Gale geiter og sånn

23 01 2009

Etter en session med kreativ googling fant jeg denne versjonen av kjedemail-parodien med den rabiesbefengte geita. Bortsett fra at i denne versjonen er ikke geita rabiesbefengt, bare gal. Altså, Esquil, jeg har ikke sett den videoen din (og får ikke gjort det før jeg kommer hjem, det er ikke alt man deler med kontorkompisene sine) så enten er denne unormale fascinasjonen for komboen rabies og geiter noe vi har til felles, eller så har vi begge sett den mailen for lenge siden (jeg kunne ellers godt ha sett for meg at den var skrevet av deg).

Nok pjatt, here goes, fill in the blanks as you please!

*******

Hei, mitt navn er ….. …… Jeg lider av sjeldne og dødelige sykdommer, dårlige eksamensresultater, ekstrem jomfrudom, frykt for å bli kidnappet og henrettet ved analt elektrosjokk, og skyldfølelse for ikke å ha videresendt 50 milliarder kjedebrev sendt til meg av folk som faktisk tror at hvis man sender dem videre, vil den stakkars seks år gamle jenta i Brummundal med en brystvorte i pannen klare å skaffe nok penger til å få den fjernet før foreldrene selger henne til Sirkus Arnardo. Tror dere virkelig at Bill Gates kommer til å gi 1000 dollar til dere og alle dere sender mailen? Hvor åndssvake er dere? «Åååååh… se her! Hvis jeg ruller nedover denne siden og ønsker meg noe, får jeg ha sex med alle Playboy modellene jeg vil!» For noe tull!

Så, i bunn og grunn er denne mailen et stort DRA TIL HELVETE til alle folkene ute i verden som ikke har bedre å finne på enn å sende meg teite kjedebrev. Kanskje kommer de onde kjedebrev-nissene til hybelen min for å sodomisere meg mens jeg sover fordi jeg aldri fortsetter kjedebrevene som ble startet av Jesus i år 5 e.kr. og ble brakt til landet av dvergmunker i 1033, og som, hvis det fortsetter til år 2009, kommer i Guinness Rekordbok som verdens lengste kontinuerlige idioti?

Drit i dem.

Hvis du skal videresende noe, så send i det minste noe halvveis interessant. Jeg har sett alle «Send dette til 50 av dine nærmeste venner, så får en stakkars miserabel menneskeparodi på mystiskvis 50 øre fra ett eller annet høyerestående vesen»-brevene omtrent 90 ganger.

Jeg klarer bare ikke å bry meg mer.

Vis litt intelligens, og tenk på hva du egentlig bidrar tilved å sende dem ut. Sjansene er store for at det er din egen upopularitet.

De fire grunnleggende kjedebrevtypene:

Type 1:
– Rull nedover siden.

.

.

.

.

.

.

-Ønsk deg noe!!!

.

.

.

.

.

.

-Seriøst! Jeg mener det, ønsk deg noe!

.

.

.

.

.

.

-Spar meg! Du har ikke sjans på ham/henne!!!

.

.

.

.

.

.

-Ønsk deg noe annet!!!

.

.

.

.

.

.

-Ikke DET nei!!! Det er perverst!

.

.

.

.

.

.

-Begynner musefingeren å bli sliten?

.

.

.

.

.

.

– STOPP!!!

Var ikke det morsomt? 🙂
Håper du ønsket deg noe skikkelig fint 🙂

Så, for å gi deg skikkelig skyldfølelse, må du gjøre følgende:
Aller først må du sende dette brevet til 7491 folk innen de neste 5 sekundene. Hvis ikke vil du bli voldtatt av en gal geit og kastet utfor en skikkelig høy bygning ned i en haug med dyre-ekskrementer.

