Når vennen din blir spist av depresjon

På et tidspunkt gikk halvparten av den nærmeste omgangskretsen min til behandling hos psykolog. Depresjon, angst, biopolar lidelse ble hverdagslige ord. Blant dem som ikke gikk, fantes det sikkert noen som burde ha gått, og kanskje var jeg en av dem.

Når vi hadde jentekveld følte jeg meg utenfor når de andre diskuterte psykologene sine, samtidig som jeg var glad for at jeg ikke hadde en.

Det var slitsomt. Deprimerte venner er ikke som friske venner. På gode dager lo og pratet vi, og vi var like nær hverandre som før. Men på dårlige dager tok de ikke telefonen, de ble ikke med ut likevel, de fant på dårlige unnskyldninger, og jeg var trist fordi jeg savnet vennene mine, bekymret for hva de holdt på med, og redd for at de aldri skulle komme tilbake til seg selv.

Det var tungt fordi det var så mange som var nær meg som hadde det vondt samtidig, over tid, samtidig som jeg selv gikk gjennom en stresset periode. Jeg behøvde noen å støtte meg til, men de behøvde støtte enda mer. De hadde diagnoser, piller og terapitimer. Jeg var bare sliten og lei meg.

Hva gjør du når vennen din sier at hun ikke kan komme på fest fordi tanten hennes er død, og du husker at den samme tanten allerede var død for et år siden?

Hva gjør du når vennen din skjeller deg ut både når du bryr deg (du forstår ikke hvordan han har det) og når du forsøker å ikke bry deg (hva slags venn er du som ikke bryr deg?)

Hva gjør du når venninnen din ikke dukker opp denne gangen heller, og du vet at hun sitter hjemme alene og deprimert og ikke vil treffe noen?

Hva gjør du når du blir skuffet, redd, trist og ensom på samme gang? Når du ikke kan gjøre noe som helst, samtidig som du ser at noen du bryr deg om sliter fryktelig?

Det er så lett å si la meg hjelpe deg, men hva så når hverken du eller kompisen vet hvordan?

Det har gått noen år nå. Alle har blitt bedre. Men noen har glidd vekk.

Hvilken mattehjerne er du?

Denne posten henter inspirasjon hos Mirakel.

Jeg har alltid ment at det er forskjell på folk — nærmere bestemt på geometri-mennesker og algebra-mennesker.

For dere som ikke er mattenerder til hverdags (og kanskje for dere som er det også), tar vi en liten definisjonsrunde. Når jeg sier geometri-menneske tenker jeg ikke nødvendigvis på folk som arbeider med geometri, men på folk som tenker i bilder og tegner figurer når de skal løse problemer. Algebra-mennesker er slike som tenker logikk og skriver formler.

Jeg har observert at geometrimennesker roter mer, og har mer hår, enn algebramennesker.

Teoriene mine har dessuten støtte i vitenskapen! Saken handler nemlig om hvorvidt det er den venstre eller høyre hjernehalvdelen som dominerer hjernen din.

Hårløs: Alexander Grothendieck, århundredets algebrageni

For å være tabloid:

Høyredominante hjerner er følsomme og impulsive, de kommer for sent til avtaler, de kan ikke huske det de skal (ikke fordi de egentlig glemmer det de skal huske, de glemmer bare at de skal huske det). De arbeider gjerne med mange ulike ting på en gang, hulter til bulter — man sitter og arbeider med en sak og så oisann! får man en ide til noe annet man holder på med, og så hopps! hopper man over til noe annet igjen. Høyredominante hjerner tenker i bilder og følelser, og de liker best å løse problemer gjennom å tenke visuelt, tegne figurer og bruke sin geometriske intuisjon.

Venstredominante hjerner er logisk orienterte og har virkelig kontroll på ting. De kommer til avtalt tid, de har ryddige hjem og de bruker tanntråd. De har klare planer for hverdagen og følger dem, de husker navn på folk de møter, og de er gode verbalt. Det er disse som alltid har et godt svar på lager når de trenger det. Når venstredominante hjerner har mye å gjøre, lager de en liste og følger den kronologisk.

