Om å sikte for høyt

Jeg får ikke blogget for jeg har en særdeles morsom bloggpost i tankene, som jeg går rundt og fniser av for meg selv. Men som jeg ikke har tid til å skrive.

Så vet dere det, jeg har ikke glemt dere.

Da svineinfluensaen kom, tenkte jeg

neineinei, jeg har ikke skrevet ferdig avhandlingen min enda!

Og for dem som henger med på føljetongen kaze+jobb=sant? kan jeg berolige om at arbeidsløshetsbloggingen henger i en veldig solid tråd, heldigvis ikke fordi jeg er spesielt inkapabel men fordi verden er ond og hater meg og jeg får hver dag mail av typen «ja, vi vil egentlig gjerne ha deg på intervju men dessverre så a) har vi ingen penger igjen, b) kan vi ikke ansette slike som deg, eller c)..» eh, janei det fantes ingen c, enda. Men den kommer sikkert snart.

Att sånt.

Blæ.

Om å ta feil

Da diskusjonen om Nina Karin Monsen skjøt fart forstod jeg ikke hvorfor folk ble så opprørte. La gå at dama har noen hårreisende meninger, men det skal man da også ha lov til å ha.

Siden har jeg lest hvordan hun «argumenterer», og nå kan jeg i hvert fall forstå reaksjonene.

(Nei, jeg vil ikke linke til Dagbla’ i dag, dere finner veien selv.)

Måten hun umyndiggjør og sykeliggjør motstanderne sine på er så ondsinnet og patetisk at det gjør vondt å lese.

Jeg tok feil.

En liten rådbit

La oss si at du skriver doktorgradsavhandling. La oss si at du har en måneds tid igjen. La oss si at det går rimelig bra, du rekker dette her. Kanskje ikke med beina på skrivebordet, men definitivt med tid til å hente kaffe.

La oss si at du har basert litt av arbeidet ditt på en annen forskers resultater. La oss si at denne forskeren er berømt og anerkjent, og resultatene har blitt brukt av mange andre enn deg. La oss si at det var noe i forskerens argument du ikke helt forstod.

Når du nå sitter med en måned igjen, med rimelig god kontroll på tingene, kan du kanskje få lyst til å tette igjen de siste hullene. Få noen til å oppklare de der små tingene du ikke helt forstod. Stille noen spørsmål til veileder, kanskje.

Et godt lite råd fra meg til deg: Ikke gjør det.

Jaggu klarte jeg det!

Fem flade flødeboller på et fladt flødebollefad!

Bildet er lånt av cyclone bill under en Creative Commons-lisens

Vi kan redde Delara Darabi

Bli med på en verdensomspennende bloggaksjon for å redde Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.

Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

• Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
• Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
• Kopier teksten under, som kan

– mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir
– fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Jeg sender utfordringen videre til et knippe bloggere, som er kjent for sitt sosiale engasjement, i håp om at de sender den videre:

• Anders Hoff
• Victoria
• junkfoodjunkie
• my wasp in a jar
• Curly
• Carried Away

Om du ønsker å utfordre utenlandske bloggere, kan du bruke denne bloggposten som utgangspunkt.

Om du ikke har anledning til å delta i bloggstafetten selv, håper jeg du sprer ryktet til andre, for eksempel gjennom Twitter-knappen eller et av de andre sosiale mediene under. Relevante Twitter hashtags: #Delara og #Iran.

Når Hjorthen sier hopp, hopper jeg, spesielt for en god sak. Teksten over kommer opprinnelig fra Jarle Petterson, altså via Hjorthen.

Acknowledgements

Den mest gjennomtenkte delen av avhandlingen min heter Acknowledgements. Den har jeg planlagt fra dag en, og hver gang jeg har blitt sur på noen, har jeg tenkt

Hah, deg skal jeg i hvert fall ikke takke i avhandlingen min!

Men jeg har et problem.

I grunnskolen hadde jeg en grusom mattelærer. Grusom i den forstand at vi var vettskremte for mannen, som skrek og kjeftet og truet med å henge oss på kroker i taket dersom vi ikke lærte leksene. Det er mange ulemper med en slik undervisingsstil; for eksempel måtte noen av medelevene mine gå til psykolog, og jeg svor selv på at jeg aldri mer skulle lese noe matematikk da jeg gikk ut derfra.

Yeah right.

Nå er det altså slik at det ikke bare var ulemper med denne undervisningen. Fordelen var at vi ble faktisk gresselig gode i matte. Skolen vår scoret alltid høyt på eksamensstatistikkene, og den svakeste eleven i klassen vår var ikke lite stolt da han kom hjem etter første halvår på landbrukslinja med en sekser i matte. Jeg har selv mye å takke læreren for – hvis jeg ikke hadde vært tvunget til å lære meg den matten, hadde jeg neppe hatt 60 sider doktorgrad nå.

Problemet er – hvordan skal jeg takke denne mannen?

Det åpenbare alternativet er noe kjedelig i stil med “Takk for den sterke bakgrunnen” men come on, dette kapitlet er den eneste sjansen til litt rock and roll i hele avhandlingen, og jeg ønsker meg noe bedre.

Takk for at du skremte meg til å lære så mye?
Takk for at du tvang meg til å være god?
Takk for at du ikke kastet meg ned trappa?
Takk for at du lærte meg verdien av disiplin?
Takk for kampen?
Takk for alt?

Dere ser jo hvor dette bærer hen. Hjelp!

Veilederens overlevelsesguide, del 1

Jeg burde ha skjønt at dette var en dårlig ide.

Alle veiledere kjenner følelsen: Det har gått en hel uke siden sist du snakket med studenten din, men du har ikke lest så mye i avhandlingen hennes som du burde ha gjort.

Kanskje har du forsøkt, grått og kjempet uten å komme videre. Kanskje var det ekstra mye spennende å lese på internett den uken. Kanskje har du sneket deg avsted på en ekstra lang weekend-kjærlighetstur med kona. Eller kanskje har du sittet en hel uke og stavet deg gjennom studentens avhandling, bare for å innse ti minutter før møtetid at a) det var foregående students arbeide du kikket på, b) katten har spist den, sammen med alle de fine kommentarene dine, eller c) avhandlingen er skrevet på finsk.

Gode råd er dyre, hvordan overlever du møtet med studenten?

Strategi 1: Si at du er midt oppe i et stort flott teorem, alt ser veldig lovende ut og studenten kan like gjerne komme tilbake noen dager senere når du har lest ferdig for å diskutere den store suksessen. (Ikke å anbefale, da denne metoden krever at studenten faktisk har bevist et stort flott teorem og at du greier å finne det i løpet av et par dager.)

Strategi 2: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål relatert til forskningsproblemet, og still det til studenten. Bruk hele timen på å stille oppfølgende spørsmål slik at dere ikke får tid til å snakke om hva du har lest. (Ikke å anbefale, da du risikerer at studenten får panikkanfall og a) skjeller deg ut for ikke å ha nevnt dette før, b) tisser i buksene på kontoret ditt (ikke på teppet, da!) eller c) oppdager store feil ved avhandlingen og ikke blir ferdig)

Strategi 3: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål som studenten din har løst, og still det til studenten. Nå kan du lene deg tilbake i en time; du behøver ikke stille oppfølgende spørsmål engang.

Lykke til!