kamikazes julemysterium, del 6: Finale

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin
Del 4: Grillet Al
Del 5: Grafs kontor

Det er kveld, det er lille julaften. Victor sitter på kontoret sitt og drikker kaffe i godstolen som han har arvet etter professor Graf, samtidig som han blar i den nye artikkelen sin. Han tenker tilbake på de siste ukenes hendelser, og er umåtelig fornøyd med seg selv.

Han visste det hele tiden, helt siden han fant den siste puslespillbiten som manglet i Grafs bevis, at han ikke ville nøye seg med å takkes i en fotnote i professorens stjerneartikkel. Det var synd på professoren, og enda mer synd på familien hans — men man raner ikke heder og ære fra postdoktorer uten fast jobb, man gjør bare ikke det. Graf burde ha skjønt såpass.

At Al skulle forville seg inn på professorens kontor og stjele løsningen, hadde vært en seriøs glipp fra Victors side — men måten det løste seg på var intet mindre enn genial. Al oversatte professorens russiske notater, men manglet Victors geniale puslespillbit. Victor hadde irritert seg grenseløst over Grafs prinsipp om å skrive alt som var potensielt stjeleverdig på et språk de færreste forstod, men at det er en effektiv måte å unngå langfingrede kolleger på, det kan han skrive under på. Når Al så åpenbart manglet vesentlige deler av beviset, ble det lett for Victor å sette ham fast for mordet. Eller, rettere sagt, for Lin.

Lin var selve kronen på verket, kirsebæret på milkshaken, stjernen i toppen av juletreet i hele denne farsen. Visstnok tok det mer enn lovlig lang tid før hun la sammen to og to til fem, men det var likevel hun som til slutt gikk til instituttleder og anklaget Al for både tyveri og mord. Mens Victor stod ved siden av som harmløst offer.

Lin, ja, nå skal de jobbe sammen. Victor lukker øynene og smiler ved tanken på hvor mange kvinnelige matematikere som ender opp med å gifte seg med veilederen sin.

I det samme banker det på døren, og Victor roper Kom inn!

Det er Lin.

Hei Victor, jeg ville bare ønske deg god jul!

Victor ler mot henne og skal akkurat til å svare, når han får øye på et skjeggete ansikt bak hodet til Lin.

Lin ser hva han kikker på, og rødmer.

Ja, forresten, har du møtt Robert?

Robert? gjentar Victor stirrende.

Nice to meet you, smiler skjegget og rekker fram hånden. Victor griper den tafatt mens han hører Lins stemme langt vekk.

Robert kommer fra Canada, sier Lin, og Victor ser beundringen i øynene hennes.

Han er rakettforsker.

***

Og snipp snapp snute, så var Victor ute, i hvert fall fra de fremtidige familiebildene til Lins foreldre. Han får nok ikke noen god jul, heller. Men — ærlig talt — det  fortjener han ikke. Du, derimot, kjære leser som har orket å lese så langt som hit (jeg håper du finnes) — du fortjener en riktig, riktig

God jul!

Reklame

kamikazes julemysterium, del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al

Hei Victor, har du tid til en kaffe?

I Victors hjerne snurrer faseportretter, folieringer og transverse mangfoldigheter rundt i en karusell og plutselig dukker kaffe opp midt i det hele. Kaffe, tenker Victor, så rart, hva har det med kontinuerlige vektorfelter å gjøre, og omtrent samtidig som hjertet hopper over et slag hører han ekkoet av en lys stemme som sier kaffe og innser at Lin står i døra. Rødmende kikker han opp og stammer at æh, ja, selvfølgelig har han tid til kaffe.

Victor har ikke tid til kaffe. Han har ikke hatt tid til kaffe på flere måneder, men likevel drikker han mer av den enn noensinne, og det er Lins feil. Derfor går de over til kantinen, enda en gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier Lin mens hun stirrer ned i kaffekoppen. Jeg har jo ingen veileder mer. Hun har mørke ringer under øynene; drapet på Graf har holdt henne våken hele uken.

Du kunne jo arbeide med professor Xi, foreslår Victor, og Lin skjærer en grimase.

For det første tror han at jenter er dumme, svarer hun. På en forelesning gikk han fra jente til jente i salen og spurte om de hang med — og selvfølgelig spurte han ikke en eneste av gutta. Det er sikkert en kinesergreie. Og så blir jeg nødt til å jobbe med Al.

Al er vel ok, han? spør Victor, selv om han slett ikke synes Al er ok.

