Går i gamle fotspor

26 12 2008

Fra jeg begynte i barnehagen, til jeg gikk ut fra niende, var jeg frosset ut, mobbet, trakassert. Det var som å stå inne i en osteklokke, der jeg kunne se verden utenfor — men ikke nådde fram til den — samme hva jeg gjorde.

Mange timer har gått med til å lure på hvorfor det skjedde med meg, og selv om jeg ikke har noen fasit, tror jeg svaret er at det var mulig. Jeg forstod meg ikke på å slå tilbake, jeg bare stod og måpte når andre barn gikk løs på meg. Jeg skjønte aldri hva som skjedde, skjønte ikke spillet. Hvorfor naboguttene gjorde narr av meg når vi kom til barnehagen, men kom og ringte på døra for å leke om ettermiddagen. Hvorfor jentene i klassen kom på besøk for å leke i helga, men ba meg om ikke å si det til noen.

Etter hvert holdt jeg opp med å prøve. Jeg sluttet å snakke med mindre noen spurte meg om noe. Jeg skulle bare bite tennene sammen til grunnskolen var ferdig. Jeg husker en kristendomstime hvor vi snakket om hva som gjør livet verdt å leve. Andre nevnte venner og familie — jeg svarte «tanken på det jeg kan gjøre senere». Læreren ba meg finne på noe ordentlig. Mitt liv hadde ikke mening nok for henne.

Jeg ble nesten aldri utsatt for fysisk vold. Jeg ble aldri drapstruet, det var aldri noen som la ut nakenbilder av meg på nettet. Men det konstante presset i over ti år tok fra meg all selvtillit, og all trygghetsfølelse. Hvis jeg hadde gått til lege hadde jeg fått angstdiagnose.

Hver dag når jeg skulle til skolen var jeg redd for at ingen skulle snakke til meg, og redd for at noen skulle snakke til meg. Jeg var svett og skjelven før bussen kom fram. Da jeg var 13 var jeg redd for å betale i butikken. Da jeg var 15 var jeg redd for å gå på gata — redd for at noen skulle si hei og redd for at ingen skulle si hei. Da jeg var 20 var jeg redd for å gå inn på offentlige kontorer, og redd for å snakke i telefonen. Da jeg var 23 og egentlig hadde fått det veldig bra, kom alt tilbake når jeg kom hjem på ferie. Jeg skulle møte en av de få venninnene mine på kafe, og våget nesten ikke å sitte der de fem minuttene hun var forsinket  — tenk om noen så at jeg var der alene. Tenk om noen så meg og tenkte, hun har ingen venner, hun.

Jeg brukte åttendeklassen på å planlegge hvordan jeg skulle begå selvmord — ikke fordi jeg egentlig hadde lyst til å dø, men fordi jeg ikke så noen annen måte å forandre situasjonen på. Så fikk jeg en bedre plan: å flytte langt pokker i vold. Dermed dro jeg til USA som utvekslingsstudent, og for første gang noensinne kunne jeg gå på gaten uten å være redd for å møte noen jeg kjente. Jeg fikk venner — gode venner — og etter hvert lærte jeg meg å stole på dem, også.

Jeg bodde i USA i to år. Da jeg skulle tilbake, orket jeg ikke å flytte hjem igjen, så jeg ble utenlands. Dette hadde ikke bare med fortiden å gjøre — jeg liker å bo utenlands. Men jeg hadde ikke klart å flytte til Norge.

Denne historien handler ikke om hvor ille jeg har hatt det — den handler om hvor bra jeg har fått det. Jeg er ikke redd mennesker lenger, jeg er glad i dem. Det ligger ikke for meg å være sjenert, og folk som har kjent meg i kort tid sier at jeg er åpen. Jeg har lært meg å sette ned foten — om enn litt for hardt — når noen tramper på meg. Jeg har selvrespekt. Og på grunn av historien min er jeg fryktelig glad i vennene mine. Det skal mye til før jeg sier nei til å ses.

Jeg får ofte høre at jeg har en mørk side, og det kommer gjerne fra folk som har hatt det vondt selv. Vi har noe til felles. Men jeg har fått en lys side, også. Jeg vet hvordan det føles å være glad når jeg våkner. Jeg tør å tøyse med folk jeg ikke kjenner.

