Telle knapper?

29 07 2009

Jeg synes ikke Høyres utspill om å stimulere til konkurranse i skolen er dumt. Jeg tror ikke matteknapper er en løsning i seg, men jeg tror de kan være en del av en.

Høyres faktiske forslag

Høyres faktiske forslag sier ikke at man skal utdele gullmedaljer i første klasse, men at man skal ha noe som ligner svømmeknappen – som, heller enn å sette ut de aller beste på utstilling, jo burde gi noe å strekke seg etter for de aller fleste. Og i motsetning til karakterer, som alltid måler hva du kan i forhold til hva du burde kunne på et visst tidspunkt, ville en slik “matteknapp” jo være statisk, noe alle klarer å nå før eller senere. I tillegg til å hedre de aller beste, ville en slik ordning kunne gi mestringsfølelse også til dem som sliter mer, og vise at de også kan nå målene sine, selv om det kanskje tar litt lenger tid.

I tillegg har Høyre flere andre forslag, deriblant ferdighetsknapper i høyere klasser, hederslister og tilbud om sommerskole til alle elever. Jeg liker spesielt sommerskoleideen, som kunne gi muligheter for faglig inspirasjon og fordypning, i tillegg til møte med likesinnede, uansett hvem du er og hvor du bor.

I motsetning til mine medbloggere har jeg et positivt forhold til hedersordninger, først og fremst ut fra mine erfaringer som high school-elev i USA. Og det var ikke bare de aller smarteste som ble påskjønnet med slike ordninger — mange navn ble oppropt siste skoledag. Jeg tror det er viktig å utforme et slikt system sånn at det ikke bare er de øverste 5 prosentene som får belønning – på den måten vil det bli mer akseptert å være god, ikke mindre.

Hvordan burde skolen se ut

På samme måte burde man ha litt mer fleksible grenser mellom klassetrinnene. Ikke sånn å forstå at man begynner et år for tidlig eller sent, men at man får følge med på timene til neste klasse i enkeltfag hvis man er i stand til det. Dette burde ikke bare forbeholdes fryktelig begavede barn, men bli så vanlig at minst 30-40 prosent av elevene gjør det. For jeg er overbevist at 30 % er flinkere enn gjennomsnittet i hvert fall i ett fag.

Dessverre har jeg registrert at også slike forslag møter motstand fra dem som burde kunne dra nytte av dem.

Parallell til USA

Muligheten for å velge fag og nivå fritt opp til et visst minimum, kjenner jeg også fra amerikansk high school. Jeg gikk tre års matte på ett, og koste meg glugg i hjel.

Virkemidlene fra Høyres forslag er altså kjente fra USA, der man er fordømt god til å ta vare på talenter. Likevel er ikke ett virkemiddel nok til å kopiere effekten. I USA gir utdannelse og kunnskap status på en helt annen måte enn her. Vi er nødt til å komme kunnskapsforakten til livs, og det krever en innsats også utenfor skolen.

Konkurranse og mobbing

Mye av kritikken som dukker opp i bloggosfæren går på mobbing. Vi er mange som har blitt mobbet for å være strebere, og ja, jeg kjenner også på følelsen av at det å stå på tavlen med medalje er det man behøver aller minst når man har det vanskelig nok fra før.

Samtidig vil jeg protestere mot at man skal behøve å gjemme seg bort. Greit nok at man kan ha valget selv, men hvis skolen går inn for å gjemme vekk dem som klarer seg best, så gir man samtidig signaler om at det er usympatisk å være bedre enn alle de andre.

Som mange har påpekt har de ikke savnet tilbakemelding om at de gjør det bra, og det har jeg heller ikke. Men jeg har fått alt for lite tilbakemelding om at dette faktisk var noe fint, som jeg burde være stolt over. Og akkurat dette var veldig annerledes i USA.

Konkurranse – nei takk?

En del påpeker også at det eneste en begavet elev behøver, er tilrettelagt undervisning, og at konkurranse er unødvendig, så jeg skal utnevne meg selv til opposisjonens representant. Jeg elsker å konkurrere, også i fag, og det gjorde jeg også i skolen. Ikke nødvendigvis om karakterer, men om å forstå ting, og komme med gode kommentarer og spørsmål. Konkurranseteft kan være en utmerket måte å komme seg fremover på, og fra videregående av har jeg fått mye ut av å ha en vennlig rival på samme nivå, noen å bryne seg på.

