kamikazes julemysterium, del 6: Finale

23 12 2008

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Del 4: Grillet Al
Del 5: Grafs kontor

Det er kveld, det er lille julaften. Victor sitter på kontoret sitt og drikker kaffe i godstolen som han har arvet etter professor Graf, samtidig som han blar i den nye artikkelen sin. Han tenker tilbake på de siste ukenes hendelser, og er umåtelig fornøyd med seg selv.

Han visste det hele tiden, helt siden han fant den siste puslespillbiten som manglet i Grafs bevis, at han ikke ville nøye seg med å takkes i en fotnote i professorens stjerneartikkel. Det var synd på professoren, og enda mer synd på familien hans — men man raner ikke heder og ære fra postdoktorer uten fast jobb, man gjør bare ikke det. Graf burde ha skjønt såpass.

At Al skulle forville seg inn på professorens kontor og stjele løsningen, hadde vært en seriøs glipp fra Victors side — men måten det løste seg på var intet mindre enn genial. Al oversatte professorens russiske notater, men manglet Victors geniale puslespillbit. Victor hadde irritert seg grenseløst over Grafs prinsipp om å skrive alt som var potensielt stjeleverdig på et språk de færreste forstod, men at det er en effektiv måte å unngå langfingrede kolleger på, det kan han skrive under på. Når Al så åpenbart manglet vesentlige deler av beviset, ble det lett for Victor å sette ham fast for mordet. Eller, rettere sagt, for Lin.

Lin var selve kronen på verket, kirsebæret på milkshaken, stjernen i toppen av juletreet i hele denne farsen. Visstnok tok det mer enn lovlig lang tid før hun la sammen to og to til fem, men det var likevel hun som til slutt gikk til instituttleder og anklaget Al for både tyveri og mord. Mens Victor stod ved siden av som harmløst offer.

Lin, ja, nå skal de jobbe sammen. Victor lukker øynene og smiler ved tanken på hvor mange kvinnelige matematikere som ender opp med å gifte seg med veilederen sin.

I det samme banker det på døren, og Victor roper Kom inn!

Det er Lin.

Hei Victor, jeg ville bare ønske deg god jul!

Victor ler mot henne og skal akkurat til å svare, når han får øye på et skjeggete ansikt bak hodet til Lin.

Lin ser hva han kikker på, og rødmer.

Ja, forresten, har du møtt Robert?

Robert? gjentar Victor stirrende.

Nice to meet you, smiler skjegget og rekker fram hånden. Victor griper den tafatt mens han hører Lins stemme langt vekk.

Robert kommer fra Canada, sier Lin, og Victor ser beundringen i øynene hennes.

Han er rakettforsker.

***

Og snipp snapp snute, så var Victor ute, i hvert fall fra de fremtidige familiebildene til Lins foreldre. Han får nok ikke noen god jul, heller. Men — ærlig talt — det  fortjener han ikke. Du, derimot, kjære leser som har orket å lese så langt som hit (jeg håper du finnes) — du fortjener en riktig, riktig

God jul!

Reklame




kamikazes julemysterium, del 5: Grafs kontor

19 12 2008

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Del 4: Grillet Al

Det er 19 desember og nesten jul, og Victor tramper igjen opp bakken til matematisk institutt. Det er snø på bakken, og husene ved siden av veien har lys i vinduene, men Victor har ingen julestemning. Julesangene som spilles i butikkene er ukjente for ham, julenissene ser ut som små leprecons, og juleølen er like trist som den vanlige norske pilsen. I trappa opp til inngangsdøren sklir han og detter overende. Beskjemmet titter han seg omkring; håper ingen så det.

På kontordøren hans henger en lapp. “Hei Victor! Kom til kontoret mitt. -Lin” står det på den.

Lins dør står åpen, og hun ser stresset ut når Victor kommer forbi.

PC’en min krasjet i natt, sier hun, og jeg har glemt å ta sikkerhetskopier – hele artikkelen min er borte! Jeg ga en kopi til Graf før han døde, jeg må inn på kontoret hans og finne den – kan du bli med meg?

Grafs kontor har alltid vært et imponerende løsbladsarkiv, der meterhøye bunker av artikler, innleveringer, ideer og utkast dekket veggene. Nå ligger halvparten av dem strødd ut på gulvet, og Victor kan se at veggen der bunkene har vært er lysere enn resten.

Se så rart, det ligger en masse små viskelærbiter under skrivebordet hans, hvisker Lin og napper Victor i ermet.

Jeg tror ikke det er viskelær, hvisker Victor tilbake, og Lin blir enda blekere enn hun var fra før.

