Stille bønn fra en selvmordspilot

Kjære leser,

Jeg har fått Abre som Tordenbloggmotstander. Nå burde jeg antageligvis legge ut om mine egne fortreffeligheter, men ettersom du allerede er her, kan du jo se for deg selv 😉

Alvorlig talt, har du ikke vært hos Abre før, så er det på tide. Han skriver gode, intelligente poster, og han mener nesten alltid det samme som meg. Hvis jeg skal slås ut av Tordenbloggen, vil det være en fryd å bli slått ut av Abre.

Men jeg skal likevel be en stille bønn. Søte, kjære leser. Kunne du ikke tenke deg å stemme litt på meg? Bare bittelitt? Så skal jeg ikke styrte ned i huset ditt.

Jeg har som prinsipp i denne konkurransen at i hver eneste skrytepost, skal jeg skryte mer av Hjorthen enn av noen andre. Det synes jeg nemlig han har fortjent. Tordenbloggen har hittil vært så hyggelig at jeg helst vil ha Tordenblogg og podcasts året rundt. Det må være helt vanvittig mye jobb, og jeg håper han ser sitt snitt til å kommandere ut medbloggere til å hjelpe til. Hvordan han klarer å drive konkurransen og samtidig blogge med høy hastighet og god kvalitet, det forstår jeg i hvert fall ikke. Tre ganger hurra for Hjorthen!

Ja, kjære leser, hvis du stadig vekk er her, foreslår jeg at du tar en tur over hit og stemmer på din favorittblogg! (Og om noen timer burde kamikaze også være med i feltet)

Vennlig hilsen kamikaze

Historien om Felix og Sophus

Var det noen som trodde at matematikere lever kjedelige liv? Håhå neida, vi har minst like store intriger som folka i Hotel Cæsar. I dag skal vi høre historien om Felix og Sophus.

Sophus Lie var en norsk prestesønn, født ved juletider i 1842 i Nordfjordeid. Helst ville han bli en stor og farlig militærmann, men han hadde for dårlig syn, så han begynte å studere i stedet. Som de fleste andre nordmenn var han ikke spesielt interessert i matematikk, og han gjorde det heller ikke særlig godt som student, så at denne mannen skulle bli et av landets største matematikkgenier var ikke lett å gjette. Men så en natt fikk han en ide som var så fantastisk at han løp hele veien hjem til kompisen sin, stilte seg utenfor soversomsvinduet hans og ropte av sine lungers fulle kraft: Jeg har løst det, og det er kjempelett!

Sophus var mer enn noe en geometrimann, og han arbeidet med å binde sammen symmetrier i geometri og algebra. Lie studerte differensialligninger, som kan tolkes geometrisk — og han analyserte symmetriene til differensialligningenes løsninger. Symmetriene kan beskrives algebraisk og geometrisk som en Liegruppe, og disse er fundamentale i all moderne geometri og fysikk. Men disse ideene om å benytte seg av symmetri og bygge broer mellom algebra og geometri var helt nye, og Lie slet fælt med at andre matematikere ikke skjønte hva han drev med.

Nede i Tyskland, i Berlin, satt en fyr ved navn Felix Klein, og han hadde også oppdaget at symmetrier var viktige i geometri. Omkring 1870 dro Sophus på studiereise til Berlin, og de to store hjernene fant hverandre. Klein hjalp Lie med å finne både arbeide og gode kolleger i Tyskland, og i 20 år jobbet de sammen som gode venner og kolleger, og la grunnen for moderne geometri.

Selv om matematikken blomstret, var Sophus ikke lykkelig i Tyskland. Han savnet Norge, han savnet frisk luft, høye fjell og dype fjorder, og han syntes bestemt ikke at tysk selskapsliv var god alternativ underholdning. Selv om Sophus var selve inkarnasjonen av en kjernekar av en nordmann, fremstod han for tyskerne som en skikkelig skrulling, og dette skulle med tiden skape store problemer.

