Parti Kaze, del 2

13 09 2009

Det er bare å innrømme det; jeg er en lat jævel. Jeg har ikke gjort noen dyptpløyende analyse av hvilket parti jeg burde stemme på; ja, jeg har ikke engang satt meg ordentlig inn i hva de forskjellige partiene har programfestet og hva de faktisk har gjort. Stemmeseddelen min er dermed fullstendig avhengig av hva jeg selv har erfart, og hva jeg tilfeldigvis har plukket opp på min vei gjennom diverse nettaviser, blogger og andre fora. Høyst uvitenskapelig, med andre ord.

Men valget var ikke vanskelig i år.

Jeg er ikke fornøyd med den rødgrønne regjeringen — på en del områder har de sviktet stort, for eksempel i forhold til forskning og miljø. Samtidig har de gjort ting som gjør meg stolt av å være norsk, som den nye ekteskapsloven. De har gjort likestilling til en aktuell sak. I studietiden måtte jeg lese svenske aviser og eksilabonnere på Fett for å finne interessant feministisk stoff — nå finner jeg mye av det samme i dagbla’ og aftenpoften. Og de har håndtert finanskrisen på en slik måte at Norge er av de land i verden som har klart seg best.

Det er ikke til å kimse av. De kan godt få sitte litt lenger.

Men jeg liker ikke Arbeiderpartiet. Litt av forklaringen er kanskje at jeg har vokst opp i en AP-familie, der man ikke kunne spise kake uten å få ørene tutet fulle av AP-propagenda. Men like mye av forklaringen ligger i at AP fremstår som arrogante, antiakademiske og i det siste nesten populistiske, med idealismen utgått på dato for lenge siden. Programmessig ligger AP svært nær det jeg mener, men de kompromisser vekk mange av de sakene jeg bryr meg om, politikerne selv fremstår som pompøse, og sakene med Gerd-Liv Valla og Karita Bekkemellem gir inntrykk av et parti der man ligger tynt an når man vel er falt i unåde.

Dermed falt valget på SV — igjen. Jeg er i godt selskap. Og jeg tenker at de får en sjanse til, selv om forskningspolitikken de siste fire årene står til dobbelt stryk. Det kan jo hende at det var de andre partienes skyld.

Kanskje får vi se.

Advertisements




Parti Kaze

6 09 2009

Dette ble mer enn lovlig sent, men jeg plukker opp utfordringen til Martin, som etterlyser folks drømmeparti. Her er noen av de sakene som betyr mest for meg.

Forskning og utvikling

  • Større bevilgninger til universitetene, både til undervisning og forskning, deriblant opprettelse av flere faste stillinger.
  • Økte midler til grunnforskning og mindre prosjekter. Dagens satsning på store men smale prosjekter gir ikke den brede basen vi trenger for å kunne følge med på fremtidens utvikling, langt mindre lede den.
  • Kvalitet i skolen, med tilpasset undervisning for alle. Tid til undervisning, mindre ikke-faglige avbrudd. Tilbud om etterutdanning for lærere, og strengere krav om spesialisering for faglærere.
  • Økt fokus på basisfag som matematikk, fysikk, engelsk og norsk i grunnskolen, valgfag i ungdomsskolen og mindre teori på yrkesrettede linjer på videregående.

Likestilling, herunder spesielt kjønn og innvandringspolitikk

  • Likelønnstiltak, ikke minst for å likestille sammenlignbare yrker som for eksempel ingeniør/sykepleier.
  • Arbeide med å få menn inn i omsorgsyrker. Jeg kunne for eksempel tenke meg å se en mannlig familieminister.
  • Arbeide aktivt i forhold til mannsrolle og kriminalitet (spesielt vold), både på grasrot- og forskningsnivå.
  • Avskaffe kontantstøtten
  • Tredelt foreldrepermisjon, finansiert fullstendig fra statens side.
  • Insentiver for å få innvandrere ut i jobb og/eller utdanning. Krav om norsk- og kulturopplæring, men på et nivå som passer deres bakgrunn.
  • Gjør det lettere for innvandrere med utdanning og spesialkompetanse å få oppholds- og arbeidstillatelse, eksempelvis forskere.
  • Motvirke ghettodannelse, eller i hvert fall problemer som kommer med den. Send ungene med buss til en skole med lavere andel fremmedspråklige og -kulturelle elever, der den etniske og språklige sammensetningen er så skjev at det skader undervisning og integrering.

Utenrikspolitikk

  • Ja til EU.
  • Økt bistand, men under streng kontroll.
  • Opprettholde dagens antall flyktninger, forutsatt at krigssituasjonen forblir den samme.

Politi og rettsvesen

  • Økte straffer for voldskriminalitet.
  • Sterkere fokus på seksuell vold — økte ressurser, gjør anmeldelsesprosessen lettere og straffene _mye_ strengere.
  • Slutt på strafferabatt.
  • Økte ressurser til ordens-, sedelighets- og narkotikapoliti.
  • Økt beskyttelse av personvernet, spesielt i forhold til nettkriminalitet og involvering av private aktører i etterforskning.




