Søknad om å få danse på det virrvarrske tegnebrett

Kjære Virrvarr!

Slå den, du!

Jeg vil hermed søke om å få bli tegnet! Jeg har aldri blitt tegnet før, bortsett fra av lillesøster, og hun tegnet meg med store huggtenner og monsterhår. Det er 20 år siden, og jeg vedder på at du kan gjøre en like god jobb — selv om du skulle komme til å gi meg huggtenner, du også.

Mitt forhold til tegneserier startet da jeg smugleste gamle Fantomet- og Tarzan-blader som fetterne mine hadde lagt igjen hos bestemor. De fikk Ole Brumm til å se ut som en uskyldig liten teddybjørn i sammenligning. Doh, tenker du kanskje, men Ole Brumm var en stor helt.

Møtet med Fantomet var litt som da jeg ble voksen og innså at fattern ikke var en stor og skummel kar, men en harmløs og snill tass. Hvorpå jeg hvisket til lillesøster, «har du merket at pappa egentlig er ganske….eh…» «…lite barsk?» skrattet lillesøster. «Har du ikke sett det før nå?»

Tilbake til poenget; jeg var hemmelig forelsket i Tarzan som femåring, før jeg gikk via en nerd i klassen over, hester og Robbie Williams, for endelig til slutt å oppdage ekte menn.

Siden jeg vokste fra sofaen til bestemor gikk det lenge uten at jeg leste andre tegneserier enn julehefter (Fiinbeck slipper aldri unna), før jeg kjøpte avisabonnement med studierabatt og oppdaget Nemi, Buckles og Rocky. Som mattedame slipper man selvsagt ikke unna xkcd og phdcomic. Eller ninjaer! Men jeg blir aldri en ekte tegneserienerd, det skal jeg ikke skryte på meg. Jeg har så mange andre nerdetendenser som skal pleies.

Tegneserienerd eller ei, jeg ber så pent jeg kan. Får jeg krasjlande i tegneboka di?

Reklame