Godt nyttår!

31 12 2008

Godt nyttår til alle lesere, og dere som ikke leser også!

Jeg er nokså offline for tilfellet og lærer meg hvordan man skal være arrogant ubehøvlet lømmel fra kunstens mestere (quiz: hvor er jeg?), og jeg har en bratt læringskurve — derfor svarer jeg heller ikke på kommentarer på noen dager.

See you next year!

Advertisements




Online filmutleie — kamikaze har sett film

29 12 2008

Jeg har grått min nød over muligheter for online fimlutleie tidligere, og etter noen dager særdeles langt ute på landet har jeg gjort ordentlig research. Alternativt har noen lest bloggposten min og reagert. For det er ikke slik at jeg ikke har lett etter slike tjenester før. Forskjellen er at nå fant jeg noen fler.

For å være ærlig — jeg liker ikke noen av disse tjenestene. Utvalget er for dårlig, og teknisk fungerer de ikke så godt som jeg ønsker meg. Spesielt irriterer jeg meg over at de kun kan brukes i Windows, med Internet Explorer og Windows Media Player. Grunnen til dette er filmselskapenes krav om kopibeskyttelse (DRM), som tydeligvis bare er laget for Windows. Jeg har ikke prøvd å få piratforandret kjøpt film til en .avi som jeg kan se hvor jeg vil, men jeg vedder på at det fins en nerd et eller annet sted som har fikset biffen. Men da er du ikke lovlydig lenger.

De tekniske begrensningene som alle disse sliter med er så store og irriterende, at jeg ikke egentlig anbefaler noen av disse filmbutikkene for øyeblikket. Piratlivet er bare så mye enklere. Hvis du allikevel vil være lovlydig, anbefaler jeg film2home, som hadde det største utvalget. Med mindre du vil ha hjerteinfarkt, hold deg langt unna SF-anytime.

film2home.no
film2home er en online filmbutikk og -utleie — her kan du både leie film, som du streamer, og kjøpe film, som du laster ned. Utvalget for leie og kjøp er ikke det samme, og jeg endte opp med å kjøpe den første Narnia-filmen til den nette sum av 69 norske spenn. Ettersom jeg ikke tjener norske penger, er det mye billigere enn det ville vært for noen uker siden.

Pluss:

  • Utvalg og mulighet for både kjøp og leie.
  • Man får 3 nedlastinger (jeg er usikker på om man kan laste ned til ulike PC’er).
  • God kvalitet når filmen endelig kom.

Minus:

  • Nedlastingen virket amatørmessig (fikk Azureus til å se ut som rene romskipsteknologien) og tok lang tid (delvis fordi filen var stor, hele 2,5GB). Det hadde gått fortere å kjøre 3 mil til nærmeste bensinstasjon, leie filmen, se filmen og kjøre tilbake med den, enn å vente på at den skulle laste. Da kunne jeg ha kjøpt smågodt, også. Heldigvis for film2home er jeg korttenkt og sukkerstinn.
  • Filmen må ses med Windows MediaPlayer, og synes å være låst til det stedet på PC’en som du opprinnelig la den på.

SF-anytime

SF-anytime har drevet med online filmutleie i mange år. Dessverre merkes det ikke.

Pluss: Den eksisterer, og har gjort det lenge. Kudos for forsøket. Grei kvalitet.

Minus:

  • Dårlig utvalg.
  • Dårlig brukervennlighet.
  • Hver gang du går inn, tvinges du til å høre på en intro som blir veldig irriterende etter hvert.
  • Fungerer dårlig med trådløst nett — lyden kommer, men bildet hakker.
  • Krever utrolig mye pilling med Windows-innstillinger. Hold folk du liker langt vekk mens du forsøker å få det til å fungere.

Filmarkivet

Jeg har ikke forsøkt å leie film fra Filmarkivet, men var innom. Hvis du har flaks, har de akkurat det du trenger, men filmutvalget deres er nokså merkelig.

CDON.no

Jeg har heller ikke forsøkt å leie film fra CDON. De har et litt merkelig, men ganske stort utvalg.





Søknad om å få danse på det virrvarrske tegnebrett

27 12 2008

Kjære Virrvarr!

Slå den, du!

Slå den, du!

Jeg vil hermed søke om å få bli tegnet! Jeg har aldri blitt tegnet før, bortsett fra av lillesøster, og hun tegnet meg med store huggtenner og monsterhår. Det er 20 år siden, og jeg vedder på at du kan gjøre en like god jobb — selv om du skulle komme til å gi meg huggtenner, du også.

Mitt forhold til tegneserier startet da jeg smugleste gamle Fantomet- og Tarzan-blader som fetterne mine hadde lagt igjen hos bestemor. De fikk Ole Brumm til å se ut som en uskyldig liten teddybjørn i sammenligning. Doh, tenker du kanskje, men Ole Brumm var en stor helt.

Møtet med Fantomet var litt som da jeg ble voksen og innså at fattern ikke var en stor og skummel kar, men en harmløs og snill tass. Hvorpå jeg hvisket til lillesøster, «har du merket at pappa egentlig er ganske….eh…» «…lite barsk?» skrattet lillesøster. «Har du ikke sett det før nå?»