Telle knapper?

29 07 2009

Jeg synes ikke Høyres utspill om å stimulere til konkurranse i skolen er dumt. Jeg tror ikke matteknapper er en løsning i seg, men jeg tror de kan være en del av en.

Høyres faktiske forslag

Høyres faktiske forslag sier ikke at man skal utdele gullmedaljer i første klasse, men at man skal ha noe som ligner svømmeknappen – som, heller enn å sette ut de aller beste på utstilling, jo burde gi noe å strekke seg etter for de aller fleste. Og i motsetning til karakterer, som alltid måler hva du kan i forhold til hva du burde kunne på et visst tidspunkt, ville en slik “matteknapp” jo være statisk, noe alle klarer å nå før eller senere. I tillegg til å hedre de aller beste, ville en slik ordning kunne gi mestringsfølelse også til dem som sliter mer, og vise at de også kan nå målene sine, selv om det kanskje tar litt lenger tid.

I tillegg har Høyre flere andre forslag, deriblant ferdighetsknapper i høyere klasser, hederslister og tilbud om sommerskole til alle elever. Jeg liker spesielt sommerskoleideen, som kunne gi muligheter for faglig inspirasjon og fordypning, i tillegg til møte med likesinnede, uansett hvem du er og hvor du bor.

I motsetning til mine medbloggere har jeg et positivt forhold til hedersordninger, først og fremst ut fra mine erfaringer som high school-elev i USA. Og det var ikke bare de aller smarteste som ble påskjønnet med slike ordninger — mange navn ble oppropt siste skoledag. Jeg tror det er viktig å utforme et slikt system sånn at det ikke bare er de øverste 5 prosentene som får belønning – på den måten vil det bli mer akseptert å være god, ikke mindre.

Hvordan burde skolen se ut

På samme måte burde man ha litt mer fleksible grenser mellom klassetrinnene. Ikke sånn å forstå at man begynner et år for tidlig eller sent, men at man får følge med på timene til neste klasse i enkeltfag hvis man er i stand til det. Dette burde ikke bare forbeholdes fryktelig begavede barn, men bli så vanlig at minst 30-40 prosent av elevene gjør det. For jeg er overbevist at 30 % er flinkere enn gjennomsnittet i hvert fall i ett fag.

Dessverre har jeg registrert at også slike forslag møter motstand fra dem som burde kunne dra nytte av dem.

Parallell til USA

Muligheten for å velge fag og nivå fritt opp til et visst minimum, kjenner jeg også fra amerikansk high school. Jeg gikk tre års matte på ett, og koste meg glugg i hjel.

Virkemidlene fra Høyres forslag er altså kjente fra USA, der man er fordømt god til å ta vare på talenter. Likevel er ikke ett virkemiddel nok til å kopiere effekten. I USA gir utdannelse og kunnskap status på en helt annen måte enn her. Vi er nødt til å komme kunnskapsforakten til livs, og det krever en innsats også utenfor skolen.

Konkurranse og mobbing

Mye av kritikken som dukker opp i bloggosfæren går på mobbing. Vi er mange som har blitt mobbet for å være strebere, og ja, jeg kjenner også på følelsen av at det å stå på tavlen med medalje er det man behøver aller minst når man har det vanskelig nok fra før.

Samtidig vil jeg protestere mot at man skal behøve å gjemme seg bort. Greit nok at man kan ha valget selv, men hvis skolen går inn for å gjemme vekk dem som klarer seg best, så gir man samtidig signaler om at det er usympatisk å være bedre enn alle de andre.

Som mange har påpekt har de ikke savnet tilbakemelding om at de gjør det bra, og det har jeg heller ikke. Men jeg har fått alt for lite tilbakemelding om at dette faktisk var noe fint, som jeg burde være stolt over. Og akkurat dette var veldig annerledes i USA.

Konkurranse – nei takk?

En del påpeker også at det eneste en begavet elev behøver, er tilrettelagt undervisning, og at konkurranse er unødvendig, så jeg skal utnevne meg selv til opposisjonens representant. Jeg elsker å konkurrere, også i fag, og det gjorde jeg også i skolen. Ikke nødvendigvis om karakterer, men om å forstå ting, og komme med gode kommentarer og spørsmål. Konkurranseteft kan være en utmerket måte å komme seg fremover på, og fra videregående av har jeg fått mye ut av å ha en vennlig rival på samme nivå, noen å bryne seg på.