Victor plukker opp et ark fra gulvet. Se her, ser det ikke kjent ut? De figurene der? Han holder det frem i lyset så Lin kan se.

De ligner dem Al hadde i presentasjonen sin, gjør de ikke det? Lin rynker på øyenbrynene. Pussig. Kanskje Al hadde vist resultatene sine til Graf? Hvis Xi hadde fått greie på det…. Hun rister på hodet. Hva står det under figuren? spør hun. Jeg trodde jeg hadde vennet meg til Grafs håndskrift, men det der ser jo helt… hva, russisk ut?

Aner ikke. Hvor tror du artikkelen din ligger hen? spør Victor, og kikker seg omkring.

Et eller annet sted på toppen, gjetter Lin, jeg ga den til ham fredagen innen…innen…

Er det den som ligger der på skrivebordet? avbryter Victor fort.

Lin strekker halsen, kikker på papiret og nikker.

Den er nesten ren. Victor holder artikkelen i øverste høyre hjørne mens han rekker den til Lin; det er noen små flekker nederst på siden. Flaks at det ikke er fler flekker, stammer Lin, den lå jo på skrivebordet – og det var der han satt…? var det ikke det?

Victor nikker stresset. Kan vi gå nå?

****

Neste del er siste del i julemysteriet — la oss ha en quiz! (og se om Erlend vinner igjen)

Hvem drepte professor Graf?





kamikazes julemysterium, del 4. Dagens rett: Grillet Al

17 12 2008

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al
Del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

Seminarrommet er halvfullt når Victor kommer inn. Det er ledige seter lengst fram, men han setter seg på bakerste rekke likevel. Professor Origo pleier å stønne høylydt hvis de beste plassene er opptatt når han kommer inn — fem minutter for sent, selvfølgelig, viktige professorer har ikke tid å sløse bort på å høre banale innledninger.

En annen fordel med å sitte bakerst er at man har full oversikt over alle de andre i rommet. Victor ser halvsenile gamle professor D. I. Vergens sende sms under  bordet, han ser at postdoktor Flux er i ferd med å sovne så hodet sklir sakte ned mot nabomannens skulder, og han ser to nyforelskede doktorander sitte asymptotisk nær hverandre og tafse når de tror at ingen ser.

Lin kommer inn gjennom døren; hun smiler når hun får øye på Victor og setter seg ved siden av ham.

Husker du den gamle krangelen mellom Graf og Xi? hvisker hun.

Ingen kan vel glemme den, svarer Victor; ufreden har delt instituttet i to i flere år.

Tenk om det er Xi som har tatt livet av Graf, hvisker Lin tilbake. Det passer så bra — han hatet Graf, han er alltid på jobb i helgene, og Graf ble drept søndag kveld.

Politiet har vel sjekket ham ut, svarer Victor, og kjenner at det rykker nervøst i benet. Han kikker bort på professor Xi; som den velstriglede kineseren han er, er han er den eneste i rommet med dress. Disse nordmennene kler seg virkelig usmakelig, tenker Victor, til og med i England har man skjorte på jobb — og genser utenpå hvis man ikke har strøket skjorten. Foran Victor sitter en langhåret fyr med skitne jeans og en T-skjorte hvor det står «chicks dig linux». Lin ser hvor blikket hans går, og nikker smilende.

Al står lengst fremme med hendene i bukselommene og titter på publikummet sitt med et fornøyd glis.

Se den boka, hvisker Lin og peker på en koloss av en bok som ligger på bordet foran Al. Det ser ut som om den er på russisk?

Kan Al russisk? utbryter Victor, jeg trodde ikke amerikanere drev med sånt.

Tja, norsken hans er faktisk helt ok, svarer Lin, og Victor kjenner et stikk av misunnelse og dårlig samvittighet — det er en måned siden han møtte opp på norskundervisningen for utenlandske forskere. Hvorfor kan ikke alle bare snakke engelsk? Eller vent, de kan jo det, så hvorfor gjør de det ikke?

Tre kvarter senere er det en gjeng oppspilte matematikere som kaster seg over Al med kritiske spørsmål og øyne som lyser av både beundring og vantro. Den amerikanske jyplingen har presentert svaret på en av århundrets største matematiske gåter. Victor rekker hånden i været.

Den differensialligningen der, du sier ingenting om hvordan den løses, du gir bare svaret. Hvordan gjorde du det?

Al kikker opp på Victor med stiv maske, uten å si noe. Victor stirrer tilbake.

Beviset er rimelig standard, sier Al litt mer forsiktig enn han burde for å virke selvsikker.

Og hva med den gruppen der, hvordan vet du at den er en Liegruppe, egentlig?