Mange store menn vil helst være store menn alene, og verken Lie eller Klein var noe unntak. Klein fikk mer oppmerksomhet fra det matematiske publikum enn Lie, noe Lie opplevde som et svik ettersom han vitterlig hadde bidratt stort til duoens felles fremgang. Sophus distanserte seg fra Felix gjennom uttalelser som «Jeg er ikke Kleins student, og han er heller ikke min — selv om dette kanskje er nærmere sannheten.» Klein svarte gjennom å offisielt synes synd på Lie, som han fremstilte som sinnssyk, og forsvare sin stakkars gamle venn overfor andre matematikere — samtidig som han selv hadde brent all gammel korrespondanse som kunne vitnet om at Lie faktisk var kilden til mange av Kleins resultater.

Lie og Klein forble uvenner frem til Sophus døde av en sykdom forårsaket av B-vitaminmangel i 1899, 56 år gammel.

Sånn kan det gå.

(PS, er det noen andre som har bitt seg merke i at store norske matematikere har en stygg tendens til å dø unge av sykdommer som burde vært lette å unngå? Enda bra det fins tydelig oppmålte grenser for min genialitet.)

MeMe

Edit: Jeg ble tilogmed trippeltagget, av Sigrun også!

Tidligere har jeg spurt hva Me^2 betyr, og siden jeg nå har blitt dobbeltagget av Eugenie og Iversen, kom jeg på at det kan jo også bety MeMe 🙂

Reglene er som følger:

1. Du må linke til den som tagget deg (check),
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv, og
3. Tagg fem andre blogger, og la dem få vite det gjennom å kommentere på deres blogg.

Hva venter vi på?

1. Jeg har vannskrekk. Ikke slik at jeg er redd for å dusje, men jeg takler ikke å dykke, og hvis jeg ser undervannsbilder på TV klarer jeg ikke å puste uten å titte vekk.
2. Jeg har personnummer i fem forskjellige land.
3. Jeg er slem. En gang delte jeg leilighet med en jente som ikke vasket, impregnerte kjøkkenbordet med syltetøy, og insisterte på å ha døra si åpen med TV’en på full guffe mens jeg leste til eksamen. Damen likte ikke å stå opp om morgenen, og som det A-mennesket jeg er, satte jeg vekkerklokka på å ringe med maksvolum halv åtte, låste døra og snek meg avsted til universitetet. Med et frydefullt glis om munnen.
4. Jeg har en «krigsskade» fra dengang vi hadde nordmenn på besøk i studentforeningen. En av gutta bestemte seg for å leke drillpike, og jeg var drillpinne. Jeg våknet nedsølt av blod med en bestemt følelse av å ha hatt det veldig gøy, og da såret i panna grodde fikk jeg feilkoblet noen nervetråder så nå kiler det i bakhodet hvis jeg trykker på visse punkter i panna mi. (En tid var jeg redd for at jeg hadde kraniebrudd, men det er mange år siden og jeg henger sammen fremdeles, så jeg holder den teorien for usannsynlig.)
5. Jeg liker ikke røde epler. Æsj.
6. Jeg blir fryktelig fornærmet når noen kritiserer språket mitt. Det er liksom min baby, eller noe — også på engelsk, ikke bare på norsk.

Jeg tagger Lilja, Anathema, SerendipityCat, vaarloek og Erlend!

Systemadministratorskrekk

Det finnes en gruppe mennesker jeg er vettskremt for (og det er ikke feminister; den gruppen jeg nå tenker på får de verste Ottar-karikaturer til å fremstå som snille pudler i sammenligning).

Jeg snakker om systemadministratørene.

Du vet, når printeren går tom for farge, og du søker deg til nærmeste kompetente hjerne og sier «kan du hjelpe meg, det står at printeren skal ha mer toner!», og et eller annet sted fra bak et antall dataskjermer og gamle tastatur bjeffes det hissig «jamen de legger du i mer toner, for fanden!» og du kryper sammen bak en viktig server mens du hvisker «hva er toner?»

Eller når stiftemaskinen i kopirommet har gått tom for stifter og du tilfeldigvis nevner problemet for en som sitter i sekretærgangen, og møtes av et rødsprengt ansikt som skriker «har den en ip-adresse? Ikke det, nei! Da er det ikke mitt problem!»

