Er det mulig å være enig med alle parter i en debatt?

9 08 2009

Jeg snakker selvfølgelig om den nye feminismedebatten, sparket i gang av Anne Vikens utfall mot feministisk retorikk, som jeg oppdaget rimelig sent fordi jeg sitter begravet i ubegripelige formler.

Dette er noe jeg har forsøkt å pirke i tidligere, tilsynelatende uten å overbevise noen andre enn dem som allerede mente det samme som meg. Om ikke noe annet fikk jeg førstehåndserfaring med hvordan det føles å være i den mottagende enden for retorikken.

Barnløse kvinner?

Greia er bare den at jeg likte Anne Bitsch’s kronikk, som Anne Viken bruker som eksempel på feilslått retorikk. Tanken på at andre skal så mye som våge å forsøke å utkommandere meg til å klekke ut barn er fullstendig horrorfilm – ikke fordi jeg hater barn, men fordi jeg for tilfellet hater tanken på å skulle innføre et i mitt eget liv. Jeg lot meg irritere av de samme kronikkene og utspillene som Anne Bitsch svarer på i sin kronikk, og dermed var jeg glad for hennes tilsvar. I ettertid kan jeg være enig med Viken i at

“Konklusjonen jeg sitter igjen med, er at kvinner må være seg sin borgerplikt bevisst slik at vi er med på å opprettholde høye fødselstall, (re)produsere arbeidskraft og klekke ut nye skattebetalere.”

kanskje er i overkant konspiratorisk – for eksempel har Anne Eskild rett i at samfunnet er opplagt til at man skal få barn sent, og dette er et problem. Det kunne også vært en sak for feminister – å slåss for kvinners rett til å få barn når de vil, uten å straffes økonomisk for dette. Og det finnes da også feminister som slåss for dette. Men selv om jeg er enig i deler av Anne Vikens kronikk, så var jeg altså også glad for Anne Bitsch sin.

Retorikk, ja!

Det Anne Viken kritiserer er retorikken, som hun opplever som snever og aggressiv, og dette er et inntrykk jeg deler. Martine Aurdals svar til Anne Viken er et utmerket eksempel på dette. Feminister er neppe bedre mennesker enn andre, og det er nå engang slik at det føles usigelig bra å sparke tilbake når noen tramper på deg. Jeg elsket jo selv Bitsch sin kronikk, til tross for at jeg ellers misliker den type konspirasjonsargumenter.

Dette er selvfølgelig også grunnen til at feminister – som andre – har en tendens til å gripe til herskerteknikker når sjansen byr seg. Et kroneksempel må være den elskede og hatede Fjordfitte , som har en av bloggosfærens kanskje spisseste penner. Det er ikke tvil om at hennes type retorikk virker samlende på den ene siden i debatten, men den innprenter også et så sterkt skoavtrykk på den andre siden at det er fullstendig likegyldig om avtrykket kommer fra en stiletthæl eller en fotformsko.

Det triste er når dette rettes mot folk som forsøker å komme med kritikk innefra, men ender opp med å sparkes på hodet ut. Og det er vel egentlig Vikens poeng? Hvis vi skal komme videre, må vi synes med mer enn bare aggressivitet? Nå mener vel jeg at vi også gjør det, og noen utmerkede eksempler fra bloggosfæren er for eksempel Virrvarr og Mihoe.

Jeg deler Vikens erfaring av å komme utefra til et norsk feministisk miljø – i mitt tilfelle bloggemiljøet – og jeg har fått mange fordommer avkreftet. Den feministiske debatten er ikke ensporet. Men det som kommer ut forbi kjernen, er ofte det. Jeg tenker for eksempel på det inntrykket jeg selv satt med av norsk feminisme. Der har vi et problem, for vi får ikke likestilling av å bare snakke til spesielt interesserte.

Tilbake til poenget med denne bloggposten – stå oppreist, Anne Viken, det er lov å være høylydt uenig, og du har absolutt et poeng, og selv om det kanskje ikke føles slik, så er det faktisk ikke deg mot feministene. Det er bare deg mot de feministene som er uenig med deg – og det er ikke samme sak.

