Home sweet home

31 03 2009

En god konferanse er som å få noen til å klø deg på akkurat de riktige stedene i hjernen.

Det har jeg nettopp lært meg.

Reklamer




Mareritt i våken tilstand

24 03 2009

Iblant har jeg mattemareritt.

Det begynte da jeg var en liten mattestudent som lærte om konvergente følger, og hadde mareritt der jeg hoppet fremover i den konvergente følgen min uten noensinne å komme til målet. Selvgølgelig kom jeg ikke fram fordi jeg sov og dermed fikke jeg ikke vist noen konvergens, og ettersom jeg ikke kom fram kunne jeg ikke våkne

I kveld har jeg hatt en lignende opplevelse, dog som våken.

Jeg spurte kompis A om råd med et problem jeg sitter og jobber med, og israeleren som satt ved siden av ville også forstå hva vi snakket om. Så jeg forsøkte å forklare hva problemet var, han syntes det var åndssvakt, og det endte opp med at han hengte seg opp i noe elementært som jeg har glemt hvordan man viser men er sikker på at er sant, og der satt vi hele kvelden og hadde samme diskusjon om og om igjen, «se her den er ikke stabil» «argumentet ditt virker ikke over reelle tall, den er stabil» «se her, jeg spurte en guru, han sa den ikke er stabil» «du ga ham feil funksjon» «jamen se her det virker ikke» «argumentet ditt er fremdeles komplekst» og slik fortsatte vi i sirkel mens jeg ble tørstere og tørstere.

Men nå er israeleren vekk og jeg er ikke tørst lenger.





Update

23 03 2009

Jeg har tatt en pause i avhandlingsskriveriet for å dra på konferanse i syden! Ikke dårlig når det regner og er kaldt hjemme.

Her er hva jeg har lært de siste dagene:

  • Spanske damer har rare rumper. De ser ut som saccosekker og gamle sofaputer. Kjære myke nordiske fellow ladies, dere ruler, det er åpenbart at dere trener mer og spiser sunnere enn våre spanske medsøstere.
  • Grunnen til dette er at apanjolene spiser kaker til frokost, riskarbobomber til lunch og drikker vin til middag.
  • Spansk vin har masse alkohol. Jeg går på øl for å bli nykter igjen.
  • Matematikk er j**lig morsomt. Jeg er klar over at jeg flåser mye når det gjelder konferanser i varme land med billig alkohol, men seriøst — varmen, alkoholen og den gode maten overskygges fullstendig av følelsen av å sitte i et rom med 60 personer som er like fascinert av rar matematikk som du, for så å gå ut og drikke øl og diskutere den rare matematikken med dem etterpå.
  • Det er best at jeg avslutter fyllebloggingen nå.

Buenos noces!





Flause 2.0

17 03 2009

Det verste med å drite seg loddrett ut, er de to-tre sekundene innen man forstår hva det er man har gjort, hvor man lever i god tro men med en fryktelig følelse av at noe ikke helt stemmer.

Som når man er 16 år og har mareritt der man drikker seg full og spyr i bilen til pappa (som tror at man er en snill liten pike som holder seg unna sprit og røyk og sånt) bare for å våkne og tenke Herregudskjelov at det bare var en drøm og at jeg er våken nå. Hey forresten, hvorfor ligger det et håndkle på puten min? Hvorfor står det en bøtte ved senga mi?

*gonk*

(gonk er lyden av to hjernehalvdeler som ubønnhørlig kobler seg sammen)

Som når man pære full klatrer inn i et godt og varmt tog i Helsinki, sovner og våkner litt senere av at en konduktør står og vifter med armene og piper på finsk og man tenker Jøss, har vi ikke dratt enda, toget står stille, det har visst gått i stykker! klatrer ut og ser seg omkring og så rart det ser ut her! har togstasjonen forandret seg mens jeg sov? og hvorfor er det en masse skilt som det står Riihimäki på overalt?

*gonk*

Eller (og dette er kanskje ikke å drite seg ut, men følelsen er den samme) som når man leser en liste over folk som har fått doktorgradsstipend og innser at man har kjørt forbi plassen der mitt navn skal stå, og prøver igjen, og det samme skjer så dårlig jeg reagerer i dag da, er jeg så nervøs! og den tredje gangen innser jeg

*gonk*

at navnet mitt slett ikke står der, og nå må jeg se til og bli voksen.





