En helt vanlig dag på jobben

kaze: Hei veiledern!

veiledern: Hei kamikaze!

kaze: Du jeg har nettopp innsett at (lang innviklet forklaring på hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B som jeg ikke aner hvordan vi skal vise og stipendet mitt er i ferd med å ta slutt så jeg aner ikke hvordan jeg skal rekke å gjøre det), hjelp!

veiledern: Hm?

kaze: (mer forklaring på hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B som jeg ikke aner hvordan vi skal vise og stipendet mitt er i ferd med å ta slutt så jeg aner ikke hvordan jeg skal rekke å gjøre det), hjelp!

veiledern: (spørsmål til forklaringen hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B)

kaze: (svar på spørsmål til forklaringen hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B)

veiledern: Så vi skal vise B!

kaze: Ja, og jeg ikke aner hvordan og stipendet mitt er i ferd med å ta slutt så jeg aner ikke hvordan jeg skal rekke å gjøre det, hjelp!

veiledern (entusiastisk): Så kult! Dette er skikkelig morsomt altså!

(og dette er litt av forskjellen på fast og midlertidig ansatte forskere)

Ikke gå.

Jeg henger meg på toget til Victoria og Martin. Jeg synes heller ikke at Bjarne H. Hansen skal gå.

Det mener jeg ikke fordi jeg tror han er en utmerket minister, og heller ikke fordi jeg synes det er ok at helseministere hyller alternativ medisin. Men jeg er bekymret over tendensen til å kvitte oss med politikere med en gang de gjør en skikkelig feil.

Jeg lo av svenskene da de sparket to nyinnsatte ministre og ville sparke to til, bare på et par uker. Jeg gjorde narr av dem og sa at «slik hadde vi aldri giddet å holde på i Norge, makan til tull». Just det.

Hva slags demokrati får vi hvis vi bare aksepterer feilfrie politikere? Nordmenn «flest» har latt være å betale lisens, har betalt for noe svart, har fått jobb gjennom nettverk, har brukt alternativ medisin, har bygd stabbur uten å sjekke alle regler, har skjemt seg ut i fylla.

Da er det naturlig at vi finner noen representanter for dette, blant dem som skal representere oss. Vi behøver ikke å like det. Vi kan gjerne henge dem ut som idioter og stemme på noen andre neste gang.

Men jeg er grundig lei av disse årlige folkekravene om at noen skal gå.

De nære ting

Søte slikejenter har gitt meg en pris! Den første jeg har fått noensinne! Og selv om det var leenge siden, så har jeg slett ikke glemt den. Derimot har jeg glemt hvem som har fått prisen før, så jeg gir den simpelthen til de jeg vil, enten de har fått den eller ei.

Prisbeskrivelsen lyder såhär:

“Denne bloggen investerer i og tror på NÆRHET- nærhet i rom, tid og forhold! Disse bloggerne er usedvanlig sjarmerende og søte, og formålet er å finne og å være venner. De er ikke opptatt av utmerkelser og selvhevdelse. Vårt håp er at når båndene på disse utmerkelser er kuttet, vil enda flere vennskap ha forplantet seg. Vær vennlig å gi litt ekstra oppmerksomhet til disse! Gi denne utmerkelsen til åtte bloggere, som igjen må velge seg åtte nye. Inkluder denne teksten på utmerkelsen deres.”

Så — dette er noen av blogge(r)ne som ligger nærmest mitt hjerte. Det betyr ikke at ikke alle andre blogger ligger veldig nær, hjertet mitt er nemlig veldig stort.

Erlend — er en algebramann (algebramenn er utmerkede kolleger) med humor og en forkjærlighet for allting fransk og heite spinninginstruktører. Hans reportasjer fra treningssenteret er simpelthen ubetalelige.

Erlend er ikke særlig förtjust i meme’er men jeg har stadig til gode å få ham til å grynte. Vel, Erlend, du behøver ikke å sende denne videre, du kan bare klappe deg fornøyd på magen og drikke en cognac. (Iblant, ikke minst når han blir fortalt hva han skal gjøre, forsøker Erlend nemlig å fremstå som gammel grinebiter. Men han lurer ikke meg.)