Tilbake til poenget; jeg var hemmelig forelsket i Tarzan som femåring, før jeg gikk via en nerd i klassen over, hester og Robbie Williams, for endelig til slutt å oppdage ekte menn.

Siden jeg vokste fra sofaen til bestemor gikk det lenge uten at jeg leste andre tegneserier enn julehefter (Fiinbeck slipper aldri unna), før jeg kjøpte avisabonnement med studierabatt og oppdaget Nemi, Buckles og Rocky. Som mattedame slipper man selvsagt ikke unna xkcd og phdcomic. Eller ninjaer! Men jeg blir aldri en ekte tegneserienerd, det skal jeg ikke skryte på meg. Jeg har så mange andre nerdetendenser som skal pleies.

Tegneserienerd eller ei, jeg ber så pent jeg kan. Får jeg krasjlande i tegneboka di?





Fineste julegaven

27 12 2008

Jeg fikk et dataspill i julegave.

Et eventyrspill.

Om meg!

Fine, fine datanerden min.

*sniff*





Går i gamle fotspor

26 12 2008

Fra jeg begynte i barnehagen, til jeg gikk ut fra niende, var jeg frosset ut, mobbet, trakassert. Det var som å stå inne i en osteklokke, der jeg kunne se verden utenfor — men ikke nådde fram til den — samme hva jeg gjorde.

Mange timer har gått med til å lure på hvorfor det skjedde med meg, og selv om jeg ikke har noen fasit, tror jeg svaret er at det var mulig. Jeg forstod meg ikke på å slå tilbake, jeg bare stod og måpte når andre barn gikk løs på meg. Jeg skjønte aldri hva som skjedde, skjønte ikke spillet. Hvorfor naboguttene gjorde narr av meg når vi kom til barnehagen, men kom og ringte på døra for å leke om ettermiddagen. Hvorfor jentene i klassen kom på besøk for å leke i helga, men ba meg om ikke å si det til noen.

Etter hvert holdt jeg opp med å prøve. Jeg sluttet å snakke med mindre noen spurte meg om noe. Jeg skulle bare bite tennene sammen til grunnskolen var ferdig. Jeg husker en kristendomstime hvor vi snakket om hva som gjør livet verdt å leve. Andre nevnte venner og familie — jeg svarte «tanken på det jeg kan gjøre senere». Læreren ba meg finne på noe ordentlig. Mitt liv hadde ikke mening nok for henne.

Jeg ble nesten aldri utsatt for fysisk vold. Jeg ble aldri drapstruet, det var aldri noen som la ut nakenbilder av meg på nettet. Men det konstante presset i over ti år tok fra meg all selvtillit, og all trygghetsfølelse. Hvis jeg hadde gått til lege hadde jeg fått angstdiagnose.

Hver dag når jeg skulle til skolen var jeg redd for at ingen skulle snakke til meg, og redd for at noen skulle snakke til meg. Jeg var svett og skjelven før bussen kom fram. Da jeg var 13 var jeg redd for å betale i butikken. Da jeg var 15 var jeg redd for å gå på gata — redd for at noen skulle si hei og redd for at ingen skulle si hei. Da jeg var 20 var jeg redd for å gå inn på offentlige kontorer, og redd for å snakke i telefonen. Da jeg var 23 og egentlig hadde fått det veldig bra, kom alt tilbake når jeg kom hjem på ferie. Jeg skulle møte en av de få venninnene mine på kafe, og våget nesten ikke å sitte der de fem minuttene hun var forsinket  — tenk om noen så at jeg var der alene. Tenk om noen så meg og tenkte, hun har ingen venner, hun.

Jeg brukte åttendeklassen på å planlegge hvordan jeg skulle begå selvmord — ikke fordi jeg egentlig hadde lyst til å dø, men fordi jeg ikke så noen annen måte å forandre situasjonen på. Så fikk jeg en bedre plan: å flytte langt pokker i vold. Dermed dro jeg til USA som utvekslingsstudent, og for første gang noensinne kunne jeg gå på gaten uten å være redd for å møte noen jeg kjente. Jeg fikk venner — gode venner — og etter hvert lærte jeg meg å stole på dem, også.

Jeg bodde i USA i to år. Da jeg skulle tilbake, orket jeg ikke å flytte hjem igjen, så jeg ble utenlands. Dette hadde ikke bare med fortiden å gjøre — jeg liker å bo utenlands. Men jeg hadde ikke klart å flytte til Norge.

Denne historien handler ikke om hvor ille jeg har hatt det — den handler om hvor bra jeg har fått det. Jeg er ikke redd mennesker lenger, jeg er glad i dem. Det ligger ikke for meg å være sjenert, og folk som har kjent meg i kort tid sier at jeg er åpen. Jeg har lært meg å sette ned foten — om enn litt for hardt — når noen tramper på meg. Jeg har selvrespekt. Og på grunn av historien min er jeg fryktelig glad i vennene mine. Det skal mye til før jeg sier nei til å ses.

