Jeg synes ikke Høyres utspill om å stimulere til konkurranse i skolen er dumt. Jeg tror ikke matteknapper er en løsning i seg, men jeg tror de kan være en del av en.
Høyres faktiske forslag
Høyres faktiske forslag sier ikke at man skal utdele gullmedaljer i første klasse, men at man skal ha noe som ligner svømmeknappen – som, heller enn å sette ut de aller beste på utstilling, jo burde gi noe å strekke seg etter for de aller fleste. Og i motsetning til karakterer, som alltid måler hva du kan i forhold til hva du burde kunne på et visst tidspunkt, ville en slik “matteknapp” jo være statisk, noe alle klarer å nå før eller senere. I tillegg til å hedre de aller beste, ville en slik ordning kunne gi mestringsfølelse også til dem som sliter mer, og vise at de også kan nå målene sine, selv om det kanskje tar litt lenger tid.
I tillegg har Høyre flere andre forslag, deriblant ferdighetsknapper i høyere klasser, hederslister og tilbud om sommerskole til alle elever. Jeg liker spesielt sommerskoleideen, som kunne gi muligheter for faglig inspirasjon og fordypning, i tillegg til møte med likesinnede, uansett hvem du er og hvor du bor.
I motsetning til mine medbloggere har jeg et positivt forhold til hedersordninger, først og fremst ut fra mine erfaringer som high school-elev i USA. Og det var ikke bare de aller smarteste som ble påskjønnet med slike ordninger — mange navn ble oppropt siste skoledag. Jeg tror det er viktig å utforme et slikt system sånn at det ikke bare er de øverste 5 prosentene som får belønning – på den måten vil det bli mer akseptert å være god, ikke mindre.
Hvordan burde skolen se ut
På samme måte burde man ha litt mer fleksible grenser mellom klassetrinnene. Ikke sånn å forstå at man begynner et år for tidlig eller sent, men at man får følge med på timene til neste klasse i enkeltfag hvis man er i stand til det. Dette burde ikke bare forbeholdes fryktelig begavede barn, men bli så vanlig at minst 30-40 prosent av elevene gjør det. For jeg er overbevist at 30 % er flinkere enn gjennomsnittet i hvert fall i ett fag.
Dessverre har jeg registrert at også slike forslag møter motstand fra dem som burde kunne dra nytte av dem.
Parallell til USA
Muligheten for å velge fag og nivå fritt opp til et visst minimum, kjenner jeg også fra amerikansk high school. Jeg gikk tre års matte på ett, og koste meg glugg i hjel.
Virkemidlene fra Høyres forslag er altså kjente fra USA, der man er fordømt god til å ta vare på talenter. Likevel er ikke ett virkemiddel nok til å kopiere effekten. I USA gir utdannelse og kunnskap status på en helt annen måte enn her. Vi er nødt til å komme kunnskapsforakten til livs, og det krever en innsats også utenfor skolen.
Konkurranse og mobbing
Mye av kritikken som dukker opp i bloggosfæren går på mobbing. Vi er mange som har blitt mobbet for å være strebere, og ja, jeg kjenner også på følelsen av at det å stå på tavlen med medalje er det man behøver aller minst når man har det vanskelig nok fra før.
Samtidig vil jeg protestere mot at man skal behøve å gjemme seg bort. Greit nok at man kan ha valget selv, men hvis skolen går inn for å gjemme vekk dem som klarer seg best, så gir man samtidig signaler om at det er usympatisk å være bedre enn alle de andre.
Som mange har påpekt har de ikke savnet tilbakemelding om at de gjør det bra, og det har jeg heller ikke. Men jeg har fått alt for lite tilbakemelding om at dette faktisk var noe fint, som jeg burde være stolt over. Og akkurat dette var veldig annerledes i USA.
Konkurranse – nei takk?
En del påpeker også at det eneste en begavet elev behøver, er tilrettelagt undervisning, og at konkurranse er unødvendig, så jeg skal utnevne meg selv til opposisjonens representant. Jeg elsker å konkurrere, også i fag, og det gjorde jeg også i skolen. Ikke nødvendigvis om karakterer, men om å forstå ting, og komme med gode kommentarer og spørsmål. Konkurranseteft kan være en utmerket måte å komme seg fremover på, og fra videregående av har jeg fått mye ut av å ha en vennlig rival på samme nivå, noen å bryne seg på.
Konsekvenser for de svakeste
De som virkelig kan lide under et belønnings- eller rangeringssystem vil, som mange har påpekt, være dem som aldri får noen belønning, og som alltid rangeres på bunnen. Skolen er ikke noe man kan velge å stå utenfor hvis man ikke orker å være sist hver gang, og det er et problem vi må ta seriøst. Og når det gjelder å ta vare på disses rettigheter og muligheter så skal vi bestemt ikke følge noen amerikansk modell – det er få land som tar bedre vare på disse enn hva vi selv gjør. Men enhver satsning for å heve statusen til kunnskap og teoretiske prestasjoner, vil ha en negativ bakside i form av at det blir mer sårt for dem som ikke når opp. Vi kan ikke la være å gjøre noe – men vi kan inngå kompromiss. Medaljer på barneskolen er kanskje ikke den helt riktige fremgangsmåten, men på videregående kan de fylle en funksjon.
Rekkevidde
Det som er virkelig positivt med Høyres forslag i forhold til det at man simpelthen har rett til tilpasset opplæring, er at Høyre-forslagene kan gjennomføres overalt, mens tilpasset opplæring krever en lærerkapasitet som ikke finnes i dag. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal gjøre hva vi kan for å få flere og bedre lærere, men vi vil aldri få mange nok. Jeg fikk skolegangen min på en skole med 70 elever langt oppå fjellet, og på slike steder vil man aldri kunne ansette så mange lærere at man kan tilrettelegge både for svake og sterke elever. Man kan prøve, og man kan lykkes i noen fag, og det er godt – men det skal også finnes ordninger som alltid virker.
Utfordring
Ettersom tilrettelegging for sterke elever faktisk synes å ha kommet delvis på dagsorden, vil jeg sende ut en utfordring til bloggosfæren, og kanskje spesielt til dem som har vært kritiske. Hva kan vi gjøre? Hvordan ser deres drømmeskole ut? Kjør debatt!
Update: Se også
Bjørn på norsk: Mer om Høyres knapper og glansbilder
kamikaze 
Nyeste kommentarer