Går i gamle fotspor

Fra jeg begynte i barnehagen, til jeg gikk ut fra niende, var jeg frosset ut, mobbet, trakassert. Det var som å stå inne i en osteklokke, der jeg kunne se verden utenfor — men ikke nådde fram til den — samme hva jeg gjorde.

Mange timer har gått med til å lure på hvorfor det skjedde med meg, og selv om jeg ikke har noen fasit, tror jeg svaret er at det var mulig. Jeg forstod meg ikke på å slå tilbake, jeg bare stod og måpte når andre barn gikk løs på meg. Jeg skjønte aldri hva som skjedde, skjønte ikke spillet. Hvorfor naboguttene gjorde narr av meg når vi kom til barnehagen, men kom og ringte på døra for å leke om ettermiddagen. Hvorfor jentene i klassen kom på besøk for å leke i helga, men ba meg om ikke å si det til noen.

Etter hvert holdt jeg opp med å prøve. Jeg sluttet å snakke med mindre noen spurte meg om noe. Jeg skulle bare bite tennene sammen til grunnskolen var ferdig. Jeg husker en kristendomstime hvor vi snakket om hva som gjør livet verdt å leve. Andre nevnte venner og familie — jeg svarte «tanken på det jeg kan gjøre senere». Læreren ba meg finne på noe ordentlig. Mitt liv hadde ikke mening nok for henne.

Jeg ble nesten aldri utsatt for fysisk vold. Jeg ble aldri drapstruet, det var aldri noen som la ut nakenbilder av meg på nettet. Men det konstante presset i over ti år tok fra meg all selvtillit, og all trygghetsfølelse. Hvis jeg hadde gått til lege hadde jeg fått angstdiagnose.

Hver dag når jeg skulle til skolen var jeg redd for at ingen skulle snakke til meg, og redd for at noen skulle snakke til meg. Jeg var svett og skjelven før bussen kom fram. Da jeg var 13 var jeg redd for å betale i butikken. Da jeg var 15 var jeg redd for å gå på gata — redd for at noen skulle si hei og redd for at ingen skulle si hei. Da jeg var 20 var jeg redd for å gå inn på offentlige kontorer, og redd for å snakke i telefonen. Da jeg var 23 og egentlig hadde fått det veldig bra, kom alt tilbake når jeg kom hjem på ferie. Jeg skulle møte en av de få venninnene mine på kafe, og våget nesten ikke å sitte der de fem minuttene hun var forsinket  — tenk om noen så at jeg var der alene. Tenk om noen så meg og tenkte, hun har ingen venner, hun.

Jeg brukte åttendeklassen på å planlegge hvordan jeg skulle begå selvmord — ikke fordi jeg egentlig hadde lyst til å dø, men fordi jeg ikke så noen annen måte å forandre situasjonen på. Så fikk jeg en bedre plan: å flytte langt pokker i vold. Dermed dro jeg til USA som utvekslingsstudent, og for første gang noensinne kunne jeg gå på gaten uten å være redd for å møte noen jeg kjente. Jeg fikk venner — gode venner — og etter hvert lærte jeg meg å stole på dem, også.

Jeg bodde i USA i to år. Da jeg skulle tilbake, orket jeg ikke å flytte hjem igjen, så jeg ble utenlands. Dette hadde ikke bare med fortiden å gjøre — jeg liker å bo utenlands. Men jeg hadde ikke klart å flytte til Norge.

Denne historien handler ikke om hvor ille jeg har hatt det — den handler om hvor bra jeg har fått det. Jeg er ikke redd mennesker lenger, jeg er glad i dem. Det ligger ikke for meg å være sjenert, og folk som har kjent meg i kort tid sier at jeg er åpen. Jeg har lært meg å sette ned foten — om enn litt for hardt — når noen tramper på meg. Jeg har selvrespekt. Og på grunn av historien min er jeg fryktelig glad i vennene mine. Det skal mye til før jeg sier nei til å ses.

Jeg får ofte høre at jeg har en mørk side, og det kommer gjerne fra folk som har hatt det vondt selv. Vi har noe til felles. Men jeg har fått en lys side, også. Jeg vet hvordan det føles å være glad når jeg våkner. Jeg tør å tøyse med folk jeg ikke kjenner.

Forrige helg traff jeg ei jente jeg har kjent siden barnehagen; vi gikk i samme klasse i 12 år.  Vi hadde alltid et ålreit forhold, men da jeg dro ut, kuttet jeg kontakten med nesten alle. Nå hadde vi  en god prat, og jeg innså at mye av det jeg har vært redd for i forhold til andre, bare fantes inne i hodet mitt. Folk flest gidder ikke å gå omkring og tenke stygge tanker om hverandre.

Samtidig kjente jeg at jeg ikke er redd for å gå på gaten i hjembyen min lenger.

Jeg går i ti år gamle fotspor. De har blitt for små.

