Via dn.se.
En stor grupp väljer att manifestera sin identitet genom en ny muslimsk konsumtionskultur med varumärken som Mecca Cola eller joggingkläder från Dawah Wear.
Samtidigt är alla som DN talar med, imamer såväl som forskare och gräsrötter, påfallande eniga om att det finns en ny religiositet bland Frankrikes unga muslimer, intensiv och inåtvänd men inte organiserad.
Luften går resolutt ut av ballongen idet imam Ahmed Esmaili fra Islamsk Råds Imamfaglig komité åpner munnen.
Moderate muslimer, dere er nødt til å rope ut og ta større plass — nå.
Da jeg kom til Danmark for to år siden, var hijab et hett tema. Innvandringspolitikk er til enhver tid brennhett i dansk politikk, og det er bred enighet om å holde toleransenivået lavt og kritikken høylydt. Ellers risikerer man at det blir som i Sverige og Norge, må vite, og det vil man jo ikke.
Hijab ble for alvor et tema da innvandrerpolitikeren Asmaa Abdol-Hamid insisterte på å stå på Folketingets talestol med skaut på hodet dersom hun ble innvalgt. Det hadde tidligere vært fillesaker hvor man kranglet om hvorvidt vaskedamer i offentlige bygninger skulle få ha skaut på jobb, og mer seriøse saker om hvorvidt barnehagetanter skulle få lov til å dekke seg til, og i hvilken grad. Men Asmaa fikk virkelig danskene til å sette ølen i vrangstrupen.
Nå har tørkledebatten spredt seg til Norge, og en rekke bloggere har allerede skrevet både langt og smart om temaet.
Samtidig som hijab og islam generelt har blitt et stadig tilbakevendende tema i nordisk samfunnsdebatt, har det dukket opp fler og fler tyrkere i omgangskretsen min, både som kolleger og blant mine beste venner. Og det er interessant å sammenligne den skandinaviske tørkledebatten med den tyrkiske.
Hvis vi i første omgang ignorerer alle argumenter som har med statlig ansettelse å gjøre og bare konsentrerer oss om fenomenet dame med skaut. Hva betyr det skautet?
Min første tanke i skautdebatten er at en likestilt kvinne kan vel selv få bestemme hva hun skal ha på seg? Skal vi forby kvinner å gå med skaut, fordi det er et overgrep at noen andre tvinger dem til å gå med skaut? Hvem er verst i denne situasjonen?
Tyrkerne har et noget annerledes syn på saken. De kjemper med nebb og klør for å holde religionen ute fra universitetene, ute fra statlige institusjoner, vekk fra alt som er nødvendig for å skape seg et godt liv. I fjor var de i ferd med å tape; det islamvennlige regjeringspartiet fjernet skautforbudet på universitetene. For oss synes det som en fillesak, for dem er det en kamp om makt, og for mine kvinnelige venner er det en kamp for å få lov til å eksistere slik som de er.
La oss gå tilbake til diskusjonen om statlig ansatte og skaut.
Religion og stat bør skilles, og jeg forstår ikke hvorfor det ikke har skjedd forlengst i Norge. I utgangspunktet synes jeg ikke at folk som utøver statens makt, skal ha noen som helst tilknytning til religion. Derfor mener jeg at både skaut og kors skal vekk fra politiuniformene. Samme prinsipp gjelder lærere, sosialarbeidere, dommere osv.
Når det gjelder politikere er jeg ikke like sikker. Hvis de har en sterk religiøs overbevisning, vil det sikkert påvirke beslutningene deres, og da kan det være greit for oss velgere å være klar over at denne overbevisningen er der.
I sammenligning med den tyrkiske debatten blir den skandinaviske så bagatellmessig. Vi har ingen store islamistiske grupperinger som søker å ta makten. Selv om innvandrernes religiøse og kulturelle overbevisninger påvirker oss, er de ikke i nærheten av å være mange nok til å virkelig kunne forandre landet vårt.
Det slår meg også at vi ser disse interessekonfliktene så klart, så klart når de kommer fra en annen kultur enn vår egen, men allikevel evner vi ikke å dra parallellen til vår egen kultur. Jeg tenker kristendom i skolen, med konsekvenser for likestilling, homofiliproblematikk og toleranse overfor andre livssyn. Jeg tenker politi og domstoler i forhold til likestilling, og spesielt kvinnevold.