Han er skikkelig sleip. Lin skjærer flere grimaser. En kveld jeg jobbet sent kom han og forsøkte å be meg ut, stilte seg foran døra i kopirommet så jeg ikke kom ut og sa at jeg var pen, og så var den hårete brystkassen hans overalt.

Hva mener du, brystkasse overalt?

Han hadde halvåpen skjorte som en eller annen tyrefekter, og han er jo så lang så brystkassen hans var rett foran øynene mine, og han er jo ganske bred også da, så det gikk ikke å se vekk uten å få whiplash. Heldigvis kom professor Graf for å hente noe, så jeg slapp unna. Jeg har ikke lyst til å jobbe med Al.

Victor jubler innvendig men sier ikke noe.

Har du hørt noe mer fra politiet, eller? Lin bytter samtaleemne, de har snakket nok om hårete menn.

Nei, hvordan det?

Har de tatt noen? Herregud, hvem har vel lyst til å ta livet av en gammel professor? Jeg tør nesten ikke å være på jobb om kvelden mer, jeg.

Tror ikke de har tatt noen enda. Det må da ha vært et ran?

Nei, ingenting er forsvunnet. PC’en hans var der, lommeboken full av kontanter… ingenting var borte. Du skal passe deg, Victor, det er en del sladder. Al drev og spøkte med at du hadde oppført deg merkelig, og du var jo den første på åstedet.

Hva mente han med merkelig?

Han påsto at han hadde hørt deg le inne på kontoret til Graf. Hvordan kan han påstå noe sånt?

Victor svelger hardt; dette hadde han ikke regnet med. Det var jo ikke meningen å le, tenk at Al hadde hørt ham.

Han enser knapt at Lin er på vei til å gå. Idet hun går ut gjennom døra snur hun seg og kikker på ham.

Kan ikke du være veilederen min da, Victor?

kamikazes julemysterium, del 2: Victor vs Al

Se også del 1: Mord på matematisk institutt

Fredag 4. desember er Victor Fields første dag på matematisk institutt siden mandag. Han rusler mot kafferommet, forbi døren til professor Graf. Denne gangen er døren lukket, og Victor grøsser ufrivillig ved tanken på hva han fant bak den forrige gang. Noen skritt lenger ned stopper han ved en annen dør. Lin J Bunt står det på skiltet, og Victor banker på. Hun er sikkert ute av seg nå som veilederen hennes er blitt skutt. Men ingen svarer.

Kaffekannen er tom. En eller annen tørst jævel har tatt den siste kaffeslurken uten å koke mer. Typisk. Alle dager er dårlige dager i denne byen. Victor leser de rare ordene, han vet hva de betyr selv om han ikke forstår dem. To mål kaffe, trykk på høyre knapp. Stirr tomt på kaffestrålen og håp at hjernen hypnotiseres til å lage smarte ideer.

Al, den oh så selvsikre amerikaneren kommer valsende inn med lange steg som alltid.

-Howdy, Vic! roper han og Victor skvetter et par centimeter, forsøker å rette seg opp samtidig så Al ikke skal se at han skvatt, men vet at han mislykkes. Al G Braiker er to meter lang og muskuløs, og like lett å høre som han er å få øye på.

-Jaså, er du tilbake allerede, Victor, gliser Al. Funnet noen flere lik siden sist?

Victor kneiser med nakken for å se amerikaneren inn i øynene, og føler seg med ett liten. Han vet ikke hva han skal svare, så han holder overleppen stiv i stedet.

-Hvordan går det med forskningen din nå da, Victor, fortsetter Al, når var det du publiserte siste artikkel? Den hadde en stygg feil, hadde den ikke det? Uflaks, ikke sant? Al dunker Victor i ryggen, og det føles ikke vennskapelig.

-Jeg så du holder foredrag om et par uker? spør Victor for å bytte tema. Noe nytt?

-Du vet det problemet professor Graf og Xi har konkurrert om å løse i tjue år nå? begynner Al.

Professor Xi Lin Der er Als veileder, og en kineser uten sans for skandinavisk humor. Ondt blod mellom professorene Xi og Graf oppstod da Graf, på en kongress i Barcelona mange år tilbake, etter å ha kikket litt for dypt i den spanske vinen, holdt en tale der han gjorde seg lystig over korrelasjonen mellom Xis navn og kroppsform. Siden den gang har begge professorene lagt all sin energi i å besvare ett og samme store, berømte spørsmål. Og nå står Al der og påstår at han har svaret.

-Ja, det skulle gammern ha levd til å se! roper Al, heller opp den første kaffekoppen til seg selv, og går sin vei.

-Hvordan kom han inn gjennom døra med det egoet, tenker Victor for seg selv.