Konsekvenser for de svakeste

De som virkelig kan lide under et belønnings- eller rangeringssystem vil, som mange har påpekt, være dem som aldri får noen belønning, og som alltid rangeres på bunnen. Skolen er ikke noe man kan velge å stå utenfor hvis man ikke orker å være sist hver gang, og det er et problem vi må ta seriøst. Og når det gjelder å ta vare på disses rettigheter og muligheter så skal vi bestemt ikke følge noen amerikansk modell – det er få land som tar bedre vare på disse enn hva vi selv gjør. Men enhver satsning for å heve statusen til kunnskap og teoretiske prestasjoner, vil ha en negativ bakside i form av at det blir mer sårt for dem som ikke når opp. Vi kan ikke la være å gjøre noe – men vi kan inngå kompromiss. Medaljer på barneskolen er kanskje ikke den helt riktige fremgangsmåten, men på videregående kan de fylle en funksjon.

Rekkevidde

Det som er virkelig positivt med Høyres forslag i forhold til det at man simpelthen har rett til tilpasset opplæring, er at Høyre-forslagene kan gjennomføres overalt, mens tilpasset opplæring krever en lærerkapasitet som ikke finnes i dag. Det betyr selvfølgelig ikke at vi ikke skal gjøre hva vi kan for å få flere og bedre lærere, men vi vil aldri få mange nok. Jeg fikk skolegangen min på en skole med 70 elever langt oppå fjellet, og på slike steder vil man aldri kunne ansette så mange lærere at man kan tilrettelegge både for svake og sterke elever. Man kan prøve, og man kan lykkes i noen fag, og det er godt – men det skal også finnes ordninger som alltid virker.

Utfordring

Ettersom tilrettelegging for sterke elever faktisk synes å ha kommet delvis på dagsorden, vil jeg sende ut en utfordring til bloggosfæren, og kanskje spesielt til dem som har vært kritiske. Hva kan vi gjøre? Hvordan ser deres drømmeskole ut? Kjør debatt!

Update: Se også

Bjørn på norsk: Mer om Høyres knapper og glansbilder

Advertisements

Handlinger

Information

39 responses

29 07 2009
Beate

nei, jeg liker ikke Høyres skolepolitikk. Det som er bra i den er det ikke bare Høyre som fronter, og ofte virker det som om de kommer med revolusjonerende ting – som allerede er i gang i skolen.

Dette gjaldt den gngen jeg var mer inne skolepolitikk for 20 år siden, og det gjelder i dag.

Som det med hvilke kurs man skal følge i forskjellige fag – dette har vi allerede ved mange skoler i Norge, som den ungene mine går på. De kan selv fritt velge hvilke kurs de vil følge i de teorietiske fagene, samtidig som de har sin gruppe de hører til til trygghetstid og fag som gym osv. De sterkeste elevene kan hoppe over år i f.eks matte, samtidig som de svakeste blir fulgt opp både på kurs og også intensivert i støttegrupper om det trengs.

For våre barn har det vært svært, svært bra, vi har barn i «begge ender» av skalaen, og er svært fornøyd med å ha en skole som makter å ta vare på begge to.

Men dette er som sagt ingen «Høyre-skole», det er en helt vanlig skole som har fulgt opp den lærerplanen som allerede finnes, og som er ment å taes i bruk i hele landet.

29 07 2009
kamikaze

Hei og velkommen Beate!

Det du sier her — … De kan selv fritt velge hvilke kurs de vil følge i de teorietiske fagene, samtidig som de har sin gruppe de hører til til trygghetstid og fag som gym osv. De sterkeste elevene kan hoppe over år i f.eks matte, samtidig som de svakeste blir fulgt opp både på kurs og også intensivert i støttegrupper om det trengs. — det høres jo fantastisk ut. Men det er i hvert fall ikke gjennomført overalt enda, og mange av argumentene som kommer fram mot premiering vil jo også være argumenter mot dette?

Jeg er ikke noen Høyre-velger, men akkurat når det gjelder skole så har de gode poenger. Det betyr kanskje ikke at andre ikke har de samme poengene, men de gjemmer dem i så fall godt.

29 07 2009
Bjørn

Jeg har prøvd å ta din utfordring og beskrive min «drømmeskole» i innlegget Mer om Høyres knapper og glansbilder.