****

PS: Bare så en ting er klart – dette er et insider-innlegg. En del vet kanskje at jeg ikke er så glad i ordet feminist – det er en annen diskusjon, som jeg ikke vil ta her – men jeg er helt definitivt selv en del av den gruppen jeg her betegner som “feminister”.

Reklamer




Om å ta sin plass

19 07 2009

Det hender at jeg får aha-opplevelser, og det hender at aha-opplevelsene handler om meg selv. Om hvordan jeg er forskjellige personer i forskjellige sammenhenger. Det vil si, jeg er jo den samme, men den personen alle andre ser er ikke nødvendigvis den samme.

Jeg organiserte sommerskole, og sommerskolen hadde et mål om spesielt å nå ut til kvinnelige forskerspirer, selv om publikum var ganske fifty-fifty kjønnsmessig. Det første som skjedde, var imidlertid at en av gutta tok styringa og tok plass. Stilte spørsmål, viste interesse, gjorde alt det vi så gjerne ville få jentene til å gjøre. Og fulgte opp med kommentarer om biologiske forskjeller på kvinner og menn og det er da ikke rart at det er så få jenter som studerer matte.

For to (ja kanskje til og med for ett) år siden hadde jeg sunket ned i stolen og mumlet noe surt, alternativt skjelt fyren ut. Men det er jo ikke nødvendig — det finnes enklere, og bedre måter å fise på et oversized ego.

I selskap med en håndfull skarpe damer satte jeg hånda i været. Stilte bedre spørsmål. Kom med mer intelligente innvendinger. På en høfligere måte.

På konferanser pleier jeg å være sjenert, holde meg litt i bakgrunnen og være generelt usynlig, men takket være en irriterende fyr fikk jeg både eksponert meg, og lært meg en lekse.

For det er lenge siden jeg har blitt behandlet med så stor respekt. Folk (og ikke bare jenter, nei) snakket til meg som om jeg var en skarping, og oversized-ego-fyren ville være kompis.

Konklusjon: Det er ikke nok å være smart, du må oppføre deg som om du er det (og vet det), også.

Og sommerskolen? Stemningen var god, og etter den litt skjeve starten var jentene minst like aktivt og intelligent med som gutta. Jeg har sjelden opplevd at folk har hatt så lav terskel for å bidra til diskusjon, så vi lyktes definitivt i å engasjere begge kjønn, både i å diskutere matte og kjønn. Med mitt nyvunne ego klapper jeg meg selv fornøyd på magen og drikker en øl.





Gutter flinkere i regning?

9 06 2009

Gutter er flinkere enn jenter i regning sier Aftenposten, basert på forrige års nasjonale prøver.

Grethe Ravlo ved Matematikksenteret ved NTNU serverer rasjonaliseringer som går på forskjeller mellom jenters og gutters tenkemåte:

En forklaring kan være at guttene er mer kreative, og ser litt mer logisk på oppgavene. De er ikke bundet av bestemte fremgangsmåter for å løse oppgaver.

Er det ikke litt rart at norske jenter er dummere enn asiatiske, i forhold til gutta?

Og er det ikke symptomatisk for problemet at vi heller forklarer diskrepansen i testene med forskjeller på gutter og jenter, enn med forskjell i måten vi behandler dem på?





Poff

20 02 2009

Luften går resolutt ut av ballongen idet imam Ahmed Esmaili fra Islamsk Råds Imamfaglig komité åpner munnen.

Moderate muslimer, dere er nødt til å rope ut og ta større plass — .





Tapere og vinnere, eller ulike slags tapere?

13 01 2009

I en kronikk i Dagbladet tar forskningsleder ved Institutt for samfunnsforsking, Mari Teigen, opp taperfokuset i regjeringens mannsmelding som et problem. Men Teigen bommer på poenget når hun skriver at

Hovedbudskapet er at siden menn kommer dårligere ut enn kvinner på en rekke områder, i forhold til skoleprestasjoner, frafall fra utdanning, helse, kriminalitet, omsorg for egne barn, osv., betyr det at menn også kan tjene på en aktiv likestillingspolitikk. På denne måten står regjeringen i fare for å underbygge oppfatninger av at vår tids likestillingsproblem er at menn har «tapt» der kvinner har «vunnet».

