Aldri mer

17 06 2009

Jeg innså i går at jeg aldri mer behøver å være redd for spørsmålet

hvordan går det med avhandlingen, da?

Det føltes veldig, veldig bra.

Advertisements




Ikke Gud

16 06 2009

Antichrist er mer enn noe en interessant film. Ja, den er oversvømt av pervers vold, og jeg er ikke sikker på at hensikten bak volden er nobel. Den skaper en viss stemning i filmen, men den har også skaffet filmen en oppmerksomhet som denne typen filmer ellers kan sikle langt og klissete etter.

En irriterende bivirkning er at det alle diskuterte da filmen kom ut, var volden. Folk besvimte og forlot kinosalen. Filmkritikkene rant over av karakteristikker av Von Trier som en syk, syk mann som hater kvinner. Jeg boblet over av spørsmål som «hva vil han egentlig si?» men det var det ikke så mange som virkelig diskuterte.

Zoom out

Antichrist handler om et par som mister barnet sitt. Filmen åpner med en nærmest poetisk sekvens, som ville vært klisjeaktig hvis det ikke var for de intime detaljene og motivet, at paret elsker intenst mens deres lille sønn klatrer opp til det åpne vinduet, faller ut og slåes i hjel mot asfalten.

Hun reagerer med bunnløs fortvilelse, skyldfølelse, selvhat. Han reagerer kaldt, rolig og tilsynelatende logisk. Det var ikke din feil.

Han er terapeut, og bestemmer seg for å behandle konen selv. De reiser ut til hytta i skogen, der hun brukte lang tid sammen med sønnen for å skrive, innen ulykken skjedde.

Hun går fra å være handlingslammet og redd, til å bli vekslende rasende og fortvilet, og voldelig mot mannen. Han fortsetter behandlingen, tilsynelatende tolerant overfor hennes vold mot ham, uten å stille spørsmål ved hvordan hun gikk fra hjelpeløs til voldelig.

Han finner indikasjoner på at hun var syk allerede innen ulykken. Hun har blitt besatt av sine studier av vold mot kvinner og kvinnenes inneboende ondskap, og hun har mishandlet sønnen.

Ikke engang dette får ham til å reagere. Ikke engang når hun forsøker å drepe ham, tar han affære. Det kommer senere, tilsynelatende uten annen grunn enn at hun konstaterer at en av dem skal dø.

Kjønnsperspektiv

Antichrist har blitt karakterisert som kvinnehatende, og Von Trier blir beskyldt for å ha et sykt eller forhistorisk syn på kvinner. De fleste fortolkninger av filmen konkluderer med at hun er inkarnasjonen av en naturlig, ulogisk, kvinnelig ondskap. At kvinner er følelser, følelser er ondskap, ondskap er kvinnelig.

Det ser ikke jeg.

Hennes reaksjon er den logiske. Hun har mistet et barn, hun sørger, hun hater, hun raser. Hun amputerer sin egen klitoris, og forsøker å kastrere ham, ikke av ondskap, men fordi deres seksualitet ble sønnens død. Hun angriper ham, som burde bære halve skylden, men ikke vil gjøre det. Det var ikke din feil impliserer også det var ikke min feil.

Hans reaksjon er den kalde. Han føler ikke skyld, han synes knapt å føle sorg. Han har vært fraværende også tidligere, så fraværende at han ikke har merket at konen var syk, og at dette gikk ut over barnet. Hvordan blir konklusjonen så at hun er den onde?

Forholdet dem i mellom følger i utgangspunktet et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Han er velutdannet, velbetalt, forsørger, allvitende. Hun er ikke ferdig utdannet – det føltes ikke viktig i lengden. Hun stiller spørsmål ved seg selv, ved ham, ved skyld, ved årsaker. Han svarer. Og likevel er den hun som tenker, hun som har ideer, hun som gir de riktige svarene i form av spørsmålene. Hans tilsynelatende svar er punkteringer. Etter hvert som filmen fremskrider, forandrer maktforholdet seg. Hun blir den handlende part, han flykter.

At dette skal være dårlig feminisme, har jeg vanskelig for å se. Men så er det vel heller ikke feminister som har reagert.

Ondskap?

Jeg mistenker at hun er modellert på Von Trier selv. Han laget filmen som terapi for sin egen depresjon, og jeg kjenner igjen stemningen av depresjon i filmen. Jeg kjenner den litt for godt.

For meg handler ikke filmen om ondskap, men om sykdom, i hvert fall i hennes tilfelle. Hvis noen er ond, er det ham, som ikke synes å føle noe som helst.

Antichrist er ikke en film du ser uten å føle noe, og for meg satte den i gang tanker som ikke vil slutte å spinne. Den er ikke en klassisk skrekkfilm som skremmer deg og gir deg herlig ståpels på ryggen. Men den er interessant.





Pffft…

13 06 2009

Som jeg skvaldret litt om i kommentarfeltet forleden dag har jeg levert avhandlingen. Weeee!

De siste par ukene har jeg vært i humørversjonen av dansk vær, og veksler gjennom å tasse rundt med et fårete glis, og å lengte etter å krølle meg opp i sofaen for å stortute. (Ok, sistnevnte kan ha å gjøre med at tre måneders oppsamling av  sjukdommer og mensverk bestemte seg for å slå inn, alt på en gang.)