Anders — har en av de mest originale norske bloggene jeg vet om, og den eneste jeg vet om overhodet som blander tekst og tegneserie — sterkt påvirket av matematikerhumor. Me likes, me loves! Ryktet sier at han har programmert hele kalaset selv, hvilket imponerer meg — da jeg klaget over at han ikke hadde rss-feed tok det en dag eller to så var det på plass. Som om det ikke var nok, er han en gresselig hyggelig fyr som jeg ikke er det minste redd for å møte i mørke bakgårdskommentarfelt.

Esquil — Man kan kanskje ikke akkurat beskylde Esquil for å ikke være opptatt av utmerkelser og konkurranser, men han er i hvert fall veldig god til å dele på oppmerksomheten gjennom å organisere sin egen Gyldne Q.

Dessuten virker han så lik meg i tankevirksomhet at jeg har forsøkt å overbevise ham om at det egentlig er ham som er meg og skriver bloggen min — men det virker ikke som om han går på den. Synd, men vi liker ham likevel.

Abre — er en blogger som ikke gjør så mye av seg, derfor burde vi andre gjøre desto mer av ham. Det er få som diskuterer med så velbegrunnede hullfrie argumenter som ham, og derfor er han også en fyr jeg gjerne skulle lenket fast til kommentarfeltet mitt. Det blir gode diskusjoner der Abre er med — og oftest gir han gode argumenter for det jeg mener — er det rart jeg synes mannen er smart?

(noen som merker en forkjærlighet for mattegutter fra Trøndelag? Velvel, det kommer damer også!)

Krissy — Hvis vi skal være veldig pirkete så er ikke Krissy en blogger, men det skyldes ikke at h*n ikke har skrevet nok tekst på norske blogger til å kunne regnes som en — det er snarere mangelen på fast adresse som blir avgjørende. Nå er jeg ikke sikker på at Krissy er en dame — og det spiller ingen annen rolle en at det blir slitsomt å skrive ham/henne i lengden — men vi kan i hvert fall anta det intil det kommer sterke protester.

Krissy og jeg ble «kjent» fordi jeg skjelte henne ut hos Anathema, og det skammer jeg meg fremdeles over (jeg syntes hun sa noe hårreisende om jentematematikere, tror jeg). Heldigvis tok hun det med humor og flyttet inn i kommentarfeltet mitt, og der har jeg blitt veldig glad for å ha henne.

Sigrun — Når jeg sier at Sigrun blogger med nærhet så mener jeg først og fremst at hun slipper oss lesere nært innpå sine egne såre erfaringer. Som kommentator er hun veldig god til å se saken fra nye vinkler, ofte fra den svakes side, og utfordrer den etablerte versjonen av sannheten. Egentlig trenger vi hundre Sigrun’er, men inntil videre står hun på for alle hundre.

Minnea — var en av de første bloggerne  som tok i mot meg med åpne armer, og det er ikke noe som bare har skjedd med meg — hun er veldig god til å trekke frem og oppmuntre nye bloggere. Minnea er også veldig godt tilstede i sitt eget kommentarfelt, der det «alltid» skjer noe, og der det alltid er god stemning (med mindre vi diskuterer feminisme, da, men til og med det gikk rimelig fredelig for seg).

Alter Ego — skriver en av de fineste og smarteste bloggene jeg vet om. Hun er morsom, hun skriver treffende, og hun er en sånn kommentator man håper skal komme til ens seriøse poster fordi hun alltid har noe interessant å bidra med. Og selv om jeg egentlig ikke vet, får jeg en følelse av at Alter og jeg er i samme båt; en akademiker som har bodd så mange steder at man ikke riktig orker å fortelle hvor eller hvordan, men bare sier «utenlands».

Gale geiter og sånn

Etter en session med kreativ googling fant jeg denne versjonen av kjedemail-parodien med den rabiesbefengte geita. Bortsett fra at i denne versjonen er ikke geita rabiesbefengt, bare gal. Altså, Esquil, jeg har ikke sett den videoen din (og får ikke gjort det før jeg kommer hjem, det er ikke alt man deler med kontorkompisene sine) så enten er denne unormale fascinasjonen for komboen rabies og geiter noe vi har til felles, eller så har vi begge sett den mailen for lenge siden (jeg kunne ellers godt ha sett for meg at den var skrevet av deg).

Nok pjatt, here goes, fill in the blanks as you please!

*******

Hei, mitt navn er ….. …… Jeg lider av sjeldne og dødelige sykdommer, dårlige eksamensresultater, ekstrem jomfrudom, frykt for å bli kidnappet og henrettet ved analt elektrosjokk, og skyldfølelse for ikke å ha videresendt 50 milliarder kjedebrev sendt til meg av folk som faktisk tror at hvis man sender dem videre, vil den stakkars seks år gamle jenta i Brummundal med en brystvorte i pannen klare å skaffe nok penger til å få den fjernet før foreldrene selger henne til Sirkus Arnardo. Tror dere virkelig at Bill Gates kommer til å gi 1000 dollar til dere og alle dere sender mailen? Hvor åndssvake er dere? «Åååååh… se her! Hvis jeg ruller nedover denne siden og ønsker meg noe, får jeg ha sex med alle Playboy modellene jeg vil!» For noe tull!

Så, i bunn og grunn er denne mailen et stort DRA TIL HELVETE til alle folkene ute i verden som ikke har bedre å finne på enn å sende meg teite kjedebrev. Kanskje kommer de onde kjedebrev-nissene til hybelen min for å sodomisere meg mens jeg sover fordi jeg aldri fortsetter kjedebrevene som ble startet av Jesus i år 5 e.kr. og ble brakt til landet av dvergmunker i 1033, og som, hvis det fortsetter til år 2009, kommer i Guinness Rekordbok som verdens lengste kontinuerlige idioti?

Drit i dem.

Hvis du skal videresende noe, så send i det minste noe halvveis interessant. Jeg har sett alle «Send dette til 50 av dine nærmeste venner, så får en stakkars miserabel menneskeparodi på mystiskvis 50 øre fra ett eller annet høyerestående vesen»-brevene omtrent 90 ganger.

Jeg klarer bare ikke å bry meg mer.

Vis litt intelligens, og tenk på hva du egentlig bidrar tilved å sende dem ut. Sjansene er store for at det er din egen upopularitet.

De fire grunnleggende kjedebrevtypene:

Type 1:
– Rull nedover siden.

.

.

.

.

.

.

-Ønsk deg noe!!!

.

.

.

.

.

.

-Seriøst! Jeg mener det, ønsk deg noe!

.

.

.

.

.

.

-Spar meg! Du har ikke sjans på ham/henne!!!

.

.

.

.

.

.

-Ønsk deg noe annet!!!

.

.

.

.

.

.

-Ikke DET nei!!! Det er perverst!

.

.

.

.

.

.

-Begynner musefingeren å bli sliten?

.

.

.

.

.

.

– STOPP!!!

Var ikke det morsomt? 🙂
Håper du ønsket deg noe skikkelig fint 🙂

Så, for å gi deg skikkelig skyldfølelse, må du gjøre følgende:
Aller først må du sende dette brevet til 7491 folk innen de neste 5 sekundene. Hvis ikke vil du bli voldtatt av en gal geit og kastet utfor en skikkelig høy bygning ned i en haug med dyre-ekskrementer.

Det er helt sant!!! For dette brevet er ikke som alle de falske, DETTE er helt ekte!!! Helt sant. Her er opplegget:
– Send det til 1 person: 1 person vil bli sint fordi du sendte ham et teit kjedebrev.
– Send det til 2-5 personer: 2-5 personer vil bli sinte fordi sendte dem et teit kjedebrev.
– Send det til 5-10 personer: 5-10 personer vil bli sinte fordi sendte dem et teit kjedebrev, og vil kanskje vurdere å ta livet av deg.
– Send det til 10-20 personer: 10-20 personer vil bli sinte fordi sendte dem et teit kjedebrev, og vil sprenge deg, huset ditt, familien din og katten din i luften.

Takk, og lykke til!!!

Type 2:
Hei, og takk for at du leser dette brevet. Du skjønner, det er en sulten liten gutt i Baklaliviatatlaglooshen som har hverken armer, bein, foreldre eller geiter. Denne lille guttens liv kan reddes, for hver gang du sender dette brevet videre, vil 10 kroner bli donert til den lille sultne foreldreløse, armløse, beinløse, geitløse gutten fra Baklaliviatatlaglooshen-fondet. Å… Og husk at vi har absolutt ingen mulighet til å telle hvor mange ganger kjedebrevet blir sendt videre, så dette er bare rent oppspinn. Så sett i gang, rekk ut en hånd. Send dette kjedebrevet til 5148 personer innen 47 sekunder. Og en liten påminnelse: Hvis du uheldigvis sender dette til 4 eller 9 personer vil du dø på flekken. Takk igjen!!

Type 3:
Heisann!! Dette kjedebrevet har eksistert siden 1897. Det er helt utrolig siden E-mail ikke var oppfunnet ennå da, og det fantes sikkert ikke like mange sørgelige idioter der ute som ikke har bedre å finne på enn å sende kjedebrev heller. Her er reglene:

Send dette videre til minst 15 421 personer i løpet av de neste 7 minuttene, ellers vil noe helt horribelt skje med deg. Her er noen eksempler:

Bisarr skrekkhistorie nummer 1:
Ottar Bivirkning var på vei hjem fra skolen på lørdag. Han hadde nettopp mottatt dette brevet, men ignorerte det. På veien hjem snublet han i fortauskanten, og ramlet ned i kloakken. Derfra drev han utfor et fossefall. Ikke bare luktet han fælt, han døde også. DET KAN SKJE MED DEG!!!

Bisarr skrekkhistorie nummer 2:
Kurt Olga Ottesen, en en 13 år gammel gutt, fikk et kjedebrev via E-mail, men ignorerte det. Senere samme dag ble han påkjørt av en lastebil, og det samme skjedde med kjæresten. (Noen drar faktisk inn dem man er glad i). Begge to døde og kom til helvete, der de nå blir tvunget til å drepe og spise små søte kattunger hver eneste dag i all evighet. DET KAN SKJE MED DEG OGSÅ!!!

Husk at du kan ende opp akkurat som Bivirkning og Ottesen. Bare send dette brevet videre til alle tapervennene dine, så går det bra.

Type 4:
Som om du bryr deg, her er et dikt jeg har skrevet. Send det videre til alle vennene dine.

Venner

En venn er en som alltid er ved din side. En venn er en som alltid liker deg, selv om du stinker jævlig, og har en ånde som antyder at du lever av kattemat. En venn er en som alltid liker deg, selv om du ser ut som du har falt ned fra stygghetstreet og truffet alle grenene på vei ned. En venn er en som vasker opp etter deg når du griser deg til. En venn er en som sitter oppe sammen med deg mens du griner og tenker på det ekstremt sørgelige livet ditt. En venn er en som alltid later som om han liker deg selv om han egentlig helst vil at du skal bli voldtatt av gale orangutanger, og kastet til hundene. En venn er en som vasker toalettet, støvsuger, tar pengene og drar, og snakker ikke mye norsk…
Nei vent… Det er hushjelpen.

En venn er IKKE en som sender deg kjedebrev fordi han håper at ønsket hans om å bli rik skal bli til virkelighet. Nå må du sende dette videre, ellers kommer du aldri til å ha sex igjen.

Poenget?

Hvis du mottar kjedebrev som som truer med å etterlate deg pengelens og ulykke for resten av livet, slett dem. Hvis de er morsomme, send dem videre. Ikke gjør folk forbannet ved å gi dem skyldfølelse for en spedalsk i Botswana som har vært lenket til en død zebra de siste 7 årene, og som bare kan reddes ved at du videresender brevet, ellers vil du dø på samme måte som Ottar, ok? Nå må du sende denne mailen videre til alle du kjenner og noen til, hvis ikke vil du finne ut at alle buksene dine mangler venstrebein når du står opp i morgen

Innvandrere tjener like mye

Ny forskning viser at innvandrere tjener like mye som nordmenn med med samme utdannings- og arbeidslivserfaring i Norge.

Det er mye som ikke sies i denne undersøkelsen. Man har ikke regnet med innvandrere som ikke er på arbeidsmarkedet, og dermed sies ikke noe om innvandreres økonomi generelt. Man tar heller ikke hensyn til innvandreres eventuelle vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, eller hvorvidt innvandrere generelt jobber mer enn nordmenn. Men undersøkelsen viser at innvandrere som lykkes med å komme seg inn på markedet, har muligheter til å tjene like mye som nordmenn.

Og det gir et lite håp.

PS, Legg merke til hvordan «Innvandrere tjener like mye» hos SSB har blitt til «Innvandrere tjener ofte mer» hos Aftenposten.

For sikkerhets skyld

Hvis en fjern bekjent ringer idet du er på vei til jobb, og sier til deg at «jeg har hørt at byen har blitt overtatt av zombies som gravde seg ut fra gravene på kirkegården i natt» — holder du deg deg innendørs og ringer til hele telefonboken, til tross for at du bor midt i en stor by og ikke kan se en eneste jordete fyr som stabber målløst fremover og stønner Aaaarrghh?