29 07 2009
Beate

Hvordan kan de gjemme dem godt når de allerede er nedfelt, og gjennomført i skolen?

29 07 2009
kamikaze

Beate: Hvis du snakker om å fritt kunne velge faglig nivå, så er det jo slett ikke generelt gjennomført i skolen, og jeg har heller ikke hørt om ordningen før, selv om jeg er over middels interessert i skolepolitikk. Kan du fortelle meg mer om den (hvilke skoler, hvilke klassetrinn) så jeg kan lese meg opp på hva jeg synser om?

Når det gjelder konkrete tiltak så vet jeg selv mest om politikken på universitetsnivå, og der kan jeg love deg at de rødgrønne har sviktet stort, men jeg har ikke registrert at de har kommet med konkrete tiltak for å hjelpe over middels begavede elever, som dette handlet om.

29 07 2009
Bjørn

Venstres skolepolitikk handler blant annet om læreren – om et kompetanseløft for lærere. Dette har de kjempet for på Stortinget, og de har også fått bevilget store beløp til dette lokalt i Oslo kommune.

Når det gjelder fritt valg av nivå i de enkelte fagene, har det sine ulemper som man må prøve å avhjelpe. For eksempel er det vanskelig å motarbeide fagisolering hvis man ikke kan knytte faget til det man holder på med i de andre fagene for tida. Det er også et spørsmål om hvor i skolesystemet dette bør innføres. Jeg har selv vært i førsteklasser hvor elevene ser utrygge ut fordi de hele tida er usikre på hvor de skal nå. Faste rammer er viktig i starten av skolegangen.

Men dette vurderes best lokalt, av lærere som kjenner elevene og omgivelsene.

29 07 2009
kamikaze

Det kan godt være at det er en dårlig ide å hoppe over klassetrinn på barneskolen. Her burde det heller ikke være umulig å finne lærere som kan gi tilpasset undervisning. Men når man begynner å nå 5-6 klasse, blir forskjellene større, og en glup sjetteklassing kan godt tenkes å ha innsikt som en lærer ikke har.

Og Venstre er ikke et dumt parti. Men jeg er ikke så glad for alle dem de samarbeider med.

29 07 2009
Beate

Jeg forsøkte å finne mer på nettsidene til de skolene der jeg vet at det har vært gjort på denne måten, men fant ingenting om dette.

Men jeg vet om ganske mange slike skoler, på forskjellige steder i landet og trodde det var dette som skulle inføres over alt nå? Finner også lite med info om det, det er rart, for for noen år siden da det ble innført fant jeg ganske mye.

29 07 2009
kamikaze

De har gjemt det godt 😉 Men seriøst, det er gledelig hvis ting er på gang.

29 07 2009
~SerendipityCat~

Det jeg tror – knapper eller ei – er at vi burde fått mer fokus på hva vi jubler for og oppmuntrer til i skolen. Jeg husker så godt at vi jublet og klappet for hverandre hver gang noen (aldri meg…hehe..) laget mål når vi spilte basket i gymtimen. Og læreren var selvfølgelig med på å dra opp stemningen. Men ingen dro opp noen stemning eller bejublet gode prestasjoner i klasserommet på samme måte. Enn om vi kunne fått lærere som «tok bort» noe av skammen ved å gjøre det godt på en matteprøve? Mulig jeg er naiv nå, men når elever sitter og «skjuler» gode resultater i frykt for mobbing, så trengs det kanskje først og fremst en holdningsendring til kunnskap og prestasjoner som noe _positivt_, ikke nødvendigvis flere prøver. (Men også fler utfordringer for de flinkeste.)

29 07 2009
Bjørn

Ja, det er veldig trist med lærere som ikke berømmer gode prestasjoner i klasserommet.

Mine erfaringer er ikke slik i det hele tatt. Jeg husker godt at gode norskstiler ikke bare ble bemerket, men lest opp for resten av klassen, så alle kunne se hvor bra den var. Jeg husker også at jeg stort sett hadde feilfrie matematikkprøver, og at dette ble behørig kommentert.

Og dette tror jeg de fleste som nå går ut i læreryrket er oppmerksomme på – samtidig som de nok er opptatt av at man bør rose innsats, ikke bare evner.