Det er helt sant!!! For dette brevet er ikke som alle de falske, DETTE er helt ekte!!! Helt sant. Her er opplegget:
– Send det til 1 person: 1 person vil bli sint fordi du sendte ham et teit kjedebrev.
– Send det til 2-5 personer: 2-5 personer vil bli sinte fordi sendte dem et teit kjedebrev.
– Send det til 5-10 personer: 5-10 personer vil bli sinte fordi sendte dem et teit kjedebrev, og vil kanskje vurdere å ta livet av deg.
– Send det til 10-20 personer: 10-20 personer vil bli sinte fordi sendte dem et teit kjedebrev, og vil sprenge deg, huset ditt, familien din og katten din i luften.

Takk, og lykke til!!!

Type 2:
Hei, og takk for at du leser dette brevet. Du skjønner, det er en sulten liten gutt i Baklaliviatatlaglooshen som har hverken armer, bein, foreldre eller geiter. Denne lille guttens liv kan reddes, for hver gang du sender dette brevet videre, vil 10 kroner bli donert til den lille sultne foreldreløse, armløse, beinløse, geitløse gutten fra Baklaliviatatlaglooshen-fondet. Å… Og husk at vi har absolutt ingen mulighet til å telle hvor mange ganger kjedebrevet blir sendt videre, så dette er bare rent oppspinn. Så sett i gang, rekk ut en hånd. Send dette kjedebrevet til 5148 personer innen 47 sekunder. Og en liten påminnelse: Hvis du uheldigvis sender dette til 4 eller 9 personer vil du dø på flekken. Takk igjen!!

Type 3:
Heisann!! Dette kjedebrevet har eksistert siden 1897. Det er helt utrolig siden E-mail ikke var oppfunnet ennå da, og det fantes sikkert ikke like mange sørgelige idioter der ute som ikke har bedre å finne på enn å sende kjedebrev heller. Her er reglene:

Send dette videre til minst 15 421 personer i løpet av de neste 7 minuttene, ellers vil noe helt horribelt skje med deg. Her er noen eksempler:

Bisarr skrekkhistorie nummer 1:
Ottar Bivirkning var på vei hjem fra skolen på lørdag. Han hadde nettopp mottatt dette brevet, men ignorerte det. På veien hjem snublet han i fortauskanten, og ramlet ned i kloakken. Derfra drev han utfor et fossefall. Ikke bare luktet han fælt, han døde også. DET KAN SKJE MED DEG!!!

Bisarr skrekkhistorie nummer 2:
Kurt Olga Ottesen, en en 13 år gammel gutt, fikk et kjedebrev via E-mail, men ignorerte det. Senere samme dag ble han påkjørt av en lastebil, og det samme skjedde med kjæresten. (Noen drar faktisk inn dem man er glad i). Begge to døde og kom til helvete, der de nå blir tvunget til å drepe og spise små søte kattunger hver eneste dag i all evighet. DET KAN SKJE MED DEG OGSÅ!!!

Husk at du kan ende opp akkurat som Bivirkning og Ottesen. Bare send dette brevet videre til alle tapervennene dine, så går det bra.

Type 4:
Som om du bryr deg, her er et dikt jeg har skrevet. Send det videre til alle vennene dine.


Venner

En venn er en som alltid er ved din side. En venn er en som alltid liker deg, selv om du stinker jævlig, og har en ånde som antyder at du lever av kattemat. En venn er en som alltid liker deg, selv om du ser ut som du har falt ned fra stygghetstreet og truffet alle grenene på vei ned. En venn er en som vasker opp etter deg når du griser deg til. En venn er en som sitter oppe sammen med deg mens du griner og tenker på det ekstremt sørgelige livet ditt. En venn er en som alltid later som om han liker deg selv om han egentlig helst vil at du skal bli voldtatt av gale orangutanger, og kastet til hundene. En venn er en som vasker toalettet, støvsuger, tar pengene og drar, og snakker ikke mye norsk…
Nei vent… Det er hushjelpen.


En venn er IKKE en som sender deg kjedebrev fordi han håper at ønsket hans om å bli rik skal bli til virkelighet. Nå må du sende dette videre, ellers kommer du aldri til å ha sex igjen.

Poenget?

