Om å ta sin plass

Det hender at jeg får aha-opplevelser, og det hender at aha-opplevelsene handler om meg selv. Om hvordan jeg er forskjellige personer i forskjellige sammenhenger. Det vil si, jeg er jo den samme, men den personen alle andre ser er ikke nødvendigvis den samme.

Jeg organiserte sommerskole, og sommerskolen hadde et mål om spesielt å nå ut til kvinnelige forskerspirer, selv om publikum var ganske fifty-fifty kjønnsmessig. Det første som skjedde, var imidlertid at en av gutta tok styringa og tok plass. Stilte spørsmål, viste interesse, gjorde alt det vi så gjerne ville få jentene til å gjøre. Og fulgte opp med kommentarer om biologiske forskjeller på kvinner og menn og det er da ikke rart at det er så få jenter som studerer matte.

For to (ja kanskje til og med for ett) år siden hadde jeg sunket ned i stolen og mumlet noe surt, alternativt skjelt fyren ut. Men det er jo ikke nødvendig — det finnes enklere, og bedre måter å fise på et oversized ego.

I selskap med en håndfull skarpe damer satte jeg hånda i været. Stilte bedre spørsmål. Kom med mer intelligente innvendinger. På en høfligere måte.

På konferanser pleier jeg å være sjenert, holde meg litt i bakgrunnen og være generelt usynlig, men takket være en irriterende fyr fikk jeg både eksponert meg, og lært meg en lekse.

For det er lenge siden jeg har blitt behandlet med så stor respekt. Folk (og ikke bare jenter, nei) snakket til meg som om jeg var en skarping, og oversized-ego-fyren ville være kompis.

Konklusjon: Det er ikke nok å være smart, du må oppføre deg som om du er det (og vet det), også.

Og sommerskolen? Stemningen var god, og etter den litt skjeve starten var jentene minst like aktivt og intelligent med som gutta. Jeg har sjelden opplevd at folk har hatt så lav terskel for å bidra til diskusjon, så vi lyktes definitivt i å engasjere begge kjønn, både i å diskutere matte og kjønn. Med mitt nyvunne ego klapper jeg meg selv fornøyd på magen og drikker en øl.

Aldri mer

Jeg innså i går at jeg aldri mer behøver å være redd for spørsmålet

hvordan går det med avhandlingen, da?

Det føltes veldig, veldig bra.

Pffft…

Som jeg skvaldret litt om i kommentarfeltet forleden dag har jeg levert avhandlingen. Weeee!

De siste par ukene har jeg vært i humørversjonen av dansk vær, og veksler gjennom å tasse rundt med et fårete glis, og å lengte etter å krølle meg opp i sofaen for å stortute. (Ok, sistnevnte kan ha å gjøre med at tre måneders oppsamling av  sjukdommer og mensverk bestemte seg for å slå inn, alt på en gang.)

Men selv om det er herlig å være ferdig, så er det ikke herlig å forlate fine kollegaer og god veileder, og det er heller ikke spesielt moro at fremtiden stadig er usikker. Nå har jeg fått noen halve løfter om drømmejobb, men jeg tør ikke å juble enda. Ikke minst fordi jeg presterte å si noe dumt. Det kommer noen spennende uker.

Men nå er dere oppdaterte 🙂 Det blir noen runder med boblevann fremover, og jeg er _veldig_ letta, ikke minst med tanke på hvor usikker jeg følte meg for et år siden — jeg lider bare av post-thesis-stress-disorder.

Og den derre Pffft’en er lyden av en ballong som blir sluppet ivei uten knute. Det er meg, det. Så får vi se hvor jeg lander hen!

Jeg hader Cimber Sterling

For litt over en uke siden var jeg på mitt livs sureste, helt på linje med da treårige lillesøster fikk kasettspiller et halvår etter at jeg selv hadde kjøpt min første for langdrygt oppsparte småpenger.

