Braveheart

15 08 2009

Mirakel skriver så fint om å være modig, og hun treffer spikeren fullstendig på hodet. Å være modig er å være redd, men gjøre det man vil likevel. Det var en fin påminnelse å få, for jeg er fullstendig harehjerte om dagen.

Jeg skal begynne i ny jobb, og det er veldig spennende og enda mer skremmende. Jeg skal arbeide i en forskningsgruppe som består av informatikere, matematikere og medisinere, som forsker på diagnostiske metoder basert på medisinske bilder. Kjempespennende! Og gud så skummelt! Tenk om de ikke liker meg, tenk om jeg ikke skjønner bæra (jeg ante ikke hvor lite jeg skjønner av medisin), tenk om jeg besvimer når noen forklarer det for meg (liker ikke blod) tenk om tenk om tenk om…

Denne uka var jeg på møte sammen med veilederen min, de nye sjefene mine og en gjeng statistikere. Og bare så det er sagt — jeg kan ikke et skvatt om statistikk (enda). Så jeg følte meg over middels dum i utgangspunktet, og nervøs for at noen skulle spørre meg hva faen jeg hadde der å gjøre, da en statistiker som holdt foredrag pekte på meg med lang pekestokk og sa «Du! Vet du hva bayesian etellerannet er?» Jeg må ha hatt svaret skrevet i panna, for hele møterommet brøt ut i fullstendig krampeskratt før jeg rakk å svare.

På grunn av den nye jobben er jeg nødt til å ringe hit og dit hele tiden, ikke minst til sjefene mine. Problemet er bare at jeg har telefonskrekk. Ikke sånn at jeg er redd for telefonen, og heller ikke for personen i andre enden, bare for å snakke med vedkommende per telefon. Aner ikke hvorfor jeg er sånn, men det er jeg. Tenk deg antiklimakset når jeg puster rolig ti ganger, taster nummeret til sjefen kjempehardt med nervøse fingre og så er det sekretæren som svarer og sier «han er i møte, ring om 10 minutter du!» Hater telefoner. Det er derfor jeg alltid går til frisøren for å bestille time heller enn å ringe.

Vi holder konferanse neste uke, og jeg skal holde foredrag foran 50 pers, og 10 av dem vet mer om emnet mitt enn meg. Uægh! Reddreddredd!

Så takk for posten din Mirakel, det er godt å se at det ikke er bare meg, og nå skal jeg jaggu ta meg sammen og være modig, jeg også 🙂

Reklamer




Om å ta sin plass

19 07 2009

Det hender at jeg får aha-opplevelser, og det hender at aha-opplevelsene handler om meg selv. Om hvordan jeg er forskjellige personer i forskjellige sammenhenger. Det vil si, jeg er jo den samme, men den personen alle andre ser er ikke nødvendigvis den samme.

Jeg organiserte sommerskole, og sommerskolen hadde et mål om spesielt å nå ut til kvinnelige forskerspirer, selv om publikum var ganske fifty-fifty kjønnsmessig. Det første som skjedde, var imidlertid at en av gutta tok styringa og tok plass. Stilte spørsmål, viste interesse, gjorde alt det vi så gjerne ville få jentene til å gjøre. Og fulgte opp med kommentarer om biologiske forskjeller på kvinner og menn og det er da ikke rart at det er så få jenter som studerer matte.

For to (ja kanskje til og med for ett) år siden hadde jeg sunket ned i stolen og mumlet noe surt, alternativt skjelt fyren ut. Men det er jo ikke nødvendig — det finnes enklere, og bedre måter å fise på et oversized ego.

I selskap med en håndfull skarpe damer satte jeg hånda i været. Stilte bedre spørsmål. Kom med mer intelligente innvendinger. På en høfligere måte.

På konferanser pleier jeg å være sjenert, holde meg litt i bakgrunnen og være generelt usynlig, men takket være en irriterende fyr fikk jeg både eksponert meg, og lært meg en lekse.

