Jeg har fått baller

Forrige uke bar jeg sofaen min på ryggen opp til tredje etasje. I dag sendte jeg så irritert mail til en professor at jeg fikk et unnskyld tilbake.

Mon hvor lenge det går før det vokser hår på dem også?

Kunnskap — et tabu

Kunnskap er et av Norges største tabuer. Først skulle jeg skrive at det er tabu å være god, men det er ikke sant. Vi elsker folk som er gode i idrett, vi beundrer dyktige gründere, og vi støtter opp om kunstnere som skaper musikk, teater og annen kultur. Men dem som sitter med dyp teoretisk kunnskap, fremmedgjør vi; vi fremstiller dem som støvete og innsnødde, og fnyser av dem.

Sissel skrev i går om hva kunnskapsnekten gjør i skolen — 1/5 av dem som går ut av grunnskolen, har for dårlige kunnskaper til å klare seg i videregående, og jeg tror som henne at våre holdninger til det å lære seg noe, bærer en del av skylden. Jeg brukte et år av videregående på en amerikansk high school, og selv om de har noen syke måter å angripe problemer på der borte, så er de veldig gode til å fremelske kunnskap.

Der ga det status å være god, også i teorifag. Man hadde ikke bare fotballag på skolen, men også et spellbowl-lag, som reiste rundt og deltok i stavekonkurranser. Og matematikklag og historielag. Selvfølgelig var man stadig vekk en nerd hvis man bare drev med sånt, men man kunne godt være quarterback og best i matte. Avgangsklassens toppelev, valedictorian, kunne uten problemer være en av skolens mest populære, og i så fall hang valedictorian-tittelen til pynt i lysekronen.

Gode skoleresultater gir gratis utdannelse på en god skole, som gir et godt liv. Dårlige skoleresultater koster hundretusenvis av kroner i skolepenger for å få samme utdannelse.

Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor

Som forskerspire har jeg også fått noen oppvåkninger. «Så dumt at det bare kunne blitt sagt av en professor» fnøs Aril Stokkan-Grande forrige vår av kritikken som mannspanelet fikk for sine forslag om å dele foreldrepermisjon mellom far og mor. At forskernes argumentasjon var lite imponerende kan jeg være med på, men Stokkan-Grandes svar var ikke smartere.

Jeg synes dette er en generell tendens blant folk som liker å mene noe — enten det handler om klima, kjønnsroller, psykologi eller noe annet — å selvsikkert proklamere at «dette kunne jo hvem som helst ha sett», samtidig som man flirer litt av tullete forskere som ikke fant på noe bedre å undersøke, mens de glemmer at forskjellen på synsing og kunnskap er bevis.

Forskning i media

Hvis jeg spør deg hva som var de største forskningsgjennombruddene i verden i 2008, hva svarer du da? Husker du noen? Forskning i media handler gjerne om hvorvidt det er sunt å drikke vin og spise sjokolade, eller om hvem som har mest sex. Hederlige unntak er «Big bang-maskinen» og et og annet astronomioppslag — men hvor mange virkelig gode artikler har du sett om dem?

Kanskje er dette litt av grunnen til at forskeres kompetanse ikke møtes med respekt, og skylden ligger både hos media og hos forskerne selv. Er norske medieaktører villige til å ansette folk med forskningsbakgrunn til å lage forskningsstoff? Er norske forskere villige til å heve stemmen?

Forresten — hvis du vil lese en god matteblogg, prøv denne!

Update — via Bjørn: Adressa har intervjuet en forsker som er bekymret over at barn med ressurssterke foreldre får leksehjelp. De kunne jo komme til å lære seg mer enn barn med mindre ressurssterke foreldre.

Hva er vellykkethet?

Krissy vil vite hva jeg legger i begrepet vellykkethet, og jeg kan i hvert fall late som om jeg er en lydig blogger og oppfylle lesernes ønsker 🙂 En del av historien er også at Abre kom meg i forkjøpet og gjorde hjemmeleksen før jeg ble ferdig med kladden. Om det er noe jeg misunner Abre (foruten intelligens og formuleringsevne og evne til å ha rett (dvs si ting jeg er enig i)) så er det kommentarfeltet hans, som ga meg litt av inspirasjonen jeg manglet.

Som Abre tenker jeg først og fremst at ordet vellykket oftest brukes om andre mennesker, og kanskje spesielt om folk man ikke kjenner så godt. Det uttrykker et inntrykk av suksess og feilfrihet, uten riper i lakken. Når man virkelig kjenner en annen, kjenner man også de dårlige sidene, mislykketheten, prosjektene som feilet, gangene man sviktet. For vi mennesker feiler og svikter, vi gjør det. Så vellykkethet finner man først og fremst hos dem man ikke kjenner godt nok til å se svakhetene hos.

Jeg tenker nå engang først og fremst i bilder, og når jeg hører ordet vellykket, ser jeg for meg et par med gode jobber, stort nyvasket forstadshus med designmøbler og ild i peisen, skinnende fin bil, nydelige barn og en lurvete hund. Jeg innser faktisk at ordet får meg til å tenke på et par jeg vet om — jeg kjenner dem ikke godt, men de gir et inntrykk av, nettopp, vellykkethet. De er sjarmerende og vennlige, de snakker engasjert om jobbene sine, de kler seg pent, de har et nydelig hus, de har epletrær i hagen, de har en designdings som måler opp hvor mye pulverkaffe man skal ta om gangen. De er ikke snobbete, men de er veldig «rett».

Men jeg kjenner altså ikke disse menneskene veldig godt. Enten er det fordi jeg ikke kjenner dem som jeg ser på dem som vellykkede, eller så er det tvert om — fordi de bare viser sine beste sider, kjenner jeg dem ikke egentlig.

Jeg ville aldri sett på meg selv som vellykket. Ikke fordi jeg synes at jeg er mislykket, men jeg kjenner jo bedre enn noen de målene jeg ikke nådde, drømmene som ble liggende igjen et sted jeg reiste fra, vennene jeg ikke alltid greide å stille opp for, og de gangene jeg svek meg selv. Mine beste sider er ikke dem alle andre vil ha. Jeg er stolt av dem, men de gir meg ikke noen følelse av å være misunnelsesverdig.

Jeg innser at hva jeg anser som vellykket, ikke har særlig mye å gjøre med hva jeg selv har lyst på. Ok, den lurvete hunden ønsker jeg meg, men det stopper der. Vellykketheten ligger i normen, i hva flest mulig andre ser opp til og beundrer og — tror jeg — misunner. For selv om jeg ikke har lyst på et digert hus (jeg er mørkeredd og hater å vaske), så vil jeg jo gjerne bli beundret.

Konklusjonen blir at for meg er vellykkethet en illusjon om feilfrihet.

Hos Abre peilet diskusjonen over på lykke, som for meg (og tydeligvis også for Abre) er noe helt annet enn vellykkethet — og den diskusjonen var interessant. Men den tror jeg vi tar der den hører hjemme, nemlig i Abres kommentarfelt.