Jeg har blogget mitt hat for flyselskaper før, men denne gangen er det for real.

Filmtittel: kaze skal på jobbintervju

Sted: Billund lufthavn

Roller: kaze, damen i informasjonsskranken, og tusen unger på vei hjem fra Legoland

*****

Scene1: Klokken er 11, en nyankommet kaze sitter i kafeen og drikker kaffe, skriver doktorgrad og venter på at flyet skal gå klokken 13. Stresset, men blid.

Scene2: Klokken er 13, kaze sitter i flyet og skriver doktorgrad og håper at smårollingene bak skal få overdose sukker og segner om. Mer stresset, ikke særlig blid, men vi holder ut en time.

Scene3: Klokken er 14, kaze sitter fremdeles i flyet, som ikke har flyttet seg en millimeter. Det vil si, flyet har faktisk flyttet seg helt bort til rullebanen, bare for å rulle tilbake til gate med teknisk feil.

Ungene i baksetet gir ordet øredøvende en helt ny betydelse. Kaze gir ordet pottesur en helt ny betydelse.

Lillesøster gjør tabben å sende meldingen “Hvordan går det?”, og får til svar “Je sitt innlåst i en blikkboks me en haug sukkerhøge ungjævla. Faen.” Det kommer ingen flere sms’er fra lillesøster på en lang stund.

Scene4: Klokken er litt over 14, kaze er på vei ut av flyet sammen med halve legoland, og er tross alt glad for å slippe ut fra blikkboksen. Flyselskapet lover snarlig avgang, helt sikkert “i dag”.

Scene5: Klokken er 15, ingen beskjeder, kaze er nervøs for jobbintervjuet klokken 10 neste dag og ber om å bli ombooket (som man har rett til ifølge plakaten ved siden av infoskranken). Damen i infoskranken sukker bare at “Cimber svarer ikke i telefonen”.

Scene6: Klokken er 1630, ved gaten står det at flyet skal gå 1630, men flyselskapet ser vi ikkeno til. Tusen barn har omgjort Billund flyplass til Legoland 2, og midt i en haug herjende småbarn sitter kaze og skriver doktorgrad.

Scene7: Klokken er 1730, ved gaten står det at flyet skal gå 1730, men flyselskapet ser vi ikkeno til. Ungene leker sisten, kaze skriver doktorgrad og forsøker å se så skummel ut at ingen skal våge å løpe inn i laptoppen.

Scene8: Klokken er 1800, kaze ber om å få bli ombooket på siste fly til København 1830, infodamen sier at flyet er fullt.

Scene9: Klokken er 1810, kaze får vite av MrMann der hjemme at man kan kjøpe billetter til Københavnflyet på internett.

Scene10: Klokken er 1820, kaze spør infodamen hvordan flyet kan være fullt når det fins billetter på nett, infodamen stirrer på nesevise kaze.

Scene11: Klokken er 1830 og flyet til København drar, med ledige plasser, uten kaze. Infodamen lover at flyet til Oslo helt sikkert går i kveld!

Scene12: Klokken er 20 og flyet til Oslo blir avlyst, kaze sendes til et flyplass-hostel uten vekkerklokke eller telefon på rommet, og sover 3 timer på hele natta av skrekk for ikke å våkne til flyet klokka 7.

Epilog: Flyet gikk ikke klokka 715 som det skulle. Men det gikk faktisk klokka 745. Og jeg kom fram 30 minutter før intervjuet, som gikk fint nok — men det var i hvert fall ikke Cimbers fortjeneste.

Pussig nok gir “Jeg hader Cimber” ingen treff på google, men nå gjør jeg i hvert fall hva jeg kan for a rette opp den feilen.

En liten rådbit

La oss si at du skriver doktorgradsavhandling. La oss si at du har en måneds tid igjen. La oss si at det går rimelig bra, du rekker dette her. Kanskje ikke med beina på skrivebordet, men definitivt med tid til å hente kaffe.