Hvis du mottar kjedebrev som som truer med å etterlate deg pengelens og ulykke for resten av livet, slett dem. Hvis de er morsomme, send dem videre. Ikke gjør folk forbannet ved å gi dem skyldfølelse for en spedalsk i Botswana som har vært lenket til en død zebra de siste 7 årene, og som bare kan reddes ved at du videresender brevet, ellers vil du dø på samme måte som Ottar, ok? Nå må du sende denne mailen videre til alle du kjenner og noen til, hvis ikke vil du finne ut at alle buksene dine mangler venstrebein når du står opp i morgen

Reklamer




Opp av sofaen

14 01 2009

Alle som kjenner meg vet at jeg har et nært og kjærlighetsfullt forhold til sofaen min. Den er spenstig, men samtidig myk; den er der når jeg trenger den; den holder kjeft når jeg er sur, og den går ingensteder samme hvor mye jeg prater og hvor dårlige vitser jeg forteller.

Men, kjære sofa, ingenting varer evig, og jeg synes det er på tide at vi har litt egentid, sånn hver for oss. Det er ikke deg, det er meg.

Januar er tiden for å kjøpe pulsklokke og nye treningsklær, og melde seg inn i treningssenter. Litt av cluet er å bruke så mange penger på treningen at du simpelthen ikke kan la være å trene, fordi det ville være å kaste bort en formue. Et annet triks er å velge hvem som skal få pengene dine. Med bindingstider på et år, har du ikke lyst til å bli sittende fast i feil treningssenter, men hvordan vet du hva som er bra?

Min første ide var å google treningssentrene, men dette fungerer ikke for meg. For det første skal du finte vekk en hel masse reklame, og hvis du klarer det, skal du allikevel forholde deg til hva de fleste andre mennesker vil ha fra treningssenteret sitt, og det er tydeligvis ikke det samme som jeg vil ha.

Jeg orker ikke

  • trening til technomusikk
  • bertetrening av typen “bare tren, dere får ikke muskler av dette her, altså!” (hvorfor er jeg der da?)
  • overentusiastiske trenere som roper “bare femten armehevinger til! …tre…to…en, og så tar vi femten til ‘a dere!” (det er greit med 50 armhevinger, men da vil jeg vite at det er 50 jeg skal ta før jeg gir mer enn jeg har)
  • styrketreningssaler fulle av tenåringsgutter i par der den ene løfter, stønner og fiser mens den andre sitter lett henslengt på den maskinen jeg vil ha og kikker på makkeren uten å løfte hverken en finger eller ræva, selv om jeg glor flyttdegblikket mitt olmere og olmere og olmere og…

Hvordan finner jeg rett sted å trene? De fleste senter tilbyr gratis prøvetimer, og det som virker best for meg, er å se ikke bare på trenerne, men på de andre som trener der. Jeg har to indikatorer som jeg kikker etter.

For det første; hvis det går mannfolk på spinningen eller bodypumpen, betyr det enten at instruktøren er unormalt heit, eller at treningen er unormalt bra. For å sile bort dårlig trening med heite instruktører, kikker jeg dessuten etter powertanter.

(Hva da powertanter? Du vet, disse senete, knallsterke damene som er minst 10 år eldre enn meg og løfter like mye som gutta, uten å stønne, og som forteller groviser og ler hæhælatter i garderoben. Jeg skal bli en sånn når jeg blir stor.)

Når du har funnet et treningssenter med både mannfolk og powertanter, vet du at du er på rett sted. Og – i hvert fall i min verden — er rett sted verdt alle pengene det koster, og litt til.

(PS Jeg fant lykken på Sats for to år siden. Men jeg har prøvd et sted mellom 5 og 10 forskjellige Sats-senter, og ingen av dem var så bra som min lokale, så Sats er ikke noen universalløsning.)





Vegetarisk sex

3 11 2008

Det finnes et menneske i verden som googlet «karse sex» og kom til bloggen min. Jeg flirte godt av den, for hvem vil ha sex med en karse, liksom? Ta nå i det minste en litt større blomst. Kaktuser hadde passet fint hvis det ikke var for taggene.