Nå har det seg slik at jeg ikke kan printe mer. Siste gang det skjedde, gruet jeg meg i et halvt år og utviklet kompliserte rutiner for å få printet det jeg skulle, til en av kontorkameratene stønnet så høyt over meg at jeg så meg nødt til å søke hjelp. Deretter satt jeg to timer hos den mest høylydt ivrig viftende ropende systemadministratoren, som forsøkte å brainstorme med meg (av alle personer) samtidig som han kommenterte nyhetene på radioen og hjernevasket meg med utlegninger om universitetets idiotiske politikk for innkjøp av nytt datautstyr. I valget mellom equisingularitetsteori og systemadministratorsnakk, vet jeg akkurat hva hva som krever mest av hjernen min.

Hvis det blir stille fra min kant, vet dere hvem som har spist meg.

Psykisk helse og doktorgradsstudier

Doktorgradsstudenter er i stor grad utsatt for psykiske lidelser som angst og depresjon, noe som blant annet er dokumentert gjennom undersøkelser ved amerikanske eliteuniversiteter. Tast inn «survive grad school» i google, og du får masse treff som handler om akkurat det — hvordan overleve doktorgradsstudiene uten å bli syk.

Les resten av artikkelen på ~psykisk~.

Jeg vil også være med i feminismedebatten

Feminisme er et tema de fleste har sterke meninger om, fordi kjønnsproblematikk er noe som angår oss alle personlig. Ettersom det er såpass personlig blir endel av oss kanskje også litt i overkant hårsåre, og det er mange misforståelser ute og går mellom folk som egentlig har veldig like standpunkt. Jeg føler meg selv nesten utnevnt til forræder iblant fordi jeg ikke liker ordet feminisme, selv om jeg ellers er svært så «feministisk» av meg. Det er slitsomt, og jeg ville foretrukket å bruke energien min på å krangle med sjåvinister. Men heldigvis er det ikke bare verbal slåsskamp, jeg har også lest flere gode poster og fredelige diskusjoner som har fått meg til å tenke.

Jeg reagerer på hvordan damer jeg ser opp til, reagerer på diskusjonen. De blir matte, de sier åh nei, ikke denne diskusjonen nå igjen (Mihoe etterfølger den dog med et strålende innlegg, som veier opp og litt til), det blir litt slik, «har ikke folk forstått hvordan dette skal være enda»? Det illustrerer en av mine erfaringer, nemlig at mange aktive feminister bruker mest tid på å diskutere med folk som er nokså enige med dem selv (og ja, det gjelder nok meg selv også). Det må de selvfølgelig få lov til. Men de kan ikke vente seg at resten av verden, som ikke har vært med på den interne diskusjonen (og heller ikke har vært med på å forme den) skal være oppdatert på hva de har snakket om før, ei heller at resten av verden skal svelge rått de gamle konklusjonene.

Hvis de blir matte av tanken på å snakke med slike som meg, hvordan snakker de med dem som er fullstendig uenige i alt feminismen står for?

Ikke for det. Jeg blir også matt av tanken på morgendagens kommentarfelt og opprivende diskusjoner med folk som i grunnen er enige med meg. Men det er i morgen, det.

Online filmutleie — kamikaze vil se film

Edit: Se også Online filmutleie — kamikaze har sett film

I USA kan du leie film fra iTunes store, og se den via nettet når det passer deg selv (innen leieperioden). Hvorfor vi ikke får samme tilbud i Europa er utenfor min fatteevne — jeg regner med at det har med lisensrettigheter å gjøre, men jeg forstår ikke hva som er forskjellen på oss og amerikanere i så måte.

Jeg vet bare om et alternativ som fungerer i Norden (dvs uten amerikansk proxy eller andre triks), og det er Svensk Filmindustris SF-Anytime. Hos SF-Anytime kan du leie en film i 24 timer for 20-40 kroner. Dessverre er tilbudet og funksjonaliteten elendig, og det er ikke fordi konseptet er nytt — jeg så film med SF-Anytime allerede i 2005. Filmene er få og gamle, og du kan kun se film hvis du bruker Windows med Internet Explorer. I tillegg skal du trikse med innstillinger i firewall, installere alle mulige windows-oppdateringer som har kommet siden sist man logget inn i windows, osv osv så det mest sannsynlige utfallet av filmkvelden er en potte sur kazefrøken med kald popcorn og ingen film.

Livet som pirat er bare så mye enklere og bedre. Er det noen som kjenner til et godt, velfungerende alternativ?