Forrige helg traff jeg ei jente jeg har kjent siden barnehagen; vi gikk i samme klasse i 12 år.  Vi hadde alltid et ålreit forhold, men da jeg dro ut, kuttet jeg kontakten med nesten alle. Nå hadde vi  en god prat, og jeg innså at mye av det jeg har vært redd for i forhold til andre, bare fantes inne i hodet mitt. Folk flest gidder ikke å gå omkring og tenke stygge tanker om hverandre.

Samtidig kjente jeg at jeg ikke er redd for å gå på gaten i hjembyen min lenger.

Jeg går i ti år gamle fotspor. De har blitt for små.

Advertisements

Handlinger

Information

20 responses

26 12 2008
krissy

Modig tekst! Jeg synes du virker veldig selvsikker per i dag, og derfor hadde jeg ikke tenkt på deg i en sånn setting tidligere. Men det er jo godt å vite at livet alltid kan endres til det bedre! Og de som var kule når man mindre er oftest ikke fullt så kule senere.
Det har faktisk slått meg en del lately. ..

Egentlig er det litt befriende også å vite at folk ikke bare har levd på solsiden, og det gjør at man blir litt mer– eh,, glad i dem også, på en måte. Det gjør også at jeg forstår nå hvorfor du er interessert i ting jeg liksom ikke har bundet deg til tidligere..

Uansett, du er kul kaze! Takk for at du deler.

26 12 2008
krissy

Æsj.. og nå er øgla mi tilbake 😀

26 12 2008
krissy

Eller ikke. 😀 faky på erlend-mail gir utslag!

26 12 2008
minneapolise

*gir en god klem*

«Jeg skjønte aldri hva som skjedde, skjønte ikke spillet»

For meg var det litt omvendt. Jeg skjønte de sosiale reglene så alt for godt, og det gav en enorm trang til å gjøre opprør mot dem.

Men jeg kjenner meg så veldig igjen i «andre nevnte venner og familie — jeg svarte tanken på det jeg kan gjøre senere»

Ikke fordi alt var ille hele tiden, men fordi jeg hadde en enorm tro på at det utenfor vårt minisamfunn fantes en verden hvor bøllene og de utspekulerte ikke rådet, hvor man kunne være seg selv og bli satt pris på for gode verdier og å være smart og flink. Et sted hvor man kan tenke at jeg er til å stole på så da kan jeg finne andre mennesker som er til å stole på og være venner med dem. Det høres kanskje innbilsk ut, men det fikk meg igjennom mye; jeg hadde alltid troen på at jeg kom til å gjøre det bra i den verdenen.

26 12 2008
~SerendipityCat~

Jeg synes det er så fint å høre at du oppdaget det at fotsporene var blitt for små.. Det er en slags trøst i det også, selv om det var vemodig å lese teksten din.

26 12 2008
Erlend

Godt å få bekreftet min mistanke om at intet problem er så stort at det ikke kan løses ved å flytte til utlandet 😉

Krissy: Hold øglepraten Deres for Dem selv!

26 12 2008
kamikaze

Krissy: Jeg er nok ikke fullt så kjepphøy in person, selv om jeg ikke akkurat er kuet, heller 😉 Og jeg har også tenkt en del på hvordan rollene har blitt snudd opp og ned på noen år. De som var populære for 15 år siden er ikke nødvendigvis like lekre i dag.

Moro å se at spøkelset funker, mon tro om Erlend er like fornøyd med situasjonen 😉

Minnea: Takk for klem 🙂 Du var nok mindre naiv enn meg, og det var sikkert en god ting!

26 12 2008
kamikaze

SerendipityCat: Det ble en vemodig tekst, men ærlig talt føler jeg mest lettelse når jeg tenker tilbake, fordi jeg vet at jeg aldri skal tilbake dit. Og så er jeg veldig glad for at jeg kan komme hjem uten å få nervøsitets-tilbakefall. Det var alltid en veldig tankevekkende opplevelse.

Erlend: He he, ja ikke sant? Det er en situasjon jeg deler med bankranere og gamle nazister… 😉

26 12 2008
krissy

😉

27 12 2008
Lothiane

Dette var en god-vond tekst å lese, Kamikaze! Det er vel en slik tekst jeg kunne trengt å lese den gang jeg var barn/ungdom og ikke hadde det spesielt hyggelig i skolesammenheng.

