Kunnskap er et av Norges største tabuer. Først skulle jeg skrive at det er tabu å være god, men det er ikke sant. Vi elsker folk som er gode i idrett, vi beundrer dyktige gründere, og vi støtter opp om kunstnere som skaper musikk, teater og annen kultur. Men dem som sitter med dyp teoretisk kunnskap, fremmedgjør vi; vi fremstiller dem som støvete og innsnødde, og fnyser av dem.
Sissel skrev i går om hva kunnskapsnekten gjør i skolen — 1/5 av dem som går ut av grunnskolen, har for dårlige kunnskaper til å klare seg i videregående, og jeg tror som henne at våre holdninger til det å lære seg noe, bærer en del av skylden. Jeg brukte et år av videregående på en amerikansk high school, og selv om de har noen syke måter å angripe problemer på der borte, så er de veldig gode til å fremelske kunnskap.
Der ga det status å være god, også i teorifag. Man hadde ikke bare fotballag på skolen, men også et spellbowl-lag, som reiste rundt og deltok i stavekonkurranser. Og matematikklag og historielag. Selvfølgelig var man stadig vekk en nerd hvis man bare drev med sånt, men man kunne godt være quarterback og best i matte. Avgangsklassens toppelev, valedictorian, kunne uten problemer være en av skolens mest populære, og i så fall hang valedictorian-tittelen til pynt i lysekronen.
Gode skoleresultater gir gratis utdannelse på en god skole, som gir et godt liv. Dårlige skoleresultater koster hundretusenvis av kroner i skolepenger for å få samme utdannelse.
Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor
Som forskerspire har jeg også fått noen oppvåkninger. «Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor» fnøs Aril Stokkan-Grande forrige vår av kritikken som mannspanelet fikk for sine forslag om å dele foreldrepermisjon mellom far og mor. At forskernes argumentasjon var lite imponerende kan jeg være med på, men Stokkan-Grandes svar var ikke smartere.
Jeg synes dette er en generell tendens blant folk som liker å mene noe — enten det handler om klima, kjønnsroller, psykologi eller noe annet — å selvsikkert proklamere at «dette kunne jo hvem som helst ha sett», samtidig som man flirer litt av tullete forskere som ikke fant på noe bedre å undersøke, mens de glemmer at forskjellen på synsing og kunnskap er bevis.
Forskning i media
Hvis jeg spør deg hva som var de største forskningsgjennombruddene i verden i 2008, hva svarer du da? Husker du noen? Forskning i media handler gjerne om hvorvidt det er sunt å drikke vin og spise sjokolade, eller om hvem som har mest sex. Hederlige unntak er «Big bang-maskinen» og et og annet astronomioppslag — men hvor mange virkelig gode artikler har du sett om dem?
Kanskje er dette litt av grunnen til at forskeres kompetanse ikke møtes med respekt, og skylden ligger både hos media og hos forskerne selv. Er norske medieaktører villige til å ansette folk med forskningsbakgrunn til å lage forskningsstoff? Er norske forskere villige til å heve stemmen?
Forresten — hvis du vil lese en god matteblogg, prøv denne!
Update — via Bjørn: Adressa har intervjuet en forsker som er bekymret over at barn med ressurssterke foreldre får leksehjelp. De kunne jo komme til å lære seg mer enn barn med mindre ressurssterke foreldre.
kamikaze 
Vel talt! Jeg lurer virkelig på når det ble ukult å være smart. Det var ihvertfall før jeg begynte på skolen. Jeg mistenker at det henger sammen med det evige likhetsprinsippet norsk skole opererer med. Alle skal til enhver tid være like flinke i alle fag. Resultatet blir at de som er dårligere får mye hjelp til å komme seg opp på standardnivået. Mens de flinkeste blir hodlt tilbake. Belønningen for å være flink og å bli fort ferdig med oppgavene (særlig i matte) på barneskolen min, var å hjelpe de andre. Resultatet blir til slutt at nesten alle er like dårlige, og de som er virkelig flinke enten er blitt skolelei fordi skolen er så lite stimulerende, eller har ikke blitt så flinke som de kunne ha blitt fordi de ikke har fått hjelp til å videreutvikle evnene sine.
Og selvsagt smitter det over på samfunnet forøvrig. Du skal virkelig ikke tro du er noe bare fordi du har X år utdannelse bak deg og spisskompetanse innen ditt felt. Du skal virkelig ikke tro du er noe!