La oss si at du har basert litt av arbeidet ditt på en annen forskers resultater. La oss si at denne forskeren er berømt og anerkjent, og resultatene har blitt brukt av mange andre enn deg. La oss si at det var noe i forskerens argument du ikke helt forstod.

Når du nå sitter med en måned igjen, med rimelig god kontroll på tingene, kan du kanskje få lyst til å tette igjen de siste hullene. Få noen til å oppklare de der små tingene du ikke helt forstod. Stille noen spørsmål til veileder, kanskje.

Et godt lite råd fra meg til deg: Ikke gjør det.

Veilederens overlevelsesguide, del 1

Jeg burde ha skjønt at dette var en dårlig ide.

Alle veiledere kjenner følelsen: Det har gått en hel uke siden sist du snakket med studenten din, men du har ikke lest så mye i avhandlingen hennes som du burde ha gjort.

Kanskje har du forsøkt, grått og kjempet uten å komme videre. Kanskje var det ekstra mye spennende å lese på internett den uken. Kanskje har du sneket deg avsted på en ekstra lang weekend-kjærlighetstur med kona. Eller kanskje har du sittet en hel uke og stavet deg gjennom studentens avhandling, bare for å innse ti minutter før møtetid at a) det var foregående students arbeide du kikket på, b) katten har spist den, sammen med alle de fine kommentarene dine, eller c) avhandlingen er skrevet på finsk.

Gode råd er dyre, hvordan overlever du møtet med studenten?

Strategi 1: Si at du er midt oppe i et stort flott teorem, alt ser veldig lovende ut og studenten kan like gjerne komme tilbake noen dager senere når du har lest ferdig for å diskutere den store suksessen. (Ikke å anbefale, da denne metoden krever at studenten faktisk har bevist et stort flott teorem og at du greier å finne det i løpet av et par dager.)

Strategi 2: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål relatert til forskningsproblemet, og still det til studenten. Bruk hele timen på å stille oppfølgende spørsmål slik at dere ikke får tid til å snakke om hva du har lest. (Ikke å anbefale, da du risikerer at studenten får panikkanfall og a) skjeller deg ut for ikke å ha nevnt dette før, b) tisser i buksene på kontoret ditt (ikke på teppet, da!) eller c) oppdager store feil ved avhandlingen og ikke blir ferdig)

Strategi 3: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål som studenten din har løst, og still det til studenten. Nå kan du lene deg tilbake i en time; du behøver ikke stille oppfølgende spørsmål engang.

Lykke til!

Forglemmegei

De seriøse postene får vente til senere, jeg vil bruke bloggen som tankeløs lekekasse de neste månedene, og jeg håper dere kjære lesere fortsatt gidder å leke med meg, selv om jeg skriver sjelden og blottet for substans.

Den siste uken har jeg

• åpnet et dokument som heter phdthesis.tex
• skrevet et kapittel i overstående dokument, yay!
• hatt jobbintervju med en arbeidsnarkoman japaner på sengekanten søndag morgen (nei, japaneren lå ikke i senga mi, men selskapet har outsourcet HR og japaneren ringte meg fra Singapore, av alle steder, mens jeg knapt hadde våknet.)
• søkt jobber som jeg kommer til å måtte skyte deg hvis jeg forteller at jeg har fått.
• gjenvunnet håpet om en akademisk karriere. Det finnes i hvert fall en post doc stilling der ute som jeg har lyst på.
• sittet på businesspresentasjon for bankjobber. Jeg vil ikke jobbe i bank.
• hatt en gedigen shoppingrunde (jeg må jo ha klær i tilfelle jeg får et ordentlig intervju, ikke sant!)
• tenkt ut tusen blogginnlegg som jeg ikke har tid til å skrive.

Jeg håper du fremdeles er her når jeg får tid igjen!