Psykisk helse og doktorgradsstudier

Doktorgradsstudenter er i stor grad utsatt for psykiske lidelser som angst og depresjon, noe som blant annet er dokumentert gjennom undersøkelser ved amerikanske eliteuniversiteter. Tast inn «survive grad school» i google, og du får masse treff som handler om akkurat det — hvordan overleve doktorgradsstudiene uten å bli syk.

Les resten av artikkelen på ~psykisk~.

Når vennen din blir spist av depresjon

På et tidspunkt gikk halvparten av den nærmeste omgangskretsen min til behandling hos psykolog. Depresjon, angst, biopolar lidelse ble hverdagslige ord. Blant dem som ikke gikk, fantes det sikkert noen som burde ha gått, og kanskje var jeg en av dem.

Når vi hadde jentekveld følte jeg meg utenfor når de andre diskuterte psykologene sine, samtidig som jeg var glad for at jeg ikke hadde en.

Det var slitsomt. Deprimerte venner er ikke som friske venner. På gode dager lo og pratet vi, og vi var like nær hverandre som før. Men på dårlige dager tok de ikke telefonen, de ble ikke med ut likevel, de fant på dårlige unnskyldninger, og jeg var trist fordi jeg savnet vennene mine, bekymret for hva de holdt på med, og redd for at de aldri skulle komme tilbake til seg selv.

Det var tungt fordi det var så mange som var nær meg som hadde det vondt samtidig, over tid, samtidig som jeg selv gikk gjennom en stresset periode. Jeg behøvde noen å støtte meg til, men de behøvde støtte enda mer. De hadde diagnoser, piller og terapitimer. Jeg var bare sliten og lei meg.

Hva gjør du når vennen din sier at hun ikke kan komme på fest fordi tanten hennes er død, og du husker at den samme tanten allerede var død for et år siden?

Hva gjør du når vennen din skjeller deg ut både når du bryr deg (du forstår ikke hvordan han har det) og når du forsøker å ikke bry deg (hva slags venn er du som ikke bryr deg?)

Hva gjør du når venninnen din ikke dukker opp denne gangen heller, og du vet at hun sitter hjemme alene og deprimert og ikke vil treffe noen?

Hva gjør du når du blir skuffet, redd, trist og ensom på samme gang? Når du ikke kan gjøre noe som helst, samtidig som du ser at noen du bryr deg om sliter fryktelig?

Det er så lett å si la meg hjelpe deg, men hva så når hverken du eller kompisen vet hvordan?

Det har gått noen år nå. Alle har blitt bedre. Men noen har glidd vekk.

Hva er det med Finland?

O Finland, se, din morgonljusning randas,
och natten skingras, hotfullt mörk och lång.
Hör lärkans röst med rymdens susning blandas,
snart rymden fylles av jubelsång.
Se natten flyr och fritt du åter andas.
Din morgon ljusnar, o fosterland.

Finland er ski, musikk, film, design, mobiltelefoner, stillhet, PISA-enere, språkvansker, gothere, studentliv.

Finland er alkoholmisbruk, selvmordsstatistikk og skoleskytinger.

Jeg elsker dette landet, men kan ikke forstå

Hvorfor?

Redd for min venn

En av mine venner er en indisk muslim. Da vi ble kjent fortalte han at han hadde tenkt å gifte seg til høsten. Å, så spennende! sa jeg, fortell meg om din kommende kone! Jamen, jeg har ikke funnet henne enda, sa han. Det var bare på tide å gifte seg nå.

Min venn er heldig som har liberale foreldre. Ifølge tradisjonen skulle ikke lillebroren hans få gifte seg før enn han, som eldst, var gift, og broren hadde vært giftesyk lenge. Til slutt ga foreldrene etter og fant en kone til lillebror.

Vi lo mye av min venns bestrebelser for å finne en hustru. Han skrev gifte-CV, han lette på internett og forhandlet med fedre, foreldrene fant flere kandidater, og han forsøkte å flørte med noen vestlige damer, men han fant ingen som han ville ha. Du er alt for kresen, sa vi til ham, det er det indre som teller! når han kom drassende med bilder av Miss India og sa at en slik dame vil jeg ha.

En dag sa han
Jeg har aldri hatt sex…
Nei jeg har skjønt det,
sa jeg
…med en kvinne.

Min venn tror ikke at han er homofil. Han tror at han har blitt vant til å ha sex med menn fordi han begynte med det som ung, og at lysten på menn kommer til å forsvinne hvis han bare får giftet seg med en tiltrekkende dame, og øvd seg litt på sex med jenter.

Han lengter hjem til landet sitt, vennene sine, familien sin. En familie som ikke kan leve med en homofil sønn, om de er aldri så liberale.

Innen jeg visste om hans sexliv, fortalte vennen min en historie om en av sine studiekamerater. Mannen var homofil, men ble presset til å gifte seg av familien. Han tok livet av seg på bryllupsnatten.

Jeg er redd for min venn.