Gutter flinkere i regning?

9 06 2009

Gutter er flinkere enn jenter i regning sier Aftenposten, basert på forrige års nasjonale prøver.

Grethe Ravlo ved Matematikksenteret ved NTNU serverer rasjonaliseringer som går på forskjeller mellom jenters og gutters tenkemåte:

En forklaring kan være at guttene er mer kreative, og ser litt mer logisk på oppgavene. De er ikke bundet av bestemte fremgangsmåter for å løse oppgaver.

Er det ikke litt rart at norske jenter er dummere enn asiatiske, i forhold til gutta?

Og er det ikke symptomatisk for problemet at vi heller forklarer diskrepansen i testene med forskjeller på gutter og jenter, enn med forskjell i måten vi behandler dem på?





derfor blogger jeg for lite, del 1

14 04 2009

dscn14531

En ettermiddag satt jeg i en av stolene på venstre side med føttene på gelenderet og korrekturleste et kapittel fra doktorgradsavhandlingen min. To eldre kordamer gikk forbi, og en av dem spurte,

leser du lekser?





Voldtekt og tall, del 3: Til deg som søker informasjon

28 10 2008

Det er ganske mange som lander her etter å ha søkt informasjon om seksualkriminalitet og/eller seksualkriminalitet og innvandring, derfor vil jeg gjerne gi en liten oversikt over den statistikken jeg har kommet over.

Jeg anbefaler alle som er interessert i dette temaet å lese selve statistikken, eventuelt bare statistikkenes konklusjoner og de tallene du behøver. De er ganske lettleste, og gir mye mer eksakt og nyansert informasjon enn nettavisene.

Her finner du Oslo-politiets rapporter om voldtekter i Oslo 2000-2007:

Voldtekt i Oslo 2004
Voldtekt i Oslo 2007

Masse ulike statistikker finner man hos SSB, jeg anbefaler disse:
Innvandrere og nordmenn som gjerningsmenn og offer (SSB, 2000)
Innvandrere i Norge — hvem er de og hvordan går det med dem? (SSB, 2004)

Hvis man søker svensk statistikk vil jeg anbefale BRÅ (Brottsförebyggande rådet), og spesielt disse rapportene:
Brottslighet bland personer födda i Sverige och i utlandet (BRÅ, 2005)
Våldtäkt mot personer 15 år eller äldre, Utvecklingen under åren 1995-2006 (BRÅ, 2008)
Statistik om gruppvåldtäkter (BRÅ, 2000)
Våldtäkt — en kartläggning av polisanmälda våldtäkter (BRÅ, 2005)

Mine tidligere poster om temaet finner du her:
Voldtekt og tall, del 1: Var det noen som sa voldtektsbølge?
Voldtekt og tall, del 2: Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse





Jenter og matematikk

5 10 2008

Jeg har ikke hatt en kvinnelig mattelærer siden femte klasse. Jeg kan telle på fingrene antall kvinnelige profesjonelle matematikere jeg har sett forelese. Min mangel på rollemodeller er så dominerende at når jeg drømmer om meg selv som gammel professor, ser jeg en liten mann med kulemage og fippskjegg som ligner litt på Trotskij.

Jeg sitter med en fersk rapport om kvinner og menn i matematikk i hendene. Rapporten er basert på statistikk, intervjuer og spørreundersøkelser fra instituttet for matematikk og statistikk ved universitetet i Helsinki. Det er spennende og litt skummel lesning. Skummel fordi den kanskje spår fremtiden min.

Skoleåret 2006-2007 var 50% av de nye matematikkstudentene kvinner. Litt over 40% av dem som fikk en mastergrad, var kvinner. Ca 20% av dem som fikk en doktorgrad var kvinner. Omkring 15% av lektorene var kvinner. Ikke en eneste professor var kvinne.

Spesielt ved overgangene student-doktorand og doktorand-postdoktor/fast ansatt faller mange jenter bort.

Blant dem som fullførte mastergrad i matematikk, svarte 59% av mennene at de hadde lyst til å ta en doktorgrad. Samme tall for kvinner var 33%. Flere grunner til dette nevnes: Mangel på interesse — 100% av guttene som studerer matematikk har vært interesserte i matematikk siden skolen, mens samme tall for jenter er 68%. Noen mener at mannlige studenter i større grad oppfostres til å tenke på forskning og doktorgrad, mens mange forelesere antar at jentene allikevel bare skal bli lærere, og ignorerer dem i større grad enn guttene. Andre jenter nevner dårlig selvtillit og mangel på oppmuntring som grunn til at de ikke velger å gå videre.