Men egentlig er assosiasjonen sex-urter slett ikke ny. Herbal Essences ga kvinner heftige orgasmer allerede på 90-tallet.

Hva finner man for noe annet enn bloggen min når man søker på karse og sex? Tydeligvis har det eksistert en homseklubb i Århus ved navn Klubb Karse, der det gikk nokså vilt for seg. Ellers må jeg si at resultatene var heller skuffende.

For symmetriens skyld burde neste bloggpost hete dyrisk sex. Men den er jeg for sjenert til å skrive.





En drapskvinnes bekjennelser

28 08 2008

I mitt tidligere liv var jeg berømt blant venner for min evne til å ta livet av planter. Et utall palmer, blomster og kaktuser har vandret heden i stua mi, og det var ikke fordi jeg ikke forsøkte å holde dem ved liv (men kanskje fordi jeg forsøkte litt for hardt). Langt om lenge fant jeg en seigliva grønn sak som ikke ville gi opp, samme hvor mye jeg vanskjøttet den. For det gjorde jeg, nemlig. Kålen fikk blomsterfluer, og som fattig student ville jeg ikke kaste den ut før den hadde dødd, derfor forsøkte jeg alt for å få den til å gjøre nettop det, . Jeg lot den tørke i ukesvis, jeg overvannet den, jeg lot den stå ved et åpent vindu midt på vinteren, men den ville_ikke_dø. Til slutt ble den «glemt» da jeg flyttet til en større og bedre (og fluefri) leilighet, til neste leieboers gremmelse.

Med denne bakgrunnen var det en noe skeptisk kamikaze som i vår bestemte seg for å dyrke urter. For å være så sikker på å lykkes som mulig, begynte jeg med karse, livlig inspirert av denne karen, som laget karsekoloni i tangentbordet til en bortreist kollega. Hvis treåringer i barnehagen og krøllete svensker kan få karse til å gro, så burde det finnes håp også for en klossete akademiker. Og karsen grodde den, ikke i tangentbord, men i blomsterpotte, og kamikaze lærte at brødskive med karse er godt. Dermed var det duket for neste eksperiment: Brød med karse smaker bra, så hvorfor ikke dyrke karsen direkte i brødet? Som tenkt, så gjort, men uten suksess. Karse i grovbrød fungerer dårlig; grovbrødet suger opp alt vannet og i stedet for brød med karse fikk jeg klissete brød med tørre karsefrø. Hvis noen vil reprodusere eksperimentet, kan jeg tipse om at franskbrød sikkert fungerer bedre som voksemedium. Verre kan det i hvert fall ikke bli.

Men det stoppet ikke der. Når noe fungerer, gjør mer av det samme! sa en gang en klok professor uten motesans, og kamikaze fikk akutt blomsterdilla. Hver eneste frukt og grønnsak fikk frøene møysommelig pillet ut og sådd, og plutselig grodde og spiret det over hele huset. Det ble tur til ikea for å kjøpe blomsterpotter en gang i uka (og man kommer seg jo ikke ut fra ikea med bare blomsterpotter, så det ble en dyr affære i lengden), og til slutt var det planter overalt. Planter i stua, planter på kjøkkenbenken, planter i soveværelset, og til og med planter på do.

Det kamikaze ikke hadde tenkt på, var hva som skulle skje når sommerferien kom. Tre uker i sommer og sol uten vann er ikke gode fremtidsutsikter for et nyfødt sitrontre. En venninne på sommerbesøk steppet inn i siste minutt og foret både blomster og kjæreste mens kamikaze reiste verden rundt. Det var først når fruen kom hjem og tok over igjen, som tingene begynte å gå riktig galt. I løpet av de siste to ukene har jeg tatt livet av tre potteplanter; min en gang så stolte avokadoplante Pekka ser rimelig misfornøyd ut, og jeg aner ikke hvorfor. Det virker med andre ord som mine gamle talenter er i ferd med å komme tilbake, og det lover ikke godt for fremtiden. I hvert fall ikke hvis du er grønn og samboer med meg.