Jeg får ofte høre at jeg har en mørk side, og det kommer gjerne fra folk som har hatt det vondt selv. Vi har noe til felles. Men jeg har fått en lys side, også. Jeg vet hvordan det føles å være glad når jeg våkner. Jeg tør å tøyse med folk jeg ikke kjenner.

Forrige helg traff jeg ei jente jeg har kjent siden barnehagen; vi gikk i samme klasse i 12 år.  Vi hadde alltid et ålreit forhold, men da jeg dro ut, kuttet jeg kontakten med nesten alle. Nå hadde vi  en god prat, og jeg innså at mye av det jeg har vært redd for i forhold til andre, bare fantes inne i hodet mitt. Folk flest gidder ikke å gå omkring og tenke stygge tanker om hverandre.

Samtidig kjente jeg at jeg ikke er redd for å gå på gaten i hjembyen min lenger.

Jeg går i ti år gamle fotspor. De har blitt for små.





Store smell — Friends for nerder

25 12 2008

bigbangtheory1Jeg har blitt forelsket.

I en TV-serie.

Big Bang Theory er en fysiker-sitcom – det er Friends for nerder. Og den er sinssykt morsom.

Seriens helt er den Asperger-herjede Sheldon, et vitenskapelig geni med et arsenal av fobier og tvangstanker som får Stalin til å virke fantasiløs.

Sheldon deler leilighet med Leonard, en søt og sjarmerende, men ikke fullt så vellykket partikkelfysiker som standhaftig men uten suksess forsøker å vinne hjertet til den blonde skuespiller-wannabe-naboen Penny.

Legg til en pervers jødisk ingeniør og en inder som ikke kan snakke med jenter, så begynner vi å nærme oss.

Jeg vet ikke om serien vises i Norge (?) men den lar seg i hvertfall oppspore på nettet.

Så hvis du trenger noe mer spennende enn værkavalkader å se på i jula — løp og se!

THE BIG BANG THEORY





kamikazes julemysterium, del 6: Finale

23 12 2008

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Del 4: Grillet Al
Del 5: Grafs kontor

Det er kveld, det er lille julaften. Victor sitter på kontoret sitt og drikker kaffe i godstolen som han har arvet etter professor Graf, samtidig som han blar i den nye artikkelen sin. Han tenker tilbake på de siste ukenes hendelser, og er umåtelig fornøyd med seg selv.

Han visste det hele tiden, helt siden han fant den siste puslespillbiten som manglet i Grafs bevis, at han ikke ville nøye seg med å takkes i en fotnote i professorens stjerneartikkel. Det var synd på professoren, og enda mer synd på familien hans — men man raner ikke heder og ære fra postdoktorer uten fast jobb, man gjør bare ikke det. Graf burde ha skjønt såpass.

At Al skulle forville seg inn på professorens kontor og stjele løsningen, hadde vært en seriøs glipp fra Victors side — men måten det løste seg på var intet mindre enn genial. Al oversatte professorens russiske notater, men manglet Victors geniale puslespillbit. Victor hadde irritert seg grenseløst over Grafs prinsipp om å skrive alt som var potensielt stjeleverdig på et språk de færreste forstod, men at det er en effektiv måte å unngå langfingrede kolleger på, det kan han skrive under på. Når Al så åpenbart manglet vesentlige deler av beviset, ble det lett for Victor å sette ham fast for mordet. Eller, rettere sagt, for Lin.

Lin var selve kronen på verket, kirsebæret på milkshaken, stjernen i toppen av juletreet i hele denne farsen. Visstnok tok det mer enn lovlig lang tid før hun la sammen to og to til fem, men det var likevel hun som til slutt gikk til instituttleder og anklaget Al for både tyveri og mord. Mens Victor stod ved siden av som harmløst offer.

Lin, ja, nå skal de jobbe sammen. Victor lukker øynene og smiler ved tanken på hvor mange kvinnelige matematikere som ender opp med å gifte seg med veilederen sin.

I det samme banker det på døren, og Victor roper Kom inn!

Det er Lin.

Hei Victor, jeg ville bare ønske deg god jul!

Victor ler mot henne og skal akkurat til å svare, når han får øye på et skjeggete ansikt bak hodet til Lin.

Lin ser hva han kikker på, og rødmer.

Ja, forresten, har du møtt Robert?

Robert? gjentar Victor stirrende.

Nice to meet you, smiler skjegget og rekker fram hånden. Victor griper den tafatt mens han hører Lins stemme langt vekk.

Robert kommer fra Canada, sier Lin, og Victor ser beundringen i øynene hennes.

Han er rakettforsker.

***

Og snipp snapp snute, så var Victor ute, i hvert fall fra de fremtidige familiebildene til Lins foreldre. Han får nok ikke noen god jul, heller. Men — ærlig talt — det  fortjener han ikke. Du, derimot, kjære leser som har orket å lese så langt som hit (jeg håper du finnes) — du fortjener en riktig, riktig

God jul!