Det er mandag, det er 1. desember, og Victor Field tramper seg oppover bakken i regnet mens han forbanner den vitenskapelige komiteen som godkjente post-doc-søknaden hans et halvt år tilbake. Var det ikke Norge som var et snødekt hvitt land med horder av glade mennesker som jubler og drikker kakao? Victor bretter kragen opp rundt ørene og tenker med seg selv at sannsynligheten for at Lillehammer-OL faktisk skjedde, nok er omtrent den samme som for at amerikanerne virkelig har plantet et flagg på månen. Regn er han vant til fra England, men regn kombinert med dyrt, dårlig øl, fantasiløs kongefamilie og et språk som ikke har forandret seg siden vikingetiden, er mer enn han kan tåle på denne årstiden.
Utenfor matematisk institutt står studentene og holder seg fast i slappe sigaretter og halvvarm kaffe i pappkrus for ikke å falle overende. Det er forelesning i envariabelsanalyse kvart over åtte, og nå er den seksten over. Victor drømmer om machete mens han baner seg vei mellom skyhøye boblejakker. Hva er det med disse skandinavene, de er så fordømt høye, og får en stakkars engelskmann til å føle seg rent underlegen. Man skulle da ellers tro at vinden og kulden hindret dem i å vokse seg lange, men sydenturer og bilbruk har forkvaklet de siste 30 års naturlige utvikling.
Vel inne på kontoret sitt henger Victor jakken til tørk og tenner lyset, selv om det ikke blir nevneverdig lysere på kontoret av den grunn. Han kikker ut gjennom vinduet over gården, på vinduet til Lin, den søte doktorgradsstudenten, og tenker at hvis bare hun ser at han er her, kommer hun kanskje forbi for å diskutere artiklen han tipset henne om forrige uke.
På vei til kaffemaskinen passerer Victor kontoret til professor Graf, og ser at døren står på gløtt. Professor Graf er noe så sjeldent som en hyggelig berømt mann, og den fremste grunnen til at Victor søkte jobb i Norge — så han banker på døren i håp om kaffeselskap og kanskje en vitenskapelig ide, gud vet det kunne trenges.
Ingen svarer, men døren glir opp av bankingen, og Victor skimter en skikkelse ved skrivebordet. Han skal akkurat til å be om unnskyldning for forstyrrelsen, da det går opp for ham at professor Graf sitter i en høyst unaturlig posisjon. Victor stiger inn i rommet, tenner lyset og skvetter til av synet av et mørkerødt krater i professorens panne, og en masse små mørke grynete flekker som ligger strødd utover skrivebordet, bokhyllen og Grafs lyse skjorte.
Å faen, han er overgått til den diskrete topologien,
flyr det gjennom Victors hjerne. Og han begynner å fnise ukontrollert.
kamikaze 
Nyeste kommentarer