Fra jeg begynte i barnehagen, til jeg gikk ut fra niende, var jeg frosset ut, mobbet, trakassert. Det var som å stå inne i en osteklokke, der jeg kunne se verden utenfor — men ikke nådde fram til den — samme hva jeg gjorde.
Mange timer har gått med til å lure på hvorfor det skjedde med meg, og selv om jeg ikke har noen fasit, tror jeg svaret er at det var mulig. Jeg forstod meg ikke på å slå tilbake, jeg bare stod og måpte når andre barn gikk løs på meg. Jeg skjønte aldri hva som skjedde, skjønte ikke spillet. Hvorfor naboguttene gjorde narr av meg når vi kom til barnehagen, men kom og ringte på døra for å leke om ettermiddagen. Hvorfor jentene i klassen kom på besøk for å leke i helga, men ba meg om ikke å si det til noen.
Etter hvert holdt jeg opp med å prøve. Jeg sluttet å snakke med mindre noen spurte meg om noe. Jeg skulle bare bite tennene sammen til grunnskolen var ferdig. Jeg husker en kristendomstime hvor vi snakket om hva som gjør livet verdt å leve. Andre nevnte venner og familie — jeg svarte «tanken på det jeg kan gjøre senere». Læreren ba meg finne på noe ordentlig. Mitt liv hadde ikke mening nok for henne.
Jeg ble nesten aldri utsatt for fysisk vold. Jeg ble aldri drapstruet, det var aldri noen som la ut nakenbilder av meg på nettet. Men det konstante presset i over ti år tok fra meg all selvtillit, og all trygghetsfølelse. Hvis jeg hadde gått til lege hadde jeg fått angstdiagnose.
Hver dag når jeg skulle til skolen var jeg redd for at ingen skulle snakke til meg, og redd for at noen skulle snakke til meg. Jeg var svett og skjelven før bussen kom fram. Da jeg var 13 var jeg redd for å betale i butikken. Da jeg var 15 var jeg redd for å gå på gata — redd for at noen skulle si hei og redd for at ingen skulle si hei. Da jeg var 20 var jeg redd for å gå inn på offentlige kontorer, og redd for å snakke i telefonen. Da jeg var 23 og egentlig hadde fått det veldig bra, kom alt tilbake når jeg kom hjem på ferie. Jeg skulle møte en av de få venninnene mine på kafe, og våget nesten ikke å sitte der de fem minuttene hun var forsinket — tenk om noen så at jeg var der alene. Tenk om noen så meg og tenkte, hun har ingen venner, hun.
Jeg brukte åttendeklassen på å planlegge hvordan jeg skulle begå selvmord — ikke fordi jeg egentlig hadde lyst til å dø, men fordi jeg ikke så noen annen måte å forandre situasjonen på. Så fikk jeg en bedre plan: å flytte langt pokker i vold. Dermed dro jeg til USA som utvekslingsstudent, og for første gang noensinne kunne jeg gå på gaten uten å være redd for å møte noen jeg kjente. Jeg fikk venner — gode venner — og etter hvert lærte jeg meg å stole på dem, også.
Jeg bodde i USA i to år. Da jeg skulle tilbake, orket jeg ikke å flytte hjem igjen, så jeg ble utenlands. Dette hadde ikke bare med fortiden å gjøre — jeg liker å bo utenlands. Men jeg hadde ikke klart å flytte til Norge.
Denne historien handler ikke om hvor ille jeg har hatt det — den handler om hvor bra jeg har fått det. Jeg er ikke redd mennesker lenger, jeg er glad i dem. Det ligger ikke for meg å være sjenert, og folk som har kjent meg i kort tid sier at jeg er åpen. Jeg har lært meg å sette ned foten — om enn litt for hardt — når noen tramper på meg. Jeg har selvrespekt. Og på grunn av historien min er jeg fryktelig glad i vennene mine. Det skal mye til før jeg sier nei til å ses.
Jeg får ofte høre at jeg har en mørk side, og det kommer gjerne fra folk som har hatt det vondt selv. Vi har noe til felles. Men jeg har fått en lys side, også. Jeg vet hvordan det føles å være glad når jeg våkner. Jeg tør å tøyse med folk jeg ikke kjenner.
Forrige helg traff jeg ei jente jeg har kjent siden barnehagen; vi gikk i samme klasse i 12 år. Vi hadde alltid et ålreit forhold, men da jeg dro ut, kuttet jeg kontakten med nesten alle. Nå hadde vi en god prat, og jeg innså at mye av det jeg har vært redd for i forhold til andre, bare fantes inne i hodet mitt. Folk flest gidder ikke å gå omkring og tenke stygge tanker om hverandre.
Samtidig kjente jeg at jeg ikke er redd for å gå på gaten i hjembyen min lenger.
Jeg går i ti år gamle fotspor. De har blitt for små.
kamikaze 
Nyeste kommentarer