Så godt at du kom deg vekk og fikk nye opplevelser som gjorde deg til den du er i dag. Du fremstår så oppegående og sterk at jeg aldri hadde gjettet du hadde denne historien. Men kanskje det nettopp er det som gjør at man vokser som menneske? (Ikke alle gjør det, tror jeg, så den teorien holder ikke helt…)

Jeg håper denne posten blir funnet og lest av noen som trenger den, slik jeg hadde trengt den da jeg var 13-14 år.

27 12 2008
anders

Veldig bra tekst, men det er jo vemodig å lese slikt. Om ikke annet er det bra å høre at det ikke vedvarer.
Som Lothiane sier tror jeg det er mange som hadde hatt godt av å lese dette. 🙂

27 12 2008
kamikaze

Lothiane: Jeg kunne også ha trengt å høre slike historier den gang. Og ærlig talt forstår jeg ikke hvordan ungene overlever i dag når mulighetene for å trakassere hverandre er så mye større, med mobiler, nett og det hele.

Jeg har også tenkt litt som deg, at man kommer sterkere ut på den andre siden. Hvis man ikke blir ødelagt underveis. Jeg kjenner noen eksempler på det også.

Anders: Takk 🙂

27 12 2008
Esquil

*klem*

vært der jeg også, sånn semi. ble ikke frosset ut, men hadde noen dyktige fiender.

men. alt som skjer former oss. syns du har fått en fin personlighet.

28 12 2008
kamikaze

Takk Esquil 🙂 Jeg må skrive fler emoposter, jeg får så søte kommentarer!

28 12 2008
Undre

Hurra for Kamikaze som flyttet til utlandet!

29 12 2008
kamikaze

Undre: hooray 🙂

29 12 2008
minneapolise

Jeg ønsket meg ofte å være mer naiv, det er lite verdi i å skjønne reglene når man ikke ønsker å spille etter dem. Når man får behov for å vise klart at man ikke følger dem hadde det absolutt vært enklere å skjønne litt mindre. Samtidig var det kanskje en styrke å vite at jeg satte meg i situasjonen jeg var i selv. Men man har ikke valget å forandre reglene, så resultatet er ganske likt either way tror jeg. Vi endte i alle fall med samme tankegang (og i samme land)..

Som Eskil sier så former alt som skjer oss, jeg føler at å ha møtt litt motgang gjør at jeg kanskje har mer forståelse for andre. Det gir ironisk nok en slags styrke til slutt etter å ha følt seg svak lenge. Samtidig føler jeg ikke at jeg vil mine barn skal gå igjennom det samme. Jeg vet at det de fleste av de beste menneskene jeg kjenner har til felles er å ha kommet igjennom en form for motgang, men det må gå an å få samme resultat uten. Satser på det i alle fall. Jeg drømmer om å finne en barne og ungdomsskole hvor barna er tvunget til å vise hverandre like mye respekt som voksne må. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig.

4 01 2009
kamikaze

Minnea: du sier: jeg føler at å ha møtt litt motgang gjør at jeg kanskje har mer forståelse for andre, og det kjenner jeg meg igjen i — man sparker ikke folk som ligger nede når man har ligget der selv. Men synes du at voksne er tvunget til å vise hverandre respekt? Jeg møter barnehagescener gang på gang. Forskjellen er delvis at jeg er en annen, og at trakassering voksne imellom kalles nettopp det — trakassering — slik at det fungerer å sette ned foten og man har muligheten til å ta hatt og frakk og gå. Men jeg gruer meg til jeg blir gammel og slike problemer anses å være en nødvendig og uunngåelig del av livet igjen.

Jeg vet ikke hvordan man skjermer barna sine uten å gjøre dem en bjørnetjeneste. Men jeg skal lære mine barn å slå tilbake.

4 01 2009
minneapolise

Har bare mine egne skoler å sammenligne med, men jeg synes det er stor forskjell. Det har litt med valgmuligheter å gjøre også, verden er litt større og har flere muligheter når man er voksen enn når man er barn og stuck på samme skole med samme folkene i årevis.

Jeg mener ikke at det ikke finnes mobbing og trakassering og annen unødvendig oppførsel blant voksne, men jeg føler jeg har mye mer å si for min egen situasjon nå enn da.

21 01 2011
Kameleona

kjenner meg veldig mye igjen i det du skreiv her. flott å høre at du ikke har det sånn lengre. jeg er ikke der ennå, men inspirerende å lese om! håper jeg kan følge dine fotspor:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: