For sikkerhets skyld

Hvis en fjern bekjent ringer idet du er på vei til jobb, og sier til deg at «jeg har hørt at byen har blitt overtatt av zombies som gravde seg ut fra gravene på kirkegården i natt» — holder du deg deg innendørs og ringer til hele telefonboken, til tross for at du bor midt i en stor by og ikke kan se en eneste jordete fyr som stabber målløst fremover og stønner Aaaarrghh?

Hva tenker egentlig folk når de videresender email som denne, sånn «for sikkerhets skyld»:

«Videresend denne advarsel blandt venner, familie og kontakter. I løbet af de næste par dage – forsøg ikke at åbne nogen besked med titlen «POSTKORT FRA HALLMARK»,
uanset hvem der sendte den til dig. Det er en virus, der åbner et postkortbillede som «brænder» hele harddisken C
på din computer.»

Tror de faktisk at verden er utsatt for et gigantisk virusanfall, uten at det blir nevnt i en eneste nettavis?

En gang i epostens grønne ungdom fikk jeg et svar på et kjedebrev jeg hadde sendt (ja, jeg er fryktelig lei meg!) som blant annet gikk ut på at jeg skulle bli voldtatt av en rabiesinfisert geit på toppen av en fjelltopp hvis jeg ikke forwardet brevet. Er det noen som fortsatt har en kopi av den? Me needs it.

Kunnskap — et tabu

Kunnskap er et av Norges største tabuer. Først skulle jeg skrive at det er tabu å være god, men det er ikke sant. Vi elsker folk som er gode i idrett, vi beundrer dyktige gründere, og vi støtter opp om kunstnere som skaper musikk, teater og annen kultur. Men dem som sitter med dyp teoretisk kunnskap, fremmedgjør vi; vi fremstiller dem som støvete og innsnødde, og fnyser av dem.

Sissel skrev i går om hva kunnskapsnekten gjør i skolen — 1/5 av dem som går ut av grunnskolen, har for dårlige kunnskaper til å klare seg i videregående, og jeg tror som henne at våre holdninger til det å lære seg noe, bærer en del av skylden. Jeg brukte et år av videregående på en amerikansk high school, og selv om de har noen syke måter å angripe problemer på der borte, så er de veldig gode til å fremelske kunnskap.

Der ga det status å være god, også i teorifag. Man hadde ikke bare fotballag på skolen, men også et spellbowl-lag, som reiste rundt og deltok i stavekonkurranser. Og matematikklag og historielag. Selvfølgelig var man stadig vekk en nerd hvis man bare drev med sånt, men man kunne godt være quarterback og best i matte. Avgangsklassens toppelev, valedictorian, kunne uten problemer være en av skolens mest populære, og i så fall hang valedictorian-tittelen til pynt i lysekronen.

Gode skoleresultater gir gratis utdannelse på en god skole, som gir et godt liv. Dårlige skoleresultater koster hundretusenvis av kroner i skolepenger for å få samme utdannelse.

Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor

Som forskerspire har jeg også fått noen oppvåkninger. «Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor» fnøs Aril Stokkan-Grande forrige vår av kritikken som mannspanelet fikk for sine forslag om å dele foreldrepermisjon mellom far og mor. At forskernes argumentasjon var lite imponerende kan jeg være med på, men Stokkan-Grandes svar var ikke smartere.

Jeg synes dette er en generell tendens blant folk som liker å mene noe — enten det handler om klima, kjønnsroller, psykologi eller noe annet — å selvsikkert proklamere at «dette kunne jo hvem som helst ha sett», samtidig som man flirer litt av tullete forskere som ikke fant på noe bedre å undersøke, mens de glemmer at forskjellen på synsing og kunnskap er bevis.

Forskning i media

Hvis jeg spør deg hva som var de største forskningsgjennombruddene i verden i 2008, hva svarer du da? Husker du noen? Forskning i media handler gjerne om hvorvidt det er sunt å drikke vin og spise sjokolade, eller om hvem som har mest sex. Hederlige unntak er «Big bang-maskinen» og et og annet astronomioppslag — men hvor mange virkelig gode artikler har du sett om dem?

Kanskje er dette litt av grunnen til at forskeres kompetanse ikke møtes med respekt, og skylden ligger både hos media og hos forskerne selv. Er norske medieaktører villige til å ansette folk med forskningsbakgrunn til å lage forskningsstoff? Er norske forskere villige til å heve stemmen?

Forresten — hvis du vil lese en god matteblogg, prøv denne!

Update — via Bjørn: Adressa har intervjuet en forsker som er bekymret over at barn med ressurssterke foreldre får leksehjelp. De kunne jo komme til å lære seg mer enn barn med mindre ressurssterke foreldre.