Teigen gir inntrykk av at dette fokuset på menn og likestilling fort kan komme til å koste noe i forhold til kvinner og likestilling; at mannsmeldingen legger opp til konflikt mellom kvinners og menns likestilling, og at mennenes “taperrolle” skulle være en direkte konsekvens av kvinners likestilling.

At menn taper på disse områdene, er ikke noe nytt (med unntak av utdanning) – at menn er overrepresentert på kriminalstatistikk og har dårligere kontakt med familie, er ikke noe som har skjedd på grunn av økt likestilling. At disse skjevfordelingene nå trekkes frem som problemer, er vel snarere et uttrykk for at tradisjonelt “kvinnelige” egenskaper* – familie, lovlydighet – er i ferd med å øke i verdi?

Når det er sagt, har Teigen noen gode poenger også – jeg sier

  • Ja! til å ikke isolere likestillingsproblematikk og -løsninger kjønnvis.
  • Ja! til at de foreslåtte tiltakene i mannsmeldingen er altfor tassete, og at politikken hadde vært tjent med å være mye modigere. La oss prøve igjen når det ikke er valgår?

PS: En rekke bloggere har tidligere skrevet om feminisme i forhold til “kvinnelige” verdier, deriblant Saccarina, Avil og vaarloek. Løp og les!

*Sidespor: Å snakke om kvinnelige og mannlige verdier, som jeg gjør her, er definisjonsmessig meningsløst, derfor hermetegn og “tradisjonelt” – legg hva du vil i begrepet, de fleste av oss har nok en relativt samstemt formening om hva vi mener.





Jeg vil også være med i feminismedebatten

20 11 2008

Feminisme er et tema de fleste har sterke meninger om, fordi kjønnsproblematikk er noe som angår oss alle personlig. Ettersom det er såpass personlig blir endel av oss kanskje også litt i overkant hårsåre, og det er mange misforståelser ute og går mellom folk som egentlig har veldig like standpunkt. Jeg føler meg selv nesten utnevnt til forræder iblant fordi jeg ikke liker ordet feminisme, selv om jeg ellers er svært så «feministisk» av meg. Det er slitsomt, og jeg ville foretrukket å bruke energien min på å krangle med sjåvinister. Men heldigvis er det ikke bare verbal slåsskamp, jeg har også lest flere gode poster og fredelige diskusjoner som har fått meg til å tenke.

Jeg reagerer på hvordan damer jeg ser opp til, reagerer på diskusjonen. De blir matte, de sier åh nei, ikke denne diskusjonen nå igjen (Mihoe etterfølger den dog med et strålende innlegg, som veier opp og litt til), det blir litt slik, «har ikke folk forstått hvordan dette skal være enda»? Det illustrerer en av mine erfaringer, nemlig at mange aktive feminister bruker mest tid på å diskutere med folk som er nokså enige med dem selv (og ja, det gjelder nok meg selv også). Det må de selvfølgelig få lov til. Men de kan ikke vente seg at resten av verden, som ikke har vært med på den interne diskusjonen (og heller ikke har vært med på å forme den) skal være oppdatert på hva de har snakket om før, ei heller at resten av verden skal svelge rått de gamle konklusjonene.

Hvis de blir matte av tanken på å snakke med slike som meg, hvordan snakker de med dem som er fullstendig uenige i alt feminismen står for?

Ikke for det. Jeg blir også matt av tanken på morgendagens kommentarfelt og opprivende diskusjoner med folk som i grunnen er enige med meg. Men det er i morgen, det.





Dusa hos Kvinnekongen

27 10 2008

Det finnes rollemodeller for mattejenter også, og Kvinnekongen har kronet mitt store idol, Dusa McDuff. Løp og les!

Og stort takk til Kvinnekongen!