Isobel: Velkommen! Jeg tror nok det var før min tid også, dessverre…. Jeg forstår bare ikke hvorfor denne janteloven gjelder så mye sterkere når det gjelder å kunne noe — på skolen var man da tvunget til å delta i all slags sport også, uten at noen så problemet i at enkelte var bedre fotballspillere enn andre. Jeg har lurt på om det kan være en klassegreie — dem med penger og utdannelse får best utdannede barn — men vet ikke om det ligger noe i det.
Og jeg kjenner meg igjen i det med å agere støttelærer i matte, ja!
Flott skrevet, Kamikaze! Særlig innenfor et område som er «tullevitenskap» som mitt felt (litteraturvitenskap), er det stor stridighet om hva professorer kan mene. Hvorfor skal noen sitte på et kontor og fortelle folk hva som er god litteratur, liksom?
Takk Kristin! Ja, jeg kan godt tenke meg at dere får en del pes, ikke minst fordi alle forstår det dere skriver og snakker om, og har dermed mulighet til å argumentere.
Hvis jeg påstår at jeg har bevist at alle Liegrupper er matrisegrupper eller noe annet idiotisk er det ikke mange som forstår nok av hva jeg sier til å gjøre narr av meg. Og ikke hvis jeg sier noe som stemmer heller, forresten 🙂
Forresten, Kristin, forteller dere faktisk folk hva som er bra, eller går det mer på å tolke og systematisere? Hva gjør dere egentlig? Nå ble jeg litt nysgjerrig! 🙂
I love ju. Virkelig. Selv har jeg en teori om at kunnskapsforakt henger sammen med haussinga av ‘folk flest’ fordi det knapt finnes noen folk flest hvis man bare ser etter, men hva vet jeg? 😉 Nei, men alvorlig talt. En fantastisk bra post!!! Den norske offentligheten (som jeg ikke egentlig forveksler med verken folkemeninga eller noe annet) har visst bestemt seg for at meninger er viktigere enn kunnskap. Sterke meninger er viktigere enn stor kunnskap. Kanskje dagbla har skylda?
Nei uff, jeg klarer ikke slutte med daarlige vitser. Men posten er god, poenget er meget bra og har opptatt meg ogsaa, og naar jeg bare faar tenkt litt og underbevisstheta surra litt i sin verden kan det hende jeg foelger opp. Du fortjener kake!
Alter E: Aj låvv ju tu! Og så blir jeg veldig glad når du tar opp forskjellen på «den norske offentligheten» og «folkemeninga» for det er en forskjell som er veldig lett å glemme, ikke minst glemmer jeg den alt for ofte selv og blir sur på alle idiotene der ute som kanskje egentlig ikke finnes. Jeg mistenker dagbla og reform 93 eller hva den nå het som innførte prosjektarbeid og ansvar for egen læring og denslags. Makan til kverulantkurs.
Gode poenger, Kamikaze.
Jeg lurer på hvorfor det har blitt slik. Likhetsidealet har nok en del å si, men jeg tviler på at det er hele forklaringen. Det kan føre til at flinke blir understimulert, og at kunnskapsnivået er lavere enn det kunne ha vært, men jeg ser ikke hvorfor det skulle føre til kunnskapsforakt.
Det virker som det ligger under en holdning om at «folkelig fornuft» er mer verdt enn boklig lærdom, og jeg lurer på om ikke det stikker dypere enn dette med enhetsskole og sosial utjevning.
Abre, jeg er enig med deg i at likhetsidealet ikke er hele forklaringa. Jeg tror indirekte holdninga som dagblaslagordet representerer har noe av skylda; i flere (offentlige, viktig poeng!) fora er det viktigere aa mene noe og mene noe sterkt, enn aa faktisk ha en oppfatning ut fra fakta. Hvis man kobler dette med at FrP har bidratt til at ‘folk flest’ har blitt et begrep, og at man i stedet for sunn fornuft bruker folks (lett omskiftelige og dermed populistisk paavirkbare) holdninger som grunnlag for aa si at en sak faktisk ER saann eller slik, fordi folk FOELER eller tror at det er saann og ikke lar fakta komme i veien for et godt argument.
