Historien om Felix og Sophus

28 11 2008

Var det noen som trodde at matematikere lever kjedelige liv? Håhå neida, vi har minst like store intriger som folka i Hotel Cæsar. I dag skal vi høre historien om Felix og Sophus.

Sophus Lie var en norsk prestesønn, født ved juletider i 1842 i Nordfjordeid. Helst ville han bli en stor og farlig militærmann, men han hadde for dårlig syn, så han begynte å studere i stedet. Som de fleste andre nordmenn var han ikke spesielt interessert i matematikk, og han gjorde det heller ikke særlig godt som student, så at denne mannen skulle bli et av landets største matematikkgenier var ikke lett å gjette. Men så en natt fikk han en ide som var så fantastisk at han løp hele veien hjem til kompisen sin, stilte seg utenfor soversomsvinduet hans og ropte av sine lungers fulle kraft: Jeg har løst det, og det er kjempelett!

Sophus var mer enn noe en geometrimann, og han arbeidet med å binde sammen symmetrier i geometri og algebra. Lie studerte differensialligninger, som kan tolkes geometrisk — og han analyserte symmetriene til differensialligningenes løsninger. Symmetriene kan beskrives algebraisk og geometrisk som en Liegruppe, og disse er fundamentale i all moderne geometri og fysikk. Men disse ideene om å benytte seg av symmetri og bygge broer mellom algebra og geometri var helt nye, og Lie slet fælt med at andre matematikere ikke skjønte hva han drev med.

Nede i Tyskland, i Berlin, satt en fyr ved navn Felix Klein, og han hadde også oppdaget at symmetrier var viktige i geometri. Omkring 1870 dro Sophus på studiereise til Berlin, og de to store hjernene fant hverandre. Klein hjalp Lie med å finne både arbeide og gode kolleger i Tyskland, og i 20 år jobbet de sammen som gode venner og kolleger, og la grunnen for moderne geometri.

Selv om matematikken blomstret, var Sophus ikke lykkelig i Tyskland. Han savnet Norge, han savnet frisk luft, høye fjell og dype fjorder, og han syntes bestemt ikke at tysk selskapsliv var god alternativ underholdning. Selv om Sophus var selve inkarnasjonen av en kjernekar av en nordmann, fremstod han for tyskerne som en skikkelig skrulling, og dette skulle med tiden skape store problemer.

Mange store menn vil helst være store menn alene, og verken Lie eller Klein var noe unntak. Klein fikk mer oppmerksomhet fra det matematiske publikum enn Lie, noe Lie opplevde som et svik ettersom han vitterlig hadde bidratt stort til duoens felles fremgang. Sophus distanserte seg fra Felix gjennom uttalelser som «Jeg er ikke Kleins student, og han er heller ikke min — selv om dette kanskje er nærmere sannheten.» Klein svarte gjennom å offisielt synes synd på Lie, som han fremstilte som sinnssyk, og forsvare sin stakkars gamle venn overfor andre matematikere — samtidig som han selv hadde brent all gammel korrespondanse som kunne vitnet om at Lie faktisk var kilden til mange av Kleins resultater.

Lie og Klein forble uvenner frem til Sophus døde av en sykdom forårsaket av B-vitaminmangel i 1899, 56 år gammel.

Sånn kan det gå.

(PS, er det noen andre som har bitt seg merke i at store norske matematikere har en stygg tendens til å dø unge av sykdommer som burde vært lette å unngå? Enda bra det fins tydelig oppmålte grenser for min genialitet.)

Advertisements