Veilederens overlevelsesguide, del 1

Jeg burde ha skjønt at dette var en dårlig ide.

Alle veiledere kjenner følelsen: Det har gått en hel uke siden sist du snakket med studenten din, men du har ikke lest så mye i avhandlingen hennes som du burde ha gjort.

Kanskje har du forsøkt, grått og kjempet uten å komme videre. Kanskje var det ekstra mye spennende å lese på internett den uken. Kanskje har du sneket deg avsted på en ekstra lang weekend-kjærlighetstur med kona. Eller kanskje har du sittet en hel uke og stavet deg gjennom studentens avhandling, bare for å innse ti minutter før møtetid at a) det var foregående students arbeide du kikket på, b) katten har spist den, sammen med alle de fine kommentarene dine, eller c) avhandlingen er skrevet på finsk.

Gode råd er dyre, hvordan overlever du møtet med studenten?

Strategi 1: Si at du er midt oppe i et stort flott teorem, alt ser veldig lovende ut og studenten kan like gjerne komme tilbake noen dager senere når du har lest ferdig for å diskutere den store suksessen. (Ikke å anbefale, da denne metoden krever at studenten faktisk har bevist et stort flott teorem og at du greier å finne det i løpet av et par dager.)

Strategi 2: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål relatert til forskningsproblemet, og still det til studenten. Bruk hele timen på å stille oppfølgende spørsmål slik at dere ikke får tid til å snakke om hva du har lest. (Ikke å anbefale, da du risikerer at studenten får panikkanfall og a) skjeller deg ut for ikke å ha nevnt dette før, b) tisser i buksene på kontoret ditt (ikke på teppet, da!) eller c) oppdager store feil ved avhandlingen og ikke blir ferdig)

Strategi 3: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål som studenten din har løst, og still det til studenten. Nå kan du lene deg tilbake i en time; du behøver ikke stille oppfølgende spørsmål engang.

Lykke til!

Reklame

Ode til en veileder

Det er så lett å skrive engasjerte bloggposter når man er sint; når man er lykkelig vil man helst sitte stille i solen og smile og spise påskeegg selv om det er over en måned til påske. Men ettersom ragnarok truer med å bryte løs om 10 dager, skal jeg passe på å skrive harmonisk bloggpost nå.

Den gode veilederen blir ikke sint når studenten kommer for å si opp i frustrasjon over egen udugelighet, men forteller i stedet historien om sitt eget oppsigelsesbrev som han skrev til sin egen veileder, guruen, for 30 år siden.

Den gode veilederen har kjeks og kaffe i kontorskuffen sin.

Den gode veilederen filosoferer over hvordan de av hans doktorgradskolleger som har mest makt i dag, er de samme som festet mest dengang (jeg vet ikke om det var ment som en positiv spådom for meg, men det føltes unektelig oppløftende).

Den gode veilederen påpeker at

det var jo bra at du ikke greide å bevise det teoremet da, ettersom det viste seg å ikke være sant!

Den gode veilederen kan tillate seg å si

jamen du forstod jo mye mindre i fjor,

når du beklager deg over hvor forvirret du er.

Den virkelig gode veilederen fortsetter samtalen med å fortelle om dengang han fikk et kompliment av sin veileder:

Du stiller så mange dumme spørsmål.

Logikken var at den som tør å stille de dumme spørsmålene, kommer til å forstå alt, men beskjeden var at det føltes heller ikke som en kompliment den gangen.

Så jeg synger en ode til alle gode veiledere der ute, og håper at dere aldri går av med pensjon.

En helt vanlig dag på jobben

kaze: Hei veiledern!

veiledern: Hei kamikaze!

kaze: Du jeg har nettopp innsett at (lang innviklet forklaring på hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B som jeg ikke aner hvordan vi skal vise og stipendet mitt er i ferd med å ta slutt så jeg aner ikke hvordan jeg skal rekke å gjøre det), hjelp!

veiledern: Hm?

kaze: (mer forklaring på hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B som jeg ikke aner hvordan vi skal vise og stipendet mitt er i ferd med å ta slutt så jeg aner ikke hvordan jeg skal rekke å gjøre det), hjelp!

veiledern: (spørsmål til forklaringen hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B)

kaze: (svar på spørsmål til forklaringen hvorfor det ikke er nok å vise A som vi nettopp har gjort, men vi må også vise B)

veiledern: Så vi skal vise B!

kaze: Ja, og jeg ikke aner hvordan og stipendet mitt er i ferd med å ta slutt så jeg aner ikke hvordan jeg skal rekke å gjøre det, hjelp!

veiledern (entusiastisk): Så kult! Dette er skikkelig morsomt altså!

(og dette er litt av forskjellen på fast og midlertidig ansatte forskere)

Når veilederen er borte, danser studentene på bordet

I den grad man klarer å holde seg over bordplata, da. Jeg knasker stadig vekk hodepinepiller takket være Halloween. Riktignok ble jeg skutt i hodet av en blind engelsk overklasseniese, og det mener jeg er god unnskyldning både for hodepine og hukommelsestap — men det har jeg ikke lyst til å fortelle sjefen. Derfor er det betryggende at han drar avsted i en uke for å forske med slike som har finere grader enn meg.

Temaet denne helgen var gamle damer, som jeg har en aldri så liten fetisj for. Ikke tenk noe grisete nå, det er bare det at blide eldre damer får meg til å føle meg lykkelig. Jeg vet ikke hvorfor; jeg har aldri vært en sånn som vet hvorfor jeg føler og synes det jeg gjør — men jeg blir altså glad av blide tanter. Kanskje er det tanken på at jeg også kommer til å være blid når jeg blir gammel?

Jeg hadde privilegiet å planlegge fest til Halloween sammen med fire herlige originaler — la oss kalle dem Den Glade Bøsse, BlindeVeninde, FancyMann og RollespillNerden. Den Glade Bøsse er nettopp det, en glad homse, som mellom slagene underholdt oss med spicy historier fra virkeligheten med opphav i «sikre kilder» der danske politikere og kongefamiliemedlemmer spilte hovedrollen. BlindeVeninde er det minst handikappede menneske jeg kjenner, og det hun ikke har i øynene har hun definitivt i munnen. FancyMann er velkledt, sjarmerende og med et nyoppdaget talent for å skrive erotiske noveller, hvilket satte sitt preg både på festen og planleggingen. Og Rollespillnerden sørget for at erotikken og dødsfallene hang mer eller mindre sammen.

Festen var nemlig et mordmysterium (tenk Agatha Christie gone wild and perverted), og det eneste som er sikkert er at kamikaze ikke var morderen — jeg var første offer ut, døde før middagen var kommet i gang, og tilbragte derfor kvelden med glorie på hodet. Åstedet var et gods på den engelske landsbygda, og vertskapet var en stenrik gammel lady. De mulige morderne var hennes unge franske elsker, en nevrotisk niese og en playboy-nevø med en alkoholisert, fallert skuespillerinne til kone.

Jeg har fått se mannlige venner i skjørt (ok da, kilt), kvinnelige venner med grått hår, pels og rynker, jeg har sett en datanerd danse salsa med en mac, jeg har drukket portvin og jeg har skutt med startpistol.

Og veilederen min har dratt på reise. Nå skal det blogges!