Kjære Gud,
Jeg tror ikke du finnes. Men hvis du gjør det likevel, så er det jo likt deg, din luring.
Så, kjære Gud, hvis du nå finnes — vær så snill og ikke la meg bli en av disse folka som etter mange år sender mail til gamle studievenner og legger ut om hvor mye jeg savner dem og de gamle gode tidene, og så presterer å gi dem feil navn!
Eirik Newth har laget en teknologisk tidslinje, og etter å ha lest kommentarfeltet føler jeg at nerdeidentiteten min vakler. Snøft. Jeg aner ikke hva de snakker om. Hva er en Amstad?
Den skjelvende nerdeselvtilliten min får seg enda et slag når jeg tar Gisle Hannemyrs nerdetest (jeg har tatt den før, og strøk også dengang. Men jeg får i hvert fall bedre resultat denne gangen).
Da Newth kjøpte sin første CD-spiller, var jeg 5 år og hadde ikke fått min første kassettspiller engang. Men hvis jeg var heldig, fikk jeg fatt i kalkulatoren til fattern. Den hadde sånne rare knapper som det stod sin og tan på. Og hvis man skrev 134 så stod det hei når man vendte den opp og ned.
Imponert er jeg også. Da Newth fikk sin første hjemmedatamaskin var jeg 6 år og forsøkte å hyle meg til Technic-lego i lekebutikken. Jeg fikk den ikke. Ikke hadde jeg fått kassettspiller enda, heller.
Som 8-åring fikk jeg endelig kassettspiller i fødselsdagsgave og utviklet en grusom fascinasjon for New Kids on the Block. Jeg forstår nå hvorfor jeg ikke fikk kassettspiller tidligere.
Jeg likte å leke med knuter og når jeg leste bøker pleide jeg samtidig å visuelt faktorisere antall ord per linje. Det gjør jeg forresten fremdeles. Det er avslappende. Om jeg ikke er en nerd, er jeg i hvert fall litt rar.
Da jeg var 12 begynte dataundervisningen på skolen, med skriving i WordPerfect som man navigerte seg fram til i DOS, og med en hysterisk lærer som løp fra pult til pult i dødsangst for at noen skulle trykke på feil knapp.
PC hjemme fikk vi først da jeg var 14. Da hadde jeg full kontroll på alle funksjonene i Windows. En gang prøvde jeg å installere hele Windows på nytt for moro skyld, men fikk angst halvveis gjennom fordi det tok så lang tid, og dro ut strømkabelen. Da jeg startet opp igjen påstod maskinen at den manglet en fil som het system.ini. Jeg har aldri sett fattern så blek (og fikk nok ikke like fri tilgang til PC’en etter det).
Da jeg var 16 og begynte på videregående fikk vi (eh, ble vi tvunget til å kjøpe) grafkalkulator, og de hadde programmeringsfunksjoner! Mens gutta satt og skrev programmer som kunne legge sammen tall (doh) fant vi på jentebenken ut av at dette kunne man jo bruke til å chatte — med den lille ulempen at vi ble nødt til å fysisk bytte kalkulator, selvsagt, men læreren ble sjarmert nok til at vi fikk holde på. Dette var før chattens renessanse, i den tiden da det var sosial død å sitte og trykke på en mobiltelefon på fest, så vi følte oss veldig smarte og pioneriske.
Da jeg var 18 og kom hjem fra et år i USA hadde hele Norge blitt åndssvakt. FrP var landets største parti og alle hadde skaffet seg mobiltelefon! Man kom hjem og var litt sånn, hallo, hva har skjedd med dere? Jeg skal i hvert fall aldri ha mobiltelefon! Yeah right…
Da jeg var 20 flyttet jeg til teknologiens hjemland og ble så bortskjemt av hurtig internett og billig mobiltelefoni at resten av verden fremdeles virker huleboersk.
Da jeg var 22 skaffet universitetsbiblioteket nye PC’er, og jeg rakk ikke lenger å hente kaffe i automaten mens jeg ventet på at maskinen skulle bli ferdig med å logge meg inn.