Hårete: Grigori Perelman, århundredets geometrigeni

Av dette ser vi at mine observasjoner med variasjoner i frisyre og hygiene fint kan forklares ut fra dominante hjernehalvdeler. En typisk geometrihjerne er høyredominant, synes skrivebordsrydding er unødvendig og glemmer frisørtimen. En typisk algebrahjerne derimot har full kontroll på både frisør og skrivebord.

Behøver vi å nevne at kamikaze er en høireqvinde?

Hogwarts university?

For tiden løper jeg på algebraforelesninger. Litt fordi det er gøy, og litt for å se noen mennesker, og ikke bare pc’en min. Foreleseren har for vane å sette lesebrillene opp på pannen når han foreleser, og da ser han litt slik ut:

Effekten forsterkes av at professoren i nabokontoret ser slik ut:

Det er det jeg alltid er sagt, algebra er noen magiske greier.

Soningsforhold avhengig av etnisitet?

Justispolitisk talsmann i Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, vil kjøpe private fengselsplasser i utlandet. Til NRK sier han videre:

For oss vil det selvfølgelig være primært at dette gjelder kriminelle som er dømt i Norge, men som ikke er etniske nordmenn.

Merk det. Han sier ikke utenlandske statsborgere. Han sier «som ikke er etniske nordmenn».

De vil med andre ord ha ulike soningsforhold basert for ulike etniske grupper.

Hva er det med Finland?

O Finland, se, din morgonljusning randas,
och natten skingras, hotfullt mörk och lång.
Hör lärkans röst med rymdens susning blandas,
snart rymden fylles av jubelsång.
Se natten flyr och fritt du åter andas.
Din morgon ljusnar, o fosterland.

Finland er ski, musikk, film, design, mobiltelefoner, stillhet, PISA-enere, språkvansker, gothere, studentliv.

Finland er alkoholmisbruk, selvmordsstatistikk og skoleskytinger.

Jeg elsker dette landet, men kan ikke forstå

Hvorfor?

Doktorandens overlevelsesguide, del 1

Alle doktorander kjenner følelsen: Det har gått en hel uke siden sist du snakket med veilederen, men du har ikke gjort så mye som du burde ha gjort.

Kanskje har du forsøkt, grått og kjempet uten å komme videre. Kanskje var det ekstra mye spennende å lese på internett den uken. Kanskje har du sneket deg avsted på en ekstra lang weekend-kjærlighetstur med kjæresten. Eller kanskje har du sittet en hel uke og jobbet med noe du trodde var riktig stort, bare for å innse ti minutter før møtetid at a) noen andre allerede har gjort det samme, b) den store fine forklaringen var bare en veldig innviklet måte å løse et veldig simpelt problem på, eller c) du har gjort en elementær feil som kaster hele argumentet overende.

Gode råd er dyre, hvordan overlever du møtet med veilederen?

Strategi 1: Si at du er midt oppe i et stort flott arbeide og du kan like gjerne komme tilbake noen dager senere når det er ferdig og fortelle ham om det. (Ikke å anbefale, da denne metoden krever at du faktisk finner på et stort flott arbeide og gjør det ferdig på et par dager.)

Strategi 2: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål relatert til forskningsproblemet ditt, og still det til veilederen. Bruk hele timen på å stille oppfølgende spørsmål slik at dere ikke får tid til å snakke om hva du har gjort.

Strategi 3: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål som veilederen din har løst, og still det til veilederen. Nå kan du lene deg tilbake i en time; du behøver ikke stille oppfølgende spørsmål engang.

Lykke til!

Fesjå

Det er fesjå i bloggeby!

Og jeg har fått lov til å være med. På utstilling, altså.

Takk til Lilja som nominerte meg, og takk til Esquil som er vertskap for hele greia!

Og takk til alle de flotte bloggene der ute som jeg nettopp har oppdaget!