…og saa tror jeg vi i Norge har noe som henger igjen fra pietismen og haugianismen; at opposisjon mot de i maktposisjoner er noe som stikker veldig dypt. Man kjenner seg som underdog mange ganger selv om man er vokst opp i et av verdens rikeste land med et utdanningssystem som til tross for sine svakheter komparativt sett er veldig bra. Den sterke arbeiderbevegelsen, selv om den er paa retur (hva er ‘en arbeider’ i Norge i dag?) handla jo ogsaa mye om aa faa opp og frem de som tradisjonelt stod litt lenger ned paa rangstigen. Og de som stod oppe paa rangstigen var tradisjonelt folk med kunnskap og makt, forbeholdt overklassen til etter krigen, og dermed ble..
…nei, jeg vet ikke lenger hvordan hele det resonnementet var. Jeg er litt for troett til aa orke aa tenke lurt. Men jeg tror noen ting. Jeg tror at mediene er dummere enn folk genrelt sett er; jeg tror mediene kunne hatt en nivaaheving uten at de tapte folk og oppslutning paa veien. Jeg tror at folk liker kunnskap, men at de med stor kunnskap ofte har vaert for daarlige til aa kommunisere den paa en maate folk forstaar og kan forholde seg til. Jeg tror at det fremstaar som aa vaere et stort skille mellom kunnskap og meninger, og media har i for stor grad henvendt seg til dem som har meninger fordi de ‘gjoer seg’ i en gitt sammenheng. Paa lang sikt tror jeg de undergraver sin egen legitimitet og autoritet, de mediene som bruker medienisser ang mass.
Egentlig kunne jo bare spoerre meg til raads. Eller Kamikaze. Eller Abre, saa klart. Det hadde nok loest mange problemer.
Alter Ego:
Jepp, media er selvsagt med på å sette standarden, men samtidig er jo de også et produkter av holdninger som finnes fra før. Det spørs hva som er høna og egget. Det er nok minst like mye tøv i tabloidpressen i andre land (og minst like populistiske partier), men jeg tror holdningene til kunnskap kan vøre veldig forskjellig.
Dette med de gamle norske idealer om opposisjon mot makta (en variant av likhetsidealet?) betyr helt sikkert en del. Men det er likevel litt pussig. Norge er blant de land med høyest sosial mobilitet, og «makt/økonomieliten» og «kunnskaps/kultureliten» er langt fra sammenfallende grupper. Og som Kamikaze er inne på: folk kan være skeptisk til teoretikere/akademikere, og samtidig beundre både Røkke og fotballmillionærer.
Du har selvsagt rett i at kunnskapsformidlingen burde vært langt bedre. Her har både media og forskere et ansvar.
Og så er jeg særlig enig i det aller siste. 🙂
Alter Ego og Abre: Takk for utmerkede innspill! Jeg skulle gjerne gitt et bedre og enda lengre svar enn hva jeg kommer med her, men det får nok vente til en egen post. Jeg tror ikke heller at likhetsskolen har hele skylda. Delvis tenker jeg at det ligger i norsk kultur å hylle fremgang uten arbeid, jeg tenker askeladden, for eksempel. Og så lurer jeg på om det hele egentlig er uttrykk for en slags kollektiv dårlig selvtillit? Som tar form ikke bare i kunnskapsforakt, men også jantelov og alt mulig annet.
Videre tenker jeg at vi har knyttet kultur og idrett veldig tett opp mot nasjonalfølelsen vår, og det kan kanskje forklare hvorfor det er akseptabelt å være god i sånt, mens vi ikke tenker på det som spesielt «norsk» å være smart. Der har vi en motsetning til land som Sverige og Finland, som har bygd hele velstanden sin på teknologiske fremskritt. Norge, derimot har fått rikdom gjennom flaks.
Men så kom jeg over denne (svenske) eliteskolediskusjonen via Hjorthen, og selv om den debatten ikke handler om kunnskapsforakt som sådan, så viser diskusjonen i seg litt om hvordan vi tenker om det å forvalte intelligens. Og så synes jeg den viser at ting kanskje ikke er så veldig annerledes i Sverige, likevel.
Interessant er det i hvert fall.
[…] I USA gir utdannelse og kunnskap status på en helt annen måte enn her. Vi er nødt til å komme kunnskapsforakten til livs, og det krever en innsats også utenfor […]