Jeg sitter og nikker mens jeg leser, for jeg kjenner meg igjen. Jeg var ikke ekstra interessert i matematikk i skolen, men jeg visste at jeg ville bli forsker, og landet til slutt på matematikk fordi det var gøy, og jeg var god til det. Men jeg hadde ekstremt store vanskeligheter med å innse det at jeg var god som student. Jeg fikk toppkarakterer, men følte meg dum og bortkommen sammen med de høylydte og selvsikre gutta. Foreleserne ignorerte meg for det meste, og ingen av dem oppmuntret meg til å komme å diskutere hovedoppgave med dem — slik de gjorde med de mannlige studiekameratene mine. Det var først da jeg datet den smarteste (og mest høylydte) gutten i klassen og innså at vi var like gode, at jeg begynte å tro på meg selv.

Blant doktorandene svarte 71% av de kvinnelige at de ikke følte at de tilhørte et faglig nettverk. Samme tall for mannlige doktorander var 49%. Samtidig svarte 50% av jentene at de får for dårlig veiledning, mens bare 24% av mennene svarte det samme.

Jeg er så heldig at jeg ikke kjenner meg igjen i dette. Men jeg kjenner mange som ikke sier det samme. Når det gjelder å komme seg inn i faglig miljø, tror jeg vi hemmes sterkt av kjønnsroller. Jenter stikker ut, og har vanskeligere for å passe inn i utgangspunktet. Samtidig skal vi ikke ta så mye plass, og det er vanskelig å arbeide seg til kontakt med folk uten å synes.

Jeg gidder ikke å oppføre meg som en dame mer, og jeg tror det er en styrke. Jeg snakker med dem jeg har lyst til å snakke med til de snakker tilbake, jeg drikker øl og bader bastu, og jeg stiller de spørsmålene jeg vil — og det har ikke hatt noen andre negative konsekvenser enn at det er færre som legger an på meg enn før. Det er kanskje like greit.

Hva så når doktorgraden er ferdig?

Den skumleste delen av rapporten for min egen del er den som handler om hva som skjer når doktorgraden er ferdig. Mange hopper av lasset her, og finner seg en karriere i næringslivet i stedet.

Et av de største problemene i nordisk akademia er at det ikke fins universitetsstillinger til dem som blir ferdig utdannede doktorer. Ikke faste, og ikke løse. Tradisjonelt skal en ferdig doktor ut i verden og arbeide et par år her, et par år der, som postdoktor, for å skaffe bekjentskaper, få nye impulser og så komme beriket hjem. Men det er alt annet enn lett å overtale en partner i begynnelsen av egen karriere til å slippe alt og bli med ut på tur uten å vite om eller når man kan komme hjem igjen. Scenarioet er avskrekkende, og passer spesielt dårlig til lyden av en 30-årig kvinnes tikkende biologiske klokke.

Jeg skjønner dem godt, jeg, som velger bort den veien for fast jobb og god lønn.

Professorer er menn

Både menn og kvinner ble intervjuet for undersøkelsen. På spørsmålene «Hvorfor er det så få kvinner som fullfører en doktorgrad når halvparten av førsteårstuderende er kvinner?» og «Hvorfor er det så få kvinnelige professorer i Finland» har en mannlig matematiker helt enkelt svart:

Fordi professorer er menn.

Rapporten drøfter hva han egentlig mener med det — mener han at problemet er mangel på kvinnelige rollemodeller? Mener han at mannlige professorer velger å ansette mannlige professorer? Eller mener han at man skal være mann for å være professor?

Jeg synes han har fanget problemet.

Kilde: K. Severi Hämäri: Naiset ja miehet matemaattisissa tieteissä, 2008.





Min ukvinnelige hjerne

21 09 2008

Jeg kan ikke lese bok mens jeg pusser tennene, jeg kan ikke diskutere mens jeg kjører rundkjøring, og jeg tar veldig lange dusjer fordi jeg ikke kan synge og vaske meg samtidig. Jeg er elendig på multitasking. Jeg synes lukeparkering er gøy, og jeg elsker å konkurrere om alt fra hvem som kan spise mest chilisaus, til hvem som kan re opp senga hurtigst. Jeg har knallgod romfølelse og jeg slo gutta ned i støvlene i den geometrien jenter visstnok er dårlige til.

Fra tid til annen dukker det opp undersøkelser og teorier om hvordan kvinners hjerner fungerer annerledes enn menns, men de passer aldri på meg.

Nå vet jeg ganske godt hva jeg er god til, jeg får for det meste den respekten jeg fortjener, og jeg har funnet en rolle som mattedame som jeg trives utmerket med, så egentlig burde jeg bare trekke på skuldrene av slike undersøkelser.