Men selv om det er herlig å være ferdig, så er det ikke herlig å forlate fine kollegaer og god veileder, og det er heller ikke spesielt moro at fremtiden stadig er usikker. Nå har jeg fått noen halve løfter om drømmejobb, men jeg tør ikke å juble enda. Ikke minst fordi jeg presterte å si noe dumt. Det kommer noen spennende uker.

Men nå er dere oppdaterte 🙂 Det blir noen runder med boblevann fremover, og jeg er _veldig_ letta, ikke minst med tanke på hvor usikker jeg følte meg for et år siden — jeg lider bare av post-thesis-stress-disorder.

Og den derre Pffft’en er lyden av en ballong som blir sluppet ivei uten knute. Det er meg, det. Så får vi se hvor jeg lander hen!





Gutter flinkere i regning?

9 06 2009

Gutter er flinkere enn jenter i regning sier Aftenposten, basert på forrige års nasjonale prøver.

Grethe Ravlo ved Matematikksenteret ved NTNU serverer rasjonaliseringer som går på forskjeller mellom jenters og gutters tenkemåte:

En forklaring kan være at guttene er mer kreative, og ser litt mer logisk på oppgavene. De er ikke bundet av bestemte fremgangsmåter for å løse oppgaver.

Er det ikke litt rart at norske jenter er dummere enn asiatiske, i forhold til gutta?

Og er det ikke symptomatisk for problemet at vi heller forklarer diskrepansen i testene med forskjeller på gutter og jenter, enn med forskjell i måten vi behandler dem på?





Hvorfor i all verden…

4 06 2009

… har ingen laget iskrem med brunostsmak?





Jeg hader Cimber Sterling

2 06 2009

For litt over en uke siden var jeg på mitt livs sureste, helt på linje med da treårige lillesøster fikk kasettspiller et halvår etter at jeg selv hadde kjøpt min første for langdrygt oppsparte småpenger.

Jeg har blogget mitt hat for flyselskaper før, men denne gangen er det for real.

Filmtittel: kaze skal på jobbintervju

Sted: Billund lufthavn

Roller: kaze, damen i informasjonsskranken, og tusen unger på vei hjem fra Legoland

*****

Scene1: Klokken er 11, en nyankommet kaze sitter i kafeen og drikker kaffe, skriver doktorgrad og venter på at flyet skal gå klokken 13. Stresset, men blid.

Scene2: Klokken er 13, kaze sitter i flyet og skriver doktorgrad og håper at smårollingene bak skal få overdose sukker og segner om. Mer stresset, ikke særlig blid, men vi holder ut en time.

Scene3: Klokken er 14, kaze sitter fremdeles i flyet, som ikke har flyttet seg en millimeter. Det vil si, flyet har faktisk flyttet seg helt bort til rullebanen, bare for å rulle tilbake til gate med teknisk feil.

Ungene i baksetet gir ordet øredøvende en helt ny betydelse. Kaze gir ordet pottesur en helt ny betydelse.

Lillesøster gjør tabben å sende meldingen “Hvordan går det?”, og får til svar “Je sitt innlåst i en blikkboks me en haug sukkerhøge ungjævla. Faen.” Det kommer ingen flere sms’er fra lillesøster på en lang stund.

Scene4: Klokken er litt over 14, kaze er på vei ut av flyet sammen med halve legoland, og er tross alt glad for å slippe ut fra blikkboksen. Flyselskapet lover snarlig avgang, helt sikkert “i dag”.

Scene5: Klokken er 15, ingen beskjeder, kaze er nervøs for jobbintervjuet klokken 10 neste dag og ber om å bli ombooket (som man har rett til ifølge plakaten ved siden av infoskranken). Damen i infoskranken sukker bare at “Cimber svarer ikke i telefonen”.

Scene6: Klokken er 1630, ved gaten står det at flyet skal gå 1630, men flyselskapet ser vi ikkeno til. Tusen barn har omgjort Billund flyplass til Legoland 2, og midt i en haug herjende småbarn sitter kaze og skriver doktorgrad.

Scene7: Klokken er 1730, ved gaten står det at flyet skal gå 1730, men flyselskapet ser vi ikkeno til. Ungene leker sisten, kaze skriver doktorgrad og forsøker å se så skummel ut at ingen skal våge å løpe inn i laptoppen.

Scene8: Klokken er 1800, kaze ber om å få bli ombooket på siste fly til København 1830, infodamen sier at flyet er fullt.

Scene9: Klokken er 1810, kaze får vite av MrMann der hjemme at man kan kjøpe billetter til Københavnflyet på internett.

Scene10: Klokken er 1820, kaze spør infodamen hvordan flyet kan være fullt når det fins billetter på nett, infodamen stirrer på nesevise kaze.

Scene11: Klokken er 1830 og flyet til København drar, med ledige plasser, uten kaze. Infodamen lover at flyet til Oslo helt sikkert går i kveld!

Scene12: Klokken er 20 og flyet til Oslo blir avlyst, kaze sendes til et flyplass-hostel uten vekkerklokke eller telefon på rommet, og sover 3 timer på hele natta av skrekk for ikke å våkne til flyet klokka 7.

Epilog: Flyet gikk ikke klokka 715 som det skulle. Men det gikk faktisk klokka 745. Og jeg kom fram 30 minutter før intervjuet, som gikk fint nok — men det var i hvert fall ikke Cimbers fortjeneste.

Pussig nok gir “Jeg hader Cimber” ingen treff på google, men nå gjør jeg i hvert fall hva jeg kan for a rette opp den feilen.