Braveheart

15 08 2009

Mirakel skriver så fint om å være modig, og hun treffer spikeren fullstendig på hodet. Å være modig er å være redd, men gjøre det man vil likevel. Det var en fin påminnelse å få, for jeg er fullstendig harehjerte om dagen.

Jeg skal begynne i ny jobb, og det er veldig spennende og enda mer skremmende. Jeg skal arbeide i en forskningsgruppe som består av informatikere, matematikere og medisinere, som forsker på diagnostiske metoder basert på medisinske bilder. Kjempespennende! Og gud så skummelt! Tenk om de ikke liker meg, tenk om jeg ikke skjønner bæra (jeg ante ikke hvor lite jeg skjønner av medisin), tenk om jeg besvimer når noen forklarer det for meg (liker ikke blod) tenk om tenk om tenk om…

Denne uka var jeg på møte sammen med veilederen min, de nye sjefene mine og en gjeng statistikere. Og bare så det er sagt — jeg kan ikke et skvatt om statistikk (enda). Så jeg følte meg over middels dum i utgangspunktet, og nervøs for at noen skulle spørre meg hva faen jeg hadde der å gjøre, da en statistiker som holdt foredrag pekte på meg med lang pekestokk og sa «Du! Vet du hva bayesian etellerannet er?» Jeg må ha hatt svaret skrevet i panna, for hele møterommet brøt ut i fullstendig krampeskratt før jeg rakk å svare.

På grunn av den nye jobben er jeg nødt til å ringe hit og dit hele tiden, ikke minst til sjefene mine. Problemet er bare at jeg har telefonskrekk. Ikke sånn at jeg er redd for telefonen, og heller ikke for personen i andre enden, bare for å snakke med vedkommende per telefon. Aner ikke hvorfor jeg er sånn, men det er jeg. Tenk deg antiklimakset når jeg puster rolig ti ganger, taster nummeret til sjefen kjempehardt med nervøse fingre og så er det sekretæren som svarer og sier «han er i møte, ring om 10 minutter du!» Hater telefoner. Det er derfor jeg alltid går til frisøren for å bestille time heller enn å ringe.

Vi holder konferanse neste uke, og jeg skal holde foredrag foran 50 pers, og 10 av dem vet mer om emnet mitt enn meg. Uægh! Reddreddredd!

Så takk for posten din Mirakel, det er godt å se at det ikke er bare meg, og nå skal jeg jaggu ta meg sammen og være modig, jeg også 🙂

Reklamer




Update

11 08 2009

Ja!

Jeg har fått jobb 😀

En skikkelig korttids en, i god akademisk ånde, men med det jeg hadde aller, aller mest lyst til å jobbe med, så det føles nokså ok likevel, ikke minst i disse krisetider.

Skal fortelle mer senere, nå går det litt for fort i svingene til at jeg selv henger med, selv om jeg tar meg tid til å slenge med leppa innimellom.

Til da — skål, folkens, livet er nemlig ikke verst, ikke verst i det hele tatt!





Er det mulig å være enig med alle parter i en debatt?

9 08 2009

Jeg snakker selvfølgelig om den nye feminismedebatten, sparket i gang av Anne Vikens utfall mot feministisk retorikk, som jeg oppdaget rimelig sent fordi jeg sitter begravet i ubegripelige formler.

Dette er noe jeg har forsøkt å pirke i tidligere, tilsynelatende uten å overbevise noen andre enn dem som allerede mente det samme som meg. Om ikke noe annet fikk jeg førstehåndserfaring med hvordan det føles å være i den mottagende enden for retorikken.

Barnløse kvinner?

Greia er bare den at jeg likte Anne Bitsch’s kronikk, som Anne Viken bruker som eksempel på feilslått retorikk. Tanken på at andre skal så mye som våge å forsøke å utkommandere meg til å klekke ut barn er fullstendig horrorfilm – ikke fordi jeg hater barn, men fordi jeg for tilfellet hater tanken på å skulle innføre et i mitt eget liv. Jeg lot meg irritere av de samme kronikkene og utspillene som Anne Bitsch svarer på i sin kronikk, og dermed var jeg glad for hennes tilsvar. I ettertid kan jeg være enig med Viken i at

“Konklusjonen jeg sitter igjen med, er at kvinner må være seg sin borgerplikt bevisst slik at vi er med på å opprettholde høye fødselstall, (re)produsere arbeidskraft og klekke ut nye skattebetalere.”

kanskje er i overkant konspiratorisk – for eksempel har Anne Eskild rett i at samfunnet er opplagt til at man skal få barn sent, og dette er et problem. Det kunne også vært en sak for feminister – å slåss for kvinners rett til å få barn når de vil, uten å straffes økonomisk for dette. Og det finnes da også feminister som slåss for dette. Men selv om jeg er enig i deler av Anne Vikens kronikk, så var jeg altså også glad for Anne Bitsch sin.

Retorikk, ja!

Det Anne Viken kritiserer er retorikken, som hun opplever som snever og aggressiv, og dette er et inntrykk jeg deler. Martine Aurdals svar til Anne Viken er et utmerket eksempel på dette. Feminister er neppe bedre mennesker enn andre, og det er nå engang slik at det føles usigelig bra å sparke tilbake når noen tramper på deg. Jeg elsket jo selv Bitsch sin kronikk, til tross for at jeg ellers misliker den type konspirasjonsargumenter.

Dette er selvfølgelig også grunnen til at feminister – som andre – har en tendens til å gripe til herskerteknikker når sjansen byr seg. Et kroneksempel må være den elskede og hatede Fjordfitte , som har en av bloggosfærens kanskje spisseste penner. Det er ikke tvil om at hennes type retorikk virker samlende på den ene siden i debatten, men den innprenter også et så sterkt skoavtrykk på den andre siden at det er fullstendig likegyldig om avtrykket kommer fra en stiletthæl eller en fotformsko.

Det triste er når dette rettes mot folk som forsøker å komme med kritikk innefra, men ender opp med å sparkes på hodet ut. Og det er vel egentlig Vikens poeng? Hvis vi skal komme videre, må vi synes med mer enn bare aggressivitet? Nå mener vel jeg at vi også gjør det, og noen utmerkede eksempler fra bloggosfæren er for eksempel Virrvarr og Mihoe.

Jeg deler Vikens erfaring av å komme utefra til et norsk feministisk miljø – i mitt tilfelle bloggemiljøet – og jeg har fått mange fordommer avkreftet. Den feministiske debatten er ikke ensporet. Men det som kommer ut forbi kjernen, er ofte det. Jeg tenker for eksempel på det inntrykket jeg selv satt med av norsk feminisme. Der har vi et problem, for vi får ikke likestilling av å bare snakke til spesielt interesserte.

Tilbake til poenget med denne bloggposten – stå oppreist, Anne Viken, det er lov å være høylydt uenig, og du har absolutt et poeng, og selv om det kanskje ikke føles slik, så er det faktisk ikke deg mot feministene. Det er bare deg mot de feministene som er uenig med deg – og det er ikke samme sak.

****

PS: Bare så en ting er klart – dette er et insider-innlegg. En del vet kanskje at jeg ikke er så glad i ordet feminist – det er en annen diskusjon, som jeg ikke vil ta her – men jeg er helt definitivt selv en del av den gruppen jeg her betegner som “feminister”.