Jeg tenker at vi kritiserer ikke-vestlige kulturer for manglende likestilling, og glemmer at dette er tradisjoner som vi har delt med dem i hundrevis av år – men det er glemt nå, som vi ligger 30 år foran dem i likestillingen.
Jeg tenker at hvis vi kan overføre våre klare og fornuftige argumenter i skaut-diskusjonen, til klare og fornuftige argumenter i diskusjoner med rot i vår egen kultur — da har vi virkelig tatt et steg fremover.
Ny forskning viser at innvandrere tjener like mye som nordmenn med med samme utdannings- og arbeidslivserfaring i Norge.
Det er mye som ikke sies i denne undersøkelsen. Man har ikke regnet med innvandrere som ikke er på arbeidsmarkedet, og dermed sies ikke noe om innvandreres økonomi generelt. Man tar heller ikke hensyn til innvandreres eventuelle vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, eller hvorvidt innvandrere generelt jobber mer enn nordmenn. Men undersøkelsen viser at innvandrere som lykkes med å komme seg inn på markedet, har muligheter til å tjene like mye som nordmenn.
Og det gir et lite håp.
PS, Legg merke til hvordan «Innvandrere tjener like mye» hos SSB har blitt til «Innvandrere tjener ofte mer» hos Aftenposten.
Da jeg gjesteblogget hos Minneapolise, kom et spørsmål fra Martin som jeg lovet å svare på, og tiden er inne og vel så det.
«På samme tid er det en del ting jeg stiller spørsmålstegn ved når det gjelder røde feminister. […,] jeg undrer meg SPESIELT over at de kan kritisere kvinneundertrykkingen i muslimske land, men på samme tid være stokk naiv i forhold til vår egen innvandrings- og ingegreringspolitikk.»
Selv om posten kommentaren kom på handlet om hvorvidt jeg vil kalle meg feminist, så tilhører jeg definitivt gruppen Martin sikter til, og spørsmålet er interessant, til tross for at jeg setter liten pris på å bli kalt stokk naiv.
Jeg kunne gått inn på at det er flere problemer knyttet til innvandring enn likestilling — for eksempel vold, som for det meste rammer menn — og at jeg finner det høyst merkelig at kvinner som likevel støtter innvandring, er stokk naive, mens innvandringsvennlige menn ikke får noen tilsvarende merkelapp. Den diskusjonen tar vi senere; i dag vil jeg snakke om likestilling og innvandring.
Følgende er for meg åpenbare og udiskutable sannheter:
Problemene oppstår når disse opptrer i konflikt med hverandre. Det Martin peker på, er at de aller fleste utlendinger vi slipper inn, kommer til å ha et kvinnesyn jeg setter svært liten pris på.
Jeg tror de aller fleste kvinner, røde feminister inkludert, er fullstendig klar over problemet.
Jeg er livredd for at innvandring skal få konsekvenser for likestillingen. Men i motsetning til Martin, tror jeg ikke at problemet utelukkende ligger i muslimske land, og jeg tror virkelig ikke ikke at løsningen er å stenge grensa og demonisere de utlendingene som allerede er her.
Norge er et av de aller mest likestilte landene i verden, slått av Sverige men ikke åpenbart slått av noen andre. Vi har noe å tape i møte med nesten alle land, og det er ikke bare muslimske kulturer som frontkolliderer med vår. Ta for eksempel Italia, der likestilling er et fremmedord og rettsystemets holdning til seksuelle forbrytelser fullstendig bisarr. Der er det ikke Islam som holder tilbake, men katolisismen — kristendommen.
Den viktigste grunnen til at innvandringsfiendtlighet ikke er løsningen, er likevel den at vi er en del av en større verden. Likestilling i Norge er ikke mye verdt hvis vi ikke klarer å spre trenden. Vi må kjempe for kvinner som har det verre enn oss, både for deres skyld og vår, både der og her.
Vi er lite troverdige hvis vi nekter å slippe inn undertrykte kvinnelige innvandrere fordi mennene deres undertrykker dem, samtidig som vi ojer oss over hvor synd det er på de samme kvinnene.
Vi har tidenes mulighet til å påvirke de innvandrerne som kommer til oss, men i stedet for å gå over til naboen og ta en prat, roper vi etter at staten skal komme og integrere utlendingene. Som om staten alene kan gjøre det. Du og jeg kan gjøre en liten bit av jobben i dag. Hvorfor gjør vi det ikke?
kamikaze 
Nyeste kommentarer