For det er lenge siden jeg har blitt behandlet med så stor respekt. Folk (og ikke bare jenter, nei) snakket til meg som om jeg var en skarping, og oversized-ego-fyren ville være kompis.

Konklusjon: Det er ikke nok å være smart, du må oppføre deg som om du er det (og vet det), også.

Og sommerskolen? Stemningen var god, og etter den litt skjeve starten var jentene minst like aktivt og intelligent med som gutta. Jeg har sjelden opplevd at folk har hatt så lav terskel for å bidra til diskusjon, så vi lyktes definitivt i å engasjere begge kjønn, både i å diskutere matte og kjønn. Med mitt nyvunne ego klapper jeg meg selv fornøyd på magen og drikker en øl.





Gutter flinkere i regning?

9 06 2009

Gutter er flinkere enn jenter i regning sier Aftenposten, basert på forrige års nasjonale prøver.

Grethe Ravlo ved Matematikksenteret ved NTNU serverer rasjonaliseringer som går på forskjeller mellom jenters og gutters tenkemåte:

En forklaring kan være at guttene er mer kreative, og ser litt mer logisk på oppgavene. De er ikke bundet av bestemte fremgangsmåter for å løse oppgaver.

Er det ikke litt rart at norske jenter er dummere enn asiatiske, i forhold til gutta?

Og er det ikke symptomatisk for problemet at vi heller forklarer diskrepansen i testene med forskjeller på gutter og jenter, enn med forskjell i måten vi behandler dem på?





derfor blogger jeg for lite, del 2

15 04 2009
Takk til Mannen, som innså at 4=3+1

Takk til Mannen, som innså at 4=3+1

Denne er til Nissemann!





Verdens beste jobb

8 01 2009

Og da var den saken avgjort.

Verdens beste yrke er matematiker!





kamikazes julemysterium, del 6: Finale

23 12 2008

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Del 4: Grillet Al
Del 5: Grafs kontor

Det er kveld, det er lille julaften. Victor sitter på kontoret sitt og drikker kaffe i godstolen som han har arvet etter professor Graf, samtidig som han blar i den nye artikkelen sin. Han tenker tilbake på de siste ukenes hendelser, og er umåtelig fornøyd med seg selv.

Han visste det hele tiden, helt siden han fant den siste puslespillbiten som manglet i Grafs bevis, at han ikke ville nøye seg med å takkes i en fotnote i professorens stjerneartikkel. Det var synd på professoren, og enda mer synd på familien hans — men man raner ikke heder og ære fra postdoktorer uten fast jobb, man gjør bare ikke det. Graf burde ha skjønt såpass.

At Al skulle forville seg inn på professorens kontor og stjele løsningen, hadde vært en seriøs glipp fra Victors side — men måten det løste seg på var intet mindre enn genial. Al oversatte professorens russiske notater, men manglet Victors geniale puslespillbit. Victor hadde irritert seg grenseløst over Grafs prinsipp om å skrive alt som var potensielt stjeleverdig på et språk de færreste forstod, men at det er en effektiv måte å unngå langfingrede kolleger på, det kan han skrive under på. Når Al så åpenbart manglet vesentlige deler av beviset, ble det lett for Victor å sette ham fast for mordet. Eller, rettere sagt, for Lin.

Lin var selve kronen på verket, kirsebæret på milkshaken, stjernen i toppen av juletreet i hele denne farsen. Visstnok tok det mer enn lovlig lang tid før hun la sammen to og to til fem, men det var likevel hun som til slutt gikk til instituttleder og anklaget Al for både tyveri og mord. Mens Victor stod ved siden av som harmløst offer.

Lin, ja, nå skal de jobbe sammen. Victor lukker øynene og smiler ved tanken på hvor mange kvinnelige matematikere som ender opp med å gifte seg med veilederen sin.

I det samme banker det på døren, og Victor roper Kom inn!