Jeg husker ikke helt, men jeg kan komme tilbake til deg, stammer Al, mens han ser vekk og begynner å samle tingene sine sammen med rykkende bevegelser. Uten å svare på fler spørsmål eller vente på andre runde med applaus går han ut av rommet og forsvinner.

Gikk han bare? Lin kikker på Victor med hevede øyenbryn. Det var da pokker så merkelig.

Han skal vel avsted og løse differensialligninger, svarer Victor med et skjevt smil.





kamikazes julemysterium, del 3: Lin og Victor, Victor og Lin

11 12 2008

Se også:
Del 1: Mord på matematisk institutt
Del 2: Victor vs Al

Hei Victor, har du tid til en kaffe?

I Victors hjerne snurrer faseportretter, folieringer og transverse mangfoldigheter rundt i en karusell og plutselig dukker kaffe opp midt i det hele. Kaffe, tenker Victor, så rart, hva har det med kontinuerlige vektorfelter å gjøre, og omtrent samtidig som hjertet hopper over et slag hører han ekkoet av en lys stemme som sier kaffe og innser at Lin står i døra. Rødmende kikker han opp og stammer at æh, ja, selvfølgelig har han tid til kaffe.

Victor har ikke tid til kaffe. Han har ikke hatt tid til kaffe på flere måneder, men likevel drikker han mer av den enn noensinne, og det er Lins feil. Derfor går de over til kantinen, enda en gang.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier Lin mens hun stirrer ned i kaffekoppen. Jeg har jo ingen veileder mer. Hun har mørke ringer under øynene; drapet på Graf har holdt henne våken hele uken.

Du kunne jo arbeide med professor Xi, foreslår Victor, og Lin skjærer en grimase.

For det første tror han at jenter er dumme, svarer hun. På en forelesning gikk han fra jente til jente i salen og spurte om de hang med — og selvfølgelig spurte han ikke en eneste av gutta. Det er sikkert en kinesergreie. Og så blir jeg nødt til å jobbe med Al.

Al er vel ok, han? spør Victor, selv om han slett ikke synes Al er ok.

Han er skikkelig sleip. Lin skjærer flere grimaser. En kveld jeg jobbet sent kom han og forsøkte å be meg ut, stilte seg foran døra i kopirommet så jeg ikke kom ut og sa at jeg var pen, og så var den hårete brystkassen hans overalt.

Hva mener du, brystkasse overalt?

Han hadde halvåpen skjorte som en eller annen tyrefekter, og han er jo så lang så brystkassen hans var rett foran øynene mine, og han er jo ganske bred også da, så det gikk ikke å se vekk uten å få whiplash. Heldigvis kom professor Graf for å hente noe, så jeg slapp unna. Jeg har ikke lyst til å jobbe med Al.

Victor jubler innvendig men sier ikke noe.

Har du hørt noe mer fra politiet, eller? Lin bytter samtaleemne, de har snakket nok om hårete menn.

Nei, hvordan det?

Har de tatt noen? Herregud, hvem har vel lyst til å ta livet av en gammel professor? Jeg tør nesten ikke å være på jobb om kvelden mer, jeg.

Tror ikke de har tatt noen enda. Det må da ha vært et ran?

Nei, ingenting er forsvunnet. PC’en hans var der, lommeboken full av kontanter… ingenting var borte. Du skal passe deg, Victor, det er en del sladder. Al drev og spøkte med at du hadde oppført deg merkelig, og du var jo den første på åstedet.

Hva mente han med merkelig?

Han påsto at han hadde hørt deg le inne på kontoret til Graf. Hvordan kan han påstå noe sånt?

Victor svelger hardt; dette hadde han ikke regnet med. Det var jo ikke meningen å le, tenk at Al hadde hørt ham.

Han enser knapt at Lin er på vei til å gå. Idet hun går ut gjennom døra snur hun seg og kikker på ham.

Kan ikke du være veilederen min da, Victor?





kamikazes julemysterium, del 2: Victor vs Al

4 12 2008

Se også del 1: Mord på matematisk institutt

Fredag 4. desember er Victor Fields første dag på matematisk institutt siden mandag. Han rusler mot kafferommet, forbi døren til professor Graf. Denne gangen er døren lukket, og Victor grøsser ufrivillig ved tanken på hva han fant bak den forrige gang. Noen skritt lenger ned stopper han ved en annen dør. Lin J Bunt står det på skiltet, og Victor banker på. Hun er sikkert ute av seg nå som veilederen hennes er blitt skutt. Men ingen svarer.

Kaffekannen er tom. En eller annen tørst jævel har tatt den siste kaffeslurken uten å koke mer. Typisk. Alle dager er dårlige dager i denne byen. Victor leser de rare ordene, han vet hva de betyr selv om han ikke forstår dem. To mål kaffe, trykk på høyre knapp. Stirr tomt på kaffestrålen og håp at hjernen hypnotiseres til å lage smarte ideer.