I stedet blir jeg fly forbanna.

Og jeg vet ikke hvorfor.

Er det fordi jeg føler meg stemplet som den ukvinnelige blant de ukvinnelige? Matematikk er ikke noe jentefag til å begynne med, og så kan jeg ikke regne som en jente en gang? Nei, det er ikke det, jeg har for lenge siden gitt opp å passe inn i tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og trives utmerket med friheten det gir meg.

Er det fordi jeg er redd at det er sant? At jeg har mine helt fysiske begrensninger, bare fordi jeg er jente, og at jeg ikke har merket det enda fordi jeg ikke har kommet langt nok? Jeg var redd for at det var dette som var grunnen, men nei, det er ikke det heller. Heldigvis har jeg flere kvinnelige idoler, faglig uslåelige kvinner som driver med samme type matematikk som meg, så jeg ser selv at det ikke finnes noen kvinnebegrensninger.

Jeg tror jeg vet hva det er.

Jeg er redd for at jeg skal møte mine egne personlige begrensninger, komme til et punkt der jeg ikke blir bedre — og bli brukt som eksempel på at kvinner helt enkelt ikke er gode nok, av dem som mener det. Se på henne, hun jobbet hardt og hun var ganske god, men det var den mannlige kollegaen hennes som var suveren.

Å skrive doktorgrad handler (foruten om å bli stjerneekspert på en sinnssvakt smalt område og ikkeno annet) om å møte sine egne begrensninger. Det handler om å innse at man ikke er så smart som man trodde at man var, det handler om å oppdage hvor mye man ikke vet, det handler om å gå fra å være klassens ener til å være forskningsgruppens idiot, det handler om å rive seg i håret i desperasjon fordi man ikke skjønner hvor man skal begynne når alt er umulig, det handler om å håpe at veilederen ikke får for mange grå hår når man kommer og stiller samme spørsmål enda en gang til.

Å skrive doktorgrad handler om å innse at man ikke strekker til, at man ikke er Einstein og at det helt klart fins en grense for hvor bra man kan bli, og at hvis man vill dytte den grensen får man betale med venner, familieliv og psykisk helse.

Jeg vet hvor min grense går, og jeg er redd for at den statistikken jeg blir en del av, skal bli brukt som bevis for at jenter ikke kan.

Undre har forøvrig skrevet en utmerket bloggpost om hvordan fordommer mot jenters intelligens bidrar til å holde jenters matematikkprestasjoner nede.





Innvandring til besvær?

3 09 2008

Jeg er ikke innvandringsfiendtlig! sier Joakim, og jeg tror på ham; han virker som en hyggelig fyr. Men Joakim, du skal ikke tro på alt du hører, spesielt ikke på radioen. Og muligens skal du vaske ørene.

Basert på merkelige tall («70% av norske innsatte av utenlandsk opprinnelse»), inntrykk du har («det virker nesten som alle som søker asyl kan slippe inn») og episoder du har vært vitne til («innvandrere får mer økonomisk hjelp på sosialen, enn hva norske får») konkluderer du med at «innvandringspolitikken i Norge er for liberal».

At 70% av alle innsatte i norske fengsler er innvandrere, er tull og fanteri. Det riktige tallet var, ifølge stortinget, 18% i 2004-2005. I 2002 var 11,3% av alle straffede innvandrere; 9,6 av disse var ikke-vestlige [1]. Dette er høye tall, men ikke i nærheten av dem du presenterer.

De utenlandske gjerningsmennene har gjerne dårlig utdannelse, lav inntekt og/eller psykiske problemer [2]; og hvis vi sammenligner innvandrerne med en tilsvarende utsatt gruppe nordmenn, vil forskjellene være mye mindre. Vi burde vurdere hva vår behandling av innvandrere, gjør med dem. Vi setter dem på asylmottak, gir dem i beste fall en lavstatusjobb, og er ikke gode nok til å gi dem det utgangspunktet de behøver for å lage sitt eget liv; vi sender dem rett inn i den befolkningsgruppen hvor kriminaliteten er høyest. Du sier: «men ta inn kriminelle, er som du sier, bare idiotisk.» Jeg spør: Tenk om de ble kriminelle av det livet de fikk her?

Du vil at vi uten videre skal sende vekk asylsøkere uten legitimasjon, men det er en grunn til at vi ikke gjør det. De asylsøkerne som bør få opphold, er dem som virkelig er på flukt fra noe. Hvis du for eksempel er en politisk flyktning i ditt eget hjemland, er det rimelig dumt å gå rundt med pass på deg i tilfelle du blir stoppet og ransaket. Har du ikke ID, kan ingen vite at de burde skyte deg.