Da jeg ble 26 fikk jeg gratulasjons-sms av pappa. 🙂 Og så konverterte jeg til Ubuntu og ble et lykkelig og harmonisk menneske.
Som 27-åring startet jeg blogg, året etter at det ble passé. Jeg er ikke så god til å være teknologinerd, jeg. Jeg visste ikke at det var så anstrengende!
***
PS — Gisle Hannemyr synes altså at jeg er en hacker? I wish…
Dear kamikaze!
Your nerd index is 46 out of 100.
We’re sorry, but you are not a nerd, you are a hacker.
Det er så lett å skrive engasjerte bloggposter når man er sint; når man er lykkelig vil man helst sitte stille i solen og smile og spise påskeegg selv om det er over en måned til påske. Men ettersom ragnarok truer med å bryte løs om 10 dager, skal jeg passe på å skrive harmonisk bloggpost nå.
Den gode veilederen blir ikke sint når studenten kommer for å si opp i frustrasjon over egen udugelighet, men forteller i stedet historien om sitt eget oppsigelsesbrev som han skrev til sin egen veileder, guruen, for 30 år siden.
Den gode veilederen har kjeks og kaffe i kontorskuffen sin.
Den gode veilederen filosoferer over hvordan de av hans doktorgradskolleger som har mest makt i dag, er de samme som festet mest dengang (jeg vet ikke om det var ment som en positiv spådom for meg, men det føltes unektelig oppløftende).
Den gode veilederen påpeker at
det var jo bra at du ikke greide å bevise det teoremet da, ettersom det viste seg å ikke være sant!
Den gode veilederen kan tillate seg å si
jamen du forstod jo mye mindre i fjor,
når du beklager deg over hvor forvirret du er.
Den virkelig gode veilederen fortsetter samtalen med å fortelle om dengang han fikk et kompliment av sin veileder:
Du stiller så mange dumme spørsmål.
Logikken var at den som tør å stille de dumme spørsmålene, kommer til å forstå alt, men beskjeden var at det føltes heller ikke som en kompliment den gangen.
Så jeg synger en ode til alle gode veiledere der ute, og håper at dere aldri går av med pensjon.
Via dn.se.
En stor grupp väljer att manifestera sin identitet genom en ny muslimsk konsumtionskultur med varumärken som Mecca Cola eller joggingkläder från Dawah Wear.
Samtidigt är alla som DN talar med, imamer såväl som forskare och gräsrötter, påfallande eniga om att det finns en ny religiositet bland Frankrikes unga muslimer, intensiv och inåtvänd men inte organiserad.
Luften går resolutt ut av ballongen idet imam Ahmed Esmaili fra Islamsk Råds Imamfaglig komité åpner munnen.
Moderate muslimer, dere er nødt til å rope ut og ta større plass — nå.
Tørkledebatten har gått fra å dreie seg om politihijab til hijab generelt. Og det er egentlig greit, for den generelle debatten har uansett ligget under politidebatten. Og det er mye vanskeligere å si nei til hijab generelt, enn nei til hijabpoliti. Så vanskelig at jeg ikke sier nei i det hele tatt.
Hijab er kvinnediskriminerende
Diskusjonen om den kvinnediskriminerende hijaben går hos Anathema og Undre, som begge lander på at en hijab alltid er kvinnediskriminerende, med mindre man bare har den fordi den er pen. Jeg klarer ikke å være enig med dem denne gangen.
At hijab blir brukt som verktøy for å undertrykke kvinner, tror jeg alle er enige i. At hijab er et symbol for politisk islamisme, kan vi også være enige om. Men er den alltid det?
Hvorfor hijab?
For det første så tror jeg at mange unge muslimske jenter som bruker hijab, slett ikke har gjort noen grundig politisk analyse før de bestemte seg for å bruke plagget. Burde de gjøre det? Sammenlign med norsk ungdom, som har løpt rundt i palestinaskjerf det siste året, uten å vite noe mer om Midt-Østen-konflikten enn at folk dør der.
somalieren har skrevet flere poster om sitt forhold til hijab, og det er åpenbart at hun legger en ganske annen betydelse i det tøystykket enn hva for eksempel Karita Bekkemellem gjør. Stikk over og les, hun skriver lavmælt og sympatisk og gir noen litt andre nyanser til debatten enn dem vi ellers ser.