Hva tenker egentlig folk når de videresender email som denne, sånn «for sikkerhets skyld»:

«Videresend denne advarsel blandt venner, familie og kontakter. I løbet af de næste par dage – forsøg ikke at åbne nogen besked med titlen «POSTKORT FRA HALLMARK»,
uanset hvem der sendte den til dig. Det er en virus, der åbner et postkortbillede som «brænder» hele harddisken C
på din computer.»

Tror de faktisk at verden er utsatt for et gigantisk virusanfall, uten at det blir nevnt i en eneste nettavis?

En gang i epostens grønne ungdom fikk jeg et svar på et kjedebrev jeg hadde sendt (ja, jeg er fryktelig lei meg!) som blant annet gikk ut på at jeg skulle bli voldtatt av en rabiesinfisert geit på toppen av en fjelltopp hvis jeg ikke forwardet brevet. Er det noen som fortsatt har en kopi av den? Me needs it.

Kunnskap — et tabu

Kunnskap er et av Norges største tabuer. Først skulle jeg skrive at det er tabu å være god, men det er ikke sant. Vi elsker folk som er gode i idrett, vi beundrer dyktige gründere, og vi støtter opp om kunstnere som skaper musikk, teater og annen kultur. Men dem som sitter med dyp teoretisk kunnskap, fremmedgjør vi; vi fremstiller dem som støvete og innsnødde, og fnyser av dem.

Sissel skrev i går om hva kunnskapsnekten gjør i skolen — 1/5 av dem som går ut av grunnskolen, har for dårlige kunnskaper til å klare seg i videregående, og jeg tror som henne at våre holdninger til det å lære seg noe, bærer en del av skylden. Jeg brukte et år av videregående på en amerikansk high school, og selv om de har noen syke måter å angripe problemer på der borte, så er de veldig gode til å fremelske kunnskap.

Der ga det status å være god, også i teorifag. Man hadde ikke bare fotballag på skolen, men også et spellbowl-lag, som reiste rundt og deltok i stavekonkurranser. Og matematikklag og historielag. Selvfølgelig var man stadig vekk en nerd hvis man bare drev med sånt, men man kunne godt være quarterback og best i matte. Avgangsklassens toppelev, valedictorian, kunne uten problemer være en av skolens mest populære, og i så fall hang valedictorian-tittelen til pynt i lysekronen.

Gode skoleresultater gir gratis utdannelse på en god skole, som gir et godt liv. Dårlige skoleresultater koster hundretusenvis av kroner i skolepenger for å få samme utdannelse.

Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor

Som forskerspire har jeg også fått noen oppvåkninger. «Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor» fnøs Aril Stokkan-Grande forrige vår av kritikken som mannspanelet fikk for sine forslag om å dele foreldrepermisjon mellom far og mor. At forskernes argumentasjon var lite imponerende kan jeg være med på, men Stokkan-Grandes svar var ikke smartere.

Jeg synes dette er en generell tendens blant folk som liker å mene noe — enten det handler om klima, kjønnsroller, psykologi eller noe annet — å selvsikkert proklamere at «dette kunne jo hvem som helst ha sett», samtidig som man flirer litt av tullete forskere som ikke fant på noe bedre å undersøke, mens de glemmer at forskjellen på synsing og kunnskap er bevis.

Forskning i media

Hvis jeg spør deg hva som var de største forskningsgjennombruddene i verden i 2008, hva svarer du da? Husker du noen? Forskning i media handler gjerne om hvorvidt det er sunt å drikke vin og spise sjokolade, eller om hvem som har mest sex. Hederlige unntak er «Big bang-maskinen» og et og annet astronomioppslag — men hvor mange virkelig gode artikler har du sett om dem?

Kanskje er dette litt av grunnen til at forskeres kompetanse ikke møtes med respekt, og skylden ligger både hos media og hos forskerne selv. Er norske medieaktører villige til å ansette folk med forskningsbakgrunn til å lage forskningsstoff? Er norske forskere villige til å heve stemmen?

Forresten — hvis du vil lese en god matteblogg, prøv denne!

Update — via Bjørn: Adressa har intervjuet en forsker som er bekymret over at barn med ressurssterke foreldre får leksehjelp. De kunne jo komme til å lære seg mer enn barn med mindre ressurssterke foreldre.