Det er Lin.

Hei Victor, jeg ville bare ønske deg god jul!

Victor ler mot henne og skal akkurat til å svare, når han får øye på et skjeggete ansikt bak hodet til Lin.

Lin ser hva han kikker på, og rødmer.

Ja, forresten, har du møtt Robert?

Robert? gjentar Victor stirrende.

Nice to meet you, smiler skjegget og rekker fram hånden. Victor griper den tafatt mens han hører Lins stemme langt vekk.

Robert kommer fra Canada, sier Lin, og Victor ser beundringen i øynene hennes.

Han er rakettforsker.

***

Og snipp snapp snute, så var Victor ute, i hvert fall fra de fremtidige familiebildene til Lins foreldre. Han får nok ikke noen god jul, heller. Men — ærlig talt — det  fortjener han ikke. Du, derimot, kjære leser som har orket å lese så langt som hit (jeg håper du finnes) — du fortjener en riktig, riktig

God jul!





kamikazes julemysterium, del 5: Grafs kontor

19 12 2008

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Del 4: Grillet Al

Det er 19 desember og nesten jul, og Victor tramper igjen opp bakken til matematisk institutt. Det er snø på bakken, og husene ved siden av veien har lys i vinduene, men Victor har ingen julestemning. Julesangene som spilles i butikkene er ukjente for ham, julenissene ser ut som små leprecons, og juleølen er like trist som den vanlige norske pilsen. I trappa opp til inngangsdøren sklir han og detter overende. Beskjemmet titter han seg omkring; håper ingen så det.

På kontordøren hans henger en lapp. “Hei Victor! Kom til kontoret mitt. -Lin” står det på den.

Lins dør står åpen, og hun ser stresset ut når Victor kommer forbi.

PC’en min krasjet i natt, sier hun, og jeg har glemt å ta sikkerhetskopier – hele artikkelen min er borte! Jeg ga en kopi til Graf før han døde, jeg må inn på kontoret hans og finne den – kan du bli med meg?

Grafs kontor har alltid vært et imponerende løsbladsarkiv, der meterhøye bunker av artikler, innleveringer, ideer og utkast dekket veggene. Nå ligger halvparten av dem strødd ut på gulvet, og Victor kan se at veggen der bunkene har vært er lysere enn resten.

Se så rart, det ligger en masse små viskelærbiter under skrivebordet hans, hvisker Lin og napper Victor i ermet.

Jeg tror ikke det er viskelær, hvisker Victor tilbake, og Lin blir enda blekere enn hun var fra før.

Victor plukker opp et ark fra gulvet. Se her, ser det ikke kjent ut? De figurene der? Han holder det frem i lyset så Lin kan se.

De ligner dem Al hadde i presentasjonen sin, gjør de ikke det? Lin rynker på øyenbrynene. Pussig. Kanskje Al hadde vist resultatene sine til Graf? Hvis Xi hadde fått greie på det…. Hun rister på hodet. Hva står det under figuren? spør hun. Jeg trodde jeg hadde vennet meg til Grafs håndskrift, men det der ser jo helt… hva, russisk ut?

Aner ikke. Hvor tror du artikkelen din ligger hen? spør Victor, og kikker seg omkring.

Et eller annet sted på toppen, gjetter Lin, jeg ga den til ham fredagen innen…innen…

Er det den som ligger der på skrivebordet? avbryter Victor fort.

Lin strekker halsen, kikker på papiret og nikker.

Den er nesten ren. Victor holder artikkelen i øverste høyre hjørne mens han rekker den til Lin; det er noen små flekker nederst på siden. Flaks at det ikke er fler flekker, stammer Lin, den lå jo på skrivebordet – og det var der han satt…? var det ikke det?

Victor nikker stresset. Kan vi gå nå?

****

Neste del er siste del i julemysteriet — la oss ha en quiz! (og se om Erlend vinner igjen)

Hvem drepte professor Graf?