Al, den oh så selvsikre amerikaneren kommer valsende inn med lange steg som alltid.

-Howdy, Vic! roper han og Victor skvetter et par centimeter, forsøker å rette seg opp samtidig så Al ikke skal se at han skvatt, men vet at han mislykkes. Al G Braiker er to meter lang og muskuløs, og like lett å høre som han er å få øye på.

-Jaså, er du tilbake allerede, Victor, gliser Al. Funnet noen flere lik siden sist?

Victor kneiser med nakken for å se amerikaneren inn i øynene, og føler seg med ett liten. Han vet ikke hva han skal svare, så han holder overleppen stiv i stedet.

-Hvordan går det med forskningen din nå da, Victor, fortsetter Al, når var det du publiserte siste artikkel? Den hadde en stygg feil, hadde den ikke det? Uflaks, ikke sant? Al dunker Victor i ryggen, og det føles ikke vennskapelig.

-Jeg så du holder foredrag om et par uker? spør Victor for å bytte tema. Noe nytt?

-Du vet det problemet professor Graf og Xi har konkurrert om å løse i tjue år nå? begynner Al.

Professor Xi Lin Der er Als veileder, og en kineser uten sans for skandinavisk humor. Ondt blod mellom professorene Xi og Graf oppstod da Graf, på en kongress i Barcelona mange år tilbake, etter å ha kikket litt for dypt i den spanske vinen, holdt en tale der han gjorde seg lystig over korrelasjonen mellom Xis navn og kroppsform. Siden den gang har begge professorene lagt all sin energi i å besvare ett og samme store, berømte spørsmål. Og nå står Al der og påstår at han har svaret.

-Ja, det skulle gammern ha levd til å se! roper Al, heller opp den første kaffekoppen til seg selv, og går sin vei.

-Hvordan kom han inn gjennom døra med det egoet, tenker Victor for seg selv.





Når veilederen er borte, danser studentene på bordet

4 11 2008

I den grad man klarer å holde seg over bordplata, da. Jeg knasker stadig vekk hodepinepiller takket være Halloween. Riktignok ble jeg skutt i hodet av en blind engelsk overklasseniese, og det mener jeg er god unnskyldning både for hodepine og hukommelsestap — men det har jeg ikke lyst til å fortelle sjefen. Derfor er det betryggende at han drar avsted i en uke for å forske med slike som har finere grader enn meg.

Temaet denne helgen var gamle damer, som jeg har en aldri så liten fetisj for. Ikke tenk noe grisete nå, det er bare det at blide eldre damer får meg til å føle meg lykkelig. Jeg vet ikke hvorfor; jeg har aldri vært en sånn som vet hvorfor jeg føler og synes det jeg gjør — men jeg blir altså glad av blide tanter. Kanskje er det tanken på at jeg også kommer til å være blid når jeg blir gammel?

Jeg hadde privilegiet å planlegge fest til Halloween sammen med fire herlige originaler — la oss kalle dem Den Glade Bøsse, BlindeVeninde, FancyMann og RollespillNerden. Den Glade Bøsse er nettopp det, en glad homse, som mellom slagene underholdt oss med spicy historier fra virkeligheten med opphav i «sikre kilder» der danske politikere og kongefamiliemedlemmer spilte hovedrollen. BlindeVeninde er det minst handikappede menneske jeg kjenner, og det hun ikke har i øynene har hun definitivt i munnen. FancyMann er velkledt, sjarmerende og med et nyoppdaget talent for å skrive erotiske noveller, hvilket satte sitt preg både på festen og planleggingen. Og Rollespillnerden sørget for at erotikken og dødsfallene hang mer eller mindre sammen.

Festen var nemlig et mordmysterium (tenk Agatha Christie gone wild and perverted), og det eneste som er sikkert er at kamikaze ikke var morderen — jeg var første offer ut, døde før middagen var kommet i gang, og tilbragte derfor kvelden med glorie på hodet. Åstedet var et gods på den engelske landsbygda, og vertskapet var en stenrik gammel lady. De mulige morderne var hennes unge franske elsker, en nevrotisk niese og en playboy-nevø med en alkoholisert, fallert skuespillerinne til kone.

Jeg har fått se mannlige venner i skjørt (ok da, kilt), kvinnelige venner med grått hår, pels og rynker, jeg har sett en datanerd danse salsa med en mac, jeg har drukket portvin og jeg har skutt med startpistol.

Og veilederen min har dratt på reise. Nå skal det blogges!