Dekk meg til
Så har vi dem som bruker hijab enten for å skjerme seg, eller helt enkelt fordi de oppfatter det som en religiøs plikt (eller begge deler). Er dette kvinnediskriminering?
Ingen av de muslimske jentene jeg kjenner, bruker hijab i Vesten, så jeg har minimal erfaring med hva de legger i hijabbruken. For meg blir det mest naturlig å dra en parallell til kristne miljøer som jeg har egen erfaring fra. I min yre og forvirrede ungdom var jeg involvert i en metodistkirke, og ungdomsmiljøet rundt den. De kristne ungdommene unngikk å kle seg utfordrende – sex og nakenhet var generelt sett på som noe negativt. For meg var dette absurd og irriterende, men var selve påkledningspåbudene kvinnediskriminerende?
Mer enn noe kom presset om å kle seg anstendig fra andre jenter, som ikke ville konkurrere med pupper og lår om oppmerksomhet. At noen jenter kledte seg sparsomt og brukte seksualitet til å skaffe seg oppmerksomhet, skapte et press på resten av jentene om å gjøre det samme, og de svarte med å skape et påkledningspress.
Jeg kan godt tenke meg at hijab får en lignende betydelse for en del innvandrerjenter — kanskje spesielt blant de yngre.
Det er et element av kvinnediskriminering i påkledningsdiskusjonen, det innrømmer jeg, men det ligger først og fremst i en demonisering av den kvinnelige seksualiteten – ikke i selve påkledningen.
Trangen til å dekke seg til kan handle like mye om å unngå seksuell oppmerksomhet i det hele tatt. Er det feil? Er det undertrykkende? Jeg styrer hva slags oppmerksomhet jeg får gjennom hvordan jeg kler meg på jobb hver eneste dag, og jeg har vanskelig for å se forskjellen.
Jeg kan være enig med Undre og Anathema i at det ligger en sterk symbolikk i å ta hijaben av — men jeg tror ikke det er frigjørende å kle av seg hvis man føler at det er feil.
Plikten til å frigjøre seg, på rett måte
Diskusjonen rundt hijab og kvinnefrigjøring bringer meg til et annet spørsmål.
Har kvinner plikt til å frigjøre seg?
Jeg klarer ikke å svare ja på dette spørsmålet, selv om det ville gjøre det mye lettere å ha klare meninger hvis jeg gjorde det. For frihet innebærer vel nettopp muligheten til å velge selv? Selv om jeg ikke er så veldig glad i dem som lar være.
Har noen kvinner større plikt til å frigjøre seg enn andre?
Er det verre å være undertrykt muslimsk kvinne og godta det, enn å være undertrykt norsk kvinne, og godta det?
Stakkars undertrykte kvinne
Jeg har lite til overs for denne retorikken hvor man peker på at andre kvinner blir undertrykte. Det er ydmykende og umyndiggjørende. Er deres undertrykkelse verre enn vår?
Jeg kjenner meg igjen i hijabjentenes reaksjoner. Dette minner meg om situasjoner jeg har opplevd, der jenter som jobber i mannsyrker og samtidig er temmelig moderate feminister, blir diagnostisert med Stockholmssyndrom, og jeg synes det er en litt vel lettvint måte å avfeie motstanden på.
Hvis vi drar paralleller til oss selv, blir vi alle undertrykte i en eller annen sammenheng. Vi kan ikke frigjøre oss på alle plan samtidig. Hvis jeg sammenligner en ingeniør som velger å bruke hijab på jobb, med en sykepleier som hadde evner til å bli kirurg, men lot bli – hvem er mest undertrykt?
Denne diskusjonen handler mer om hva etnisk norske tenker når vi ser en hijab, enn om hva jentene tenker når de setter den på seg.
Dette er en av de beste måtene å si det på jeg har sett. Tiltredes!
kamikaze 
Nyeste kommentarer