Heia lausunger!

I dag har aksjonsgruppen Lausungene levert inn en rapport til statsråd Tora Aasland, der de redegjør for situasjonen for midlertidig ansatte ved universitetene i Norge, og kommer med forslag om hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen. Gruppen består av — nettopp — midlertidig universitetsansatte, som har gått lei av å vente på at regjeringens forskningsløfter skal oppfylles.

Jeg ble glad da Tora Aasland ble minister for forskning og utdanning, men hittil har hun skuffet stort. Den lovede satsingen på post-doc- og faste stillinger har forsvunnet et eller annet sted på veien fra skrivebordet, kanskje falt den ned i søppelspannen? Jeg blir ikke mindre skuffet når jeg ser hva Aasland svarer til forskning.no:

Jeg syns det er overraskende at de tegner et så dystert bilde av situasjonen. Det bildet deler jeg ikke. Hvis de ønsker en bedre rekruttering til forskningsstillinger, tror jeg det virker litt mot sin hensikt å sende et så negativt signal ut.

Hva mener hun egentlig med det? At det ville være bedre å late som at vi synes det er fint å leve et år av gangen, dårlig betalt og under stort arbeidspress, ikke minst hvis vi vil ha en jobb innen akademia? Jeg kjenner ingen fast ansatte akademikere som er under 40 år. Selv de aller beste doktorandene tvinges til å søke post-doc stillinger utenlands, gjerne så langt bort som USA. Og mange av dem blir der, selv om de gjerne vil hjem.

Eller så finner de seg noe annet å gjøre. Det som er sikkert, er at de som blir på universitetet, er ikke nødvendigvis de beste forskerne, og slett ikke nødvendigvis de beste underviserne. De som blir er de mest idealistiske, det er dem som ikke kan noe annet, og det er dem som har lite annet å ta hensyn til i livet sitt. De siste årenes utvikling er til skade for forskningsmiljøene, for studentene, for vitenskapen, og på sikt også for Norge, ettersom svekket forskning i ettertid vil gi svekket teknologisk fremgang.

Så jeg sier heia Lausungene!

Rapporten finner du her.

Reklame

kamikazes julemysterium, del 4. Dagens rett: Grillet Al

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Seminarrommet er halvfullt når Victor kommer inn. Det er ledige seter lengst fram, men han setter seg på bakerste rekke likevel. Professor Origo pleier å stønne høylydt hvis de beste plassene er opptatt når han kommer inn — fem minutter for sent, selvfølgelig, viktige professorer har ikke tid å sløse bort på å høre banale innledninger.

En annen fordel med å sitte bakerst er at man har full oversikt over alle de andre i rommet. Victor ser halvsenile gamle professor D. I. Vergens sende sms under  bordet, han ser at postdoktor Flux er i ferd med å sovne så hodet sklir sakte ned mot nabomannens skulder, og han ser to nyforelskede doktorander sitte asymptotisk nær hverandre og tafse når de tror at ingen ser.

Lin kommer inn gjennom døren; hun smiler når hun får øye på Victor og setter seg ved siden av ham.

Husker du den gamle krangelen mellom Graf og Xi? hvisker hun.

Ingen kan vel glemme den, svarer Victor; ufreden har delt instituttet i to i flere år.

Tenk om det er Xi som har tatt livet av Graf, hvisker Lin tilbake. Det passer så bra — han hatet Graf, han er alltid på jobb i helgene, og Graf ble drept søndag kveld.

Politiet har vel sjekket ham ut, svarer Victor, og kjenner at det rykker nervøst i benet. Han kikker bort på professor Xi; som den velstriglede kineseren han er, er han er den eneste i rommet med dress. Disse nordmennene kler seg virkelig usmakelig, tenker Victor, til og med i England har man skjorte på jobb — og genser utenpå hvis man ikke har strøket skjorten. Foran Victor sitter en langhåret fyr med skitne jeans og en T-skjorte hvor det står «chicks dig linux». Lin ser hvor blikket hans går, og nikker smilende.

Al står lengst fremme med hendene i bukselommene og titter på publikummet sitt med et fornøyd glis.

Se den boka, hvisker Lin og peker på en koloss av en bok som ligger på bordet foran Al. Det ser ut som om den er på russisk?

Kan Al russisk? utbryter Victor, jeg trodde ikke amerikanere drev med sånt.

Tja, norsken hans er faktisk helt ok, svarer Lin, og Victor kjenner et stikk av misunnelse og dårlig samvittighet — det er en måned siden han møtte opp på norskundervisningen for utenlandske forskere. Hvorfor kan ikke alle bare snakke engelsk? Eller vent, de kan jo det, så hvorfor gjør de det ikke?

Tre kvarter senere er det en gjeng oppspilte matematikere som kaster seg over Al med kritiske spørsmål og øyne som lyser av både beundring og vantro. Den amerikanske jyplingen har presentert svaret på en av århundrets største matematiske gåter. Victor rekker hånden i været.

Den differensialligningen der, du sier ingenting om hvordan den løses, du gir bare svaret. Hvordan gjorde du det?

Al kikker opp på Victor med stiv maske, uten å si noe. Victor stirrer tilbake.

Beviset er rimelig standard, sier Al litt mer forsiktig enn han burde for å virke selvsikker.

Og hva med den gruppen der, hvordan vet du at den er en Liegruppe, egentlig?

Jeg husker ikke helt, men jeg kan komme tilbake til deg, stammer Al, mens han ser vekk og begynner å samle tingene sine sammen med rykkende bevegelser. Uten å svare på fler spørsmål eller vente på andre runde med applaus går han ut av rommet og forsvinner.

Gikk han bare? Lin kikker på Victor med hevede øyenbryn. Det var da pokker så merkelig.

Han skal vel avsted og løse differensialligninger, svarer Victor med et skjevt smil.