Forglemmegei

16 03 2009

De seriøse postene får vente til senere, jeg vil bruke bloggen som tankeløs lekekasse de neste månedene, og jeg håper dere kjære lesere fortsatt gidder å leke med meg, selv om jeg skriver sjelden og blottet for substans.

Den siste uken har jeg

  • åpnet et dokument som heter phdthesis.tex
  • skrevet et kapittel i overstående dokument, yay!
  • hatt jobbintervju med en arbeidsnarkoman japaner på sengekanten søndag morgen (nei, japaneren lå ikke i senga mi, men selskapet har outsourcet HR og japaneren ringte meg fra Singapore, av alle steder, mens jeg knapt hadde våknet.)
  • søkt jobber som jeg kommer til å måtte skyte deg hvis jeg forteller at jeg har fått.
  • gjenvunnet håpet om en akademisk karriere. Det finnes i hvert fall en post doc stilling der ute som jeg har lyst på.
  • sittet på businesspresentasjon for bankjobber. Jeg vil ikke jobbe i bank.
  • hatt en gedigen shoppingrunde (jeg må jo ha klær i tilfelle jeg får et ordentlig intervju, ikke sant!)
  • tenkt ut tusen blogginnlegg som jeg ikke har tid til å skrive.

Jeg håper du fremdeles er her når jeg får tid igjen!





Hilsen fra skjærsilden

12 03 2009

Som en del kanskje har fått med seg har jeg blitt trukket etter håret opp fra drømmene om evig doktorandliv, og stoppeklokken tikker så det kiler langt inn i hjerterota. Berg-og-dalbanen er i gang, og jeg går fra å være ivrig etter å bli ferdig, til å være skrekkslagen over tanken på å ikke ha jobb, til å være skrekkslagen over tanken på hva slags jobb jeg kan komme til å ha, og så går vi tilbake til start og kjører een gang til ‘a dere!

Jeg tror alle andre har reagert mer på beskjeden enn meg. Fysikervenninnen min kastet seg rundt halsen på meg og skrek du er så jævla heldig du, det er snart over, fatter du det, jeg vil også være ferdig! Søte kinesiske Wan-wan som aldri sier noe stygt foruten på italiensk (for det skjønner hun ikke), satt på seminar da hun fikk “no money”-sms’en min, og ble nødt til pent å spørre sidemannen om hjelp til å stave DAMN. Det hadde hun aldri skrevet før.

De andre doktorandene har begynt å se på meg med en slags skrekkblandet fryd, og jeg kan bare se hvordan de forsøker å analysere ansiktsuttrykket mitt mens de lurer på om jeg kommer til å bli ferdig og skriver skrekkfilmmanus om mislykkede doktorgradsforsvar i hodene sine. De per nu arbeidsløse vil heller ikke akseptere meg i sine rekker — du er ikke riktig arbeidsløs, du har jo over to måneder igjen!

Jeg befinner meg i en sinnstilstand av konstant PMS, og er redd det kommer til å gå ut over en taletrengt kontorkamerat før eller senere. Og jeg må finne meg en annen pauseunnskyldning enn kaffe, jeg har tredoblet inntaket den siste uken.

Og du, kjære leser – du er medisinen min!





Nær-døden-inder

10 03 2009

Jeg fikk en kommentar i helga som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal ta.

Kaze, du ser så flott og maskulin ut!

Jeg tror det var ment som en kompliment for de nyoppblåste musklene mine. Jeg tror i hvert fall jeg velger å ta det som en kompliment, uansett. Fornærmelser virker bare hvis offeret har vett til å skjønne hva som skjer.

Kommentaren kom forøvrig fra en katastrofalt kulturkolliderende inder som sist han skulle komplimentere en dame, gikk bort til vår nærmest anorektiske nabo og så

Jeg visste ikke at du var så feit!

Han fikk en nær-døden-opplevelse.

Da vi spurte hvordan i helsike han kunne finne på å si noe sånt til en kvinne, svarte han at

Jammen, hun så så sunn og pen og glamorøs ut etter at hun la på seg litt!

Ja du inderen, kom ikke og kall meg glamorøs, altså, det sier jeg bare.