Norge har hjulpet til med å rive ned et par land de siste 10 årene, og nå kommer noen av innbyggerne hit fordi de ikke lenger er trygge hjemme. Har ikke vi da en viss moralsk plikt til å hjelpe, også hvis det går ut over oss selv?

Selv om jeg er kritisk til det du legger fram, og måten du gjør det på, er jeg enig i noen av konklusjonene dine. Jeg mener at vi må:

-Slippe inn flere høyt utdannede innvandrere og studenter, kanskje spesielt fra de landene det kommer mange flyktninger fra. Disse har bedre muligheter for å skaffe jobb og integrere seg, og kan fungere som brobyggere mellom nordmenn og andre innvandrere.
-Sende ut dem som begår alvorlige forbrytelser innen de får statsborgerskap.
-Legge tilrette for opplæring i norsk språk og kultur, og kreve deltagelse.
-La være med å sende ut innvandrere som faktisk har klart å integrere seg etter et lenger opphold i landet. Vi behøver dem.

[1] Innvandrere i Norge – Hvem er de, og hvordan gå det med dem, Del II Levekår, SSB, 2004.

[2] Innvandrere og nordmenn som offer og gjerningsmenn, SSB, 2000.





Voldtekt og tall, del 1: Var det noen som sa voldtektsbølge?

21 08 2008

Edit: Se også
Voldtekt og tall, del 2: Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse
Voldtekt og tall, del 3: Til deg som søker informasjon

Jeg er redd for å bli voldtatt. Hvem er ikke det? Etter en del diskusjoner om voldtekt i det siste, har jeg bestemt meg for å faktisk finne ut litt mer om hva det er jeg snakker om, så nå skal jeg lese voldtektsstatistikk.

De dype innsiktene kommer senere, men jeg har fått noen aha-opplevelser, og noen hæ?-opplevelser, som jeg gjerne deler allerede nå.

Hæ? 1: Hvilken voldtektsbølge?

Aviser og andre snakker om voldtektsbølge, men antall anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk i Oslo holdt seg ganske stabilt i perioden 2000-2004. Hvis vi ser på tidsrommet 1994-2004 ser vi en økning, men denne økningen kan knyttes til at problemet med utenlandske prostituerte vokste kraftig i samme periode, og disse er spesielt utsatt for voldtekt — noe som også synes gjennom en sterk økning i andel innvandrere blant voldtatte kvinner. Som leder oss til:

Hæ? 2: Innvandrere overrepresentert på offersiden

Det er knapt noen som ikke har fått med seg at innvandrere er kraftig overrepresentert blant anmeldte voldtektsmenn i Oslo. Men hvor mange har hørt at en tredjedel av alle kvinner som ble voldtatt i Oslo i 2004, også var innvandrere?

Aha 1: Fins det ikke mer tall?

Nå har jeg bare nettopp begynt å lese, men det overrasker meg at det fins så veldig mye synsing og konklusjoner om voldtekt, og så utrolig lite tall. De tallene jeg bruker her, kommer fra politirapporten Voldtekt i Oslo 2004 [1], som ligger til grunn for veldig mange av de tallene vi har sett i media siden 2004. Vi snakker om mindre enn 150 voldtekter hvert år, med tall fra 3 forskjellige år, som fordeles på partnervold, vold fra bekjente, overfall og vold mot prostituerte; som fordeles på ulike aldersgrupper og etnisiteter. Dette er ikke tallmateriale nok til å kunne si noe sikkert som helst. Og vi får ikke se alle tall. Jeg er spesielt interessert i overfallsvoldtekter, og synes ikke jeg får nok svar.

Aha 2: Er det ikke fler?

Når jeg sier at jeg er redd for voldtekt, betyr det at jeg er redd for å bli overfalt av en fremmed og voldtatt. Selvfølgelig vil jeg ikke bli voldtatt av noen jeg kjenner heller, men det er ikke noe jeg går rundt og er redd for. I Oslo var antall utendørs voldtekter 23 i 2000. I 2001 respektive 2004 var summen av antall utendørs voldtekter og voldtektsforsøk 30 respektive 25 [1]. Disse tallene inkluderer også voldtekter utendørs som ikke er overfallsvoldtekter, for eksempel prostituerte som voldtas av kunder eller utendørs voldtekt hvor offer og gjerningsmann kjenner hverandre.

Selvfølgelig er n voldtekter n for mange, men er disse tallene nok til at jenter skal gå rundt å være redde i den grad vi gjør det i dag?

[1] Voldtekt i Oslo 2004, Gjennomgang av sentrale data fra anmeldte voldtekter ved Oslo politidistrikt, Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal, 2004.