Gutter flinkere i regning?

Gutter er flinkere enn jenter i regning sier Aftenposten, basert på forrige års nasjonale prøver.

Grethe Ravlo ved Matematikksenteret ved NTNU serverer rasjonaliseringer som går på forskjeller mellom jenters og gutters tenkemåte:

En forklaring kan være at guttene er mer kreative, og ser litt mer logisk på oppgavene. De er ikke bundet av bestemte fremgangsmåter for å løse oppgaver.

Er det ikke litt rart at norske jenter er dummere enn asiatiske, i forhold til gutta?

Og er det ikke symptomatisk for problemet at vi heller forklarer diskrepansen i testene med forskjeller på gutter og jenter, enn med forskjell i måten vi behandler dem på?

Reklame

Tapere og vinnere, eller ulike slags tapere?

I en kronikk i Dagbladet tar forskningsleder ved Institutt for samfunnsforsking, Mari Teigen, opp taperfokuset i regjeringens mannsmelding som et problem. Men Teigen bommer på poenget når hun skriver at

Hovedbudskapet er at siden menn kommer dårligere ut enn kvinner på en rekke områder, i forhold til skoleprestasjoner, frafall fra utdanning, helse, kriminalitet, omsorg for egne barn, osv., betyr det at menn også kan tjene på en aktiv likestillingspolitikk. På denne måten står regjeringen i fare for å underbygge oppfatninger av at vår tids likestillingsproblem er at menn har «tapt» der kvinner har «vunnet».

Teigen gir inntrykk av at dette fokuset på menn og likestilling fort kan komme til å koste noe i forhold til kvinner og likestilling; at mannsmeldingen legger opp til konflikt mellom kvinners og menns likestilling, og at mennenes “taperrolle” skulle være en direkte konsekvens av kvinners likestilling.

At menn taper på disse områdene, er ikke noe nytt (med unntak av utdanning) – at menn er overrepresentert på kriminalstatistikk og har dårligere kontakt med familie, er ikke noe som har skjedd på grunn av økt likestilling. At disse skjevfordelingene nå trekkes frem som problemer, er vel snarere et uttrykk for at tradisjonelt “kvinnelige” egenskaper* – familie, lovlydighet – er i ferd med å øke i verdi?

Når det er sagt, har Teigen noen gode poenger også – jeg sier

• Ja! til å ikke isolere likestillingsproblematikk og -løsninger kjønnvis.
• Ja! til at de foreslåtte tiltakene i mannsmeldingen er altfor tassete, og at politikken hadde vært tjent med å være mye modigere. La oss prøve igjen når det ikke er valgår?

PS: En rekke bloggere har tidligere skrevet om feminisme i forhold til “kvinnelige” verdier, deriblant Saccarina, Avil og vaarloek. Løp og les!

*Sidespor: Å snakke om kvinnelige og mannlige verdier, som jeg gjør her, er definisjonsmessig meningsløst, derfor hermetegn og “tradisjonelt” – legg hva du vil i begrepet, de fleste av oss har nok en relativt samstemt formening om hva vi mener.

Jeg og feministene, feministene og jeg

Jeg har et ambivalent forhold til feminisme. Noen av dem som har påvirket og styrket meg mest i livet har vært feminister, og mange av dem jeg ser aller mest opp til akkurat nå, er feminister. Vakre, sterke damer som viser hvor veien skal gå, lager veien, og holder veien åpen etter at de har gått på den selv. Intelligente jenter som vet akkurat hva de mener om likestilling og kjønn, og ikke er redde for å rope det høyt.

Jeg forholder meg til feminisme på to plan: mitt eget personlige, og et stort, generelt. Det personlige planet handler om mitt liv, min situasjon, og hva jeg skal gjøre i hverdagen min, i forhold til de menneskene som er nær meg. Det store planet handler om samfunnet som helhet, og hva jeg kan gjøre for å påvirke det. På det personlige planet skal jeg leve hver dag, og jeg er nødt til å leve i den verden som fins nå — ikke den jeg helst vil ha. På det generelle planet, derimot, fins det rom for å jobbe mot det samfunnet jeg vil at vi skal ha.

Til tross for at jeg beundrer feminister og har fått mye fra dem, havner jeg i konflikt med dem på begge plan. På det generelle planet mener jeg at vi må involvere menn gjennom å fokusere på kjønn heller enn på kvinner; jeg er redd at vi ikke kommer i mål så lenge kvinnesak kun er en sak for kvinner. Men det betyr at vi også må jobbe med menn og kjønn. Her kommer konflikten med feminismen i at jeg flytter litt av fokus vekk fra kvinner, og jeg tror at en del mener at jeg på den måten forråder vår egen sak. Gjør jeg faktisk det? Jeg mener nei, og det var i hvert fall aldri min hensikt.

På det personlige planet kommer konflikten fra meg selv, hvor den slår seg av og på. Å se mitt liv med feministiske briller betyr å se meg selv om offer, og det er svært ubehagelig. Javisst, det er en nyttig erfaring, men det fører til at jeg konstant leter etter tegn på at jeg blir urettferdig behandlet, og det er ødeleggende i lengden. Jeg mister troen på at jeg kan klare meg hvis jeg ser at jeg kjemper mot vinden hele tiden, og jeg får lite sympati fra mine mannlige omgivelser hvis jeg påstår at jeg møter motbør fordi jeg er kvinne. Problemet er det, at jeg aldri kan bevise eller vite sikkert, ikke for meg selv engang, og halvparten av tiden har jeg sannsynligvis bare uflaks. Menn har jo problemer, de også.

Hittil har jeg løst saken gjennom å sette skylapper på; være meg selv, kjøre på for fullt, alltid le i stedet for gråte, og ikke se meg tilbake før jeg er i mål. Være obs på hvordan kvinnerollen hemmer meg og kjempe imot, følge guttas eksempel der de gjør det bedre. Konflikten med feminismen ligger i uviljen mot å se glasstaket; tanken om at jeg kanskje hopper hardt nok til å knuse det hvis jeg ikke vet at det er der; følelsen av at jeg har ikke energi til både å kjempe ekstra, og gråte fordi jeg er nødt til å kjempe ekstra. Da hopper jeg helst over gråten.

Likevel går jeg med en stikkende følelse av å være i konflikt med dem som er meg nærmest.