Konsekvenser for de svakeste

De som virkelig kan lide under et belønnings- eller rangeringssystem vil, som mange har påpekt, være dem som aldri får noen belønning, og som alltid rangeres på bunnen. Skolen er ikke noe man kan velge å stå utenfor hvis man ikke orker å være sist hver gang, og det er et problem vi må ta seriøst. Og når det gjelder å ta vare på disses rettigheter og muligheter så skal vi bestemt ikke følge noen amerikansk modell – det er få land som tar bedre vare på disse enn hva vi selv gjør. Men enhver satsning for å heve statusen til kunnskap og teoretiske prestasjoner, vil ha en negativ bakside i form av at det blir mer sårt for dem som ikke når opp. Vi kan ikke la være å gjøre noe – men vi kan inngå kompromiss. Medaljer på barneskolen er kanskje ikke den helt riktige fremgangsmåten, men på videregående kan de fylle en funksjon.

Rekkevidde

Det som er virkelig positivt med Høyres forslag i forhold til det at man simpelthen har rett til tilpasset opplæring, er at Høyre-forslagene kan gjennomføres overalt, mens tilpasset opplæring krever en lærerkapasitet som ikke finnes i dag. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal gjøre hva vi kan for å få flere og bedre lærere, men vi vil aldri få mange nok. Jeg fikk skolegangen min på en skole med 70 elever langt oppå fjellet, og på slike steder vil man aldri kunne ansette så mange lærere at man kan tilrettelegge både for svake og sterke elever. Man kan prøve, og man kan lykkes i noen fag, og det er godt – men det skal også finnes ordninger som alltid virker.

Utfordring

Ettersom tilrettelegging for sterke elever faktisk synes å ha kommet delvis på dagsorden, vil jeg sende ut en utfordring til bloggosfæren, og kanskje spesielt til dem som har vært kritiske. Hva kan vi gjøre? Hvordan ser deres drømmeskole ut? Kjør debatt!

Update: Se også

Bjørn på norsk: Mer om Høyres knapper og glansbilder





Vi kan redde Delara Darabi

23 04 2009

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

  • Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
  • Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
  • Kopier teksten under, som kan

– mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
– fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg sender utfordringen videre til et knippe bloggere, som er kjent for sitt sosiale engasjement, i håp om at de sender den videre:

Om du ønsker å utfordre utenlandske bloggere, kan du bruke denne bloggposten som utgangspunkt.

Om du ikke har anledning til å delta i bloggstafetten selv, håper jeg du sprer ryktet til andre, for eksempel gjennom Twitter-knappen eller et av de andre sosiale mediene under. Relevante Twitter hashtags: #Delara og #Iran.

Når Hjorthen sier hopp, hopper jeg, spesielt for en god sak. Teksten over kommer opprinnelig fra Jarle Petterson, altså via Hjorthen.





Paris unga muslimer söker sig inåt

21 02 2009

Via dn.se.

Samtidigt kämpar Frankrikes unga muslimer med frågan om vad det innebär att vara fransk muslim i dag. En mycket liten minoritet lockas av maningar till heligt krig. En annan liten minoritet lockas av den ortodoxa salafiströrelsen och isolerar sig från det franska samhället i strikt men fredligt religionsliv.

En stor grupp väljer att manifestera sin identitet genom en ny muslimsk konsumtionskultur med varumärken som Mecca Cola eller joggingkläder från Dawah Wear.

Samtidigt är alla som DN talar med, imamer såväl som forskare och gräsrötter, påfallande eniga om att det finns en ny religiositet bland Frankrikes unga muslimer, intensiv och inåtvänd men inte organiserad.





Poff

20 02 2009

Luften går resolutt ut av ballongen idet imam Ahmed Esmaili fra Islamsk Råds Imamfaglig komité åpner munnen.

Moderate muslimer, dere er nødt til å rope ut og ta større plass — .





Ikke gå.

27 01 2009

Jeg henger meg på toget til Victoria og Martin. Jeg synes heller ikke at Bjarne H. Hansen skal gå.

Det mener jeg ikke fordi jeg tror han er en utmerket minister, og heller ikke fordi jeg synes det er ok at helseministere hyller alternativ medisin. Men jeg er bekymret over tendensen til å kvitte oss med politikere med en gang de gjør en skikkelig feil.

Jeg lo av svenskene da de sparket to nyinnsatte ministre og ville sparke to til, bare på et par uker. Jeg gjorde narr av dem og sa at «slik hadde vi aldri giddet å holde på i Norge, makan til tull». Just det.

Hva slags demokrati får vi hvis vi bare aksepterer feilfrie politikere? Nordmenn «flest» har latt være å betale lisens, har betalt for noe svart, har fått jobb gjennom nettverk, har brukt alternativ medisin, har bygd stabbur uten å sjekke alle regler, har skjemt seg ut i fylla.

Da er det naturlig at vi finner noen representanter for dette, blant dem som skal representere oss. Vi behøver ikke å like det. Vi kan gjerne henge dem ut som idioter og stemme på noen andre neste gang.

Men jeg er grundig lei av disse årlige folkekravene om at noen skal gå.