30 07 2009
kamikaze

Altså, jeg har hatt gode lærere. Spesielt har jeg hatt faglig sterke lærere i realfag, og det har jo satt merker på min egen karriere — og de aller fleste har vært engasjerte i faget sitt. Men få av dem var opptatt av oss som klarte oss bra i alt, og jeg har brukt mye tid som «hjelpelærer», som jeg kunne ha brukt til å lære meg noe nytt. Som sagt følte jeg meg også ofte brysom hvis jeg svarte på spørsmål for ofte. Kontrasten ble veldig sterk i USA.

Men jeg vil ikke kritisere lærere spesielt — jeg tror problemet sitter i hvordan vi alle sammen verdsetter kunnskap (og dermed også hvordan vi verdsetter lærere).

30 07 2009
kamikaze

Dette ligner veldig mine egne erfaringer og tanker 🙂

29 07 2009
Sidsel

Hei! Morsomt å lese at du også trekker frem skoletid i USA i forbindelse med denne debatten. Det har jeg også gjort (se linken).

Jeg synes det viktigste ikke er knapper og belønning for de flinkeste, fordi, som du også påpeker, det kan være belastende å være best også. Det er i det hele tatt kjipt å være mye flinkere eller mye dårligere enn gjennomsnittet.

Derfor skulle jeg veldig gjerne sett mer nivådeling i norske skoler. Et godt vitnemål er knapp nok, og en hyggelig kommentar fra en lærer er plenty oppmerksomhet.

30 07 2009
kamikaze

Velkommen Sidsel! (Og beklager at du havnet i spamfilteret, jeg så det ikke med det samme.) Jeg tror vi tenker en del likt i forhold til USA, men jeg tenker likevel at det er unødvendig at det skal være så kjipt å være flink, og at det har med hvordan vi verdsetter det å være flink. Det er jo ikke kjipt å være god i gym, selv om gym også er obligatorisk (og tro meg, jeg vet alt om hvordan det er å være dårligst i gym).

29 07 2009
Beate

Jeghar gått på en barne/u-skole der det var flaut å være flink. Og så på en barne/u-skkole der det var fint å være flink.

Når jeg forsøker å tenke etter hva den store forskjellen var, så handlet det hverken om metode, ros, opplesning eller noe slikt. Det handlet rett og slett om at på den ene skolen var det godt miljø blant lærerne, og det «lyste av dem» at de likte jobben sin.

På den andre, den dårlige, derimot, så var det tydelig at de ønsket seg langt, langt vekk.

Kanskje er det rett og slett så enkelt? På skoler der lærerne har det bra, får utfordringer, får gjort det de vil, er engasjerte og oppvakte, så blir det bra, og der lærerne har det dårlig, der blir det ikke bra.

Og det er her jeg ikke liker noe av det som har skjedd i skolen de siste 20 årene, hverken under H- eller Ap-regjeringer. De har undergravet friheten og makten til lærerne. De har bygd oppen byråkratisk skole der det meste av tiden går til byråkrati. De har gjort om på lederstrukturen slik at rektor ikke lenger er » den fremste av lærerne» og en medspiller til en som er representant for arbeidsgiveren, og en motstander i forhandlingene.

De har laget en struktur som gjør det omtrent umulig for skolelelsen å komme igjennom videre oppover for å få relevant info og å diskutere avgjørelser. Der man før kunne ta en telefon til departementet er det nå en byråkratistige der ingen vet noe som helst, og det som før kunne ordnes med en telefon tar måneder.

Høyre har vært verstemann i alt dette, selv om Hernes la planen. Når klemet blir overrasket over at lærerne vil ha sommerundervisning, så sier det nok om hva Høyre tenker om lærerne – de har ingen tiltro til dem.

Og da er løpet kjørt for min del.

30 07 2009
kamikaze

Det du sier om byråkrati tror jeg alle (i hvert fall alle lærere jeg har hørt si noe om saken) er enige om, og det er jo veldig trist at man ikke skal kunne arbeide med noe uten å lage en masse papirflytting.

30 07 2009
Fredrik E. Nilsen

Hei,

I stedet for å tro noe om at det hjelper, bør man ikke basere slike tiltak på hva man vet? Man vet nok om det til å si at det totalt sett ikke har noen positiv effekt, snarere tvert i mot. Du kan lese litt om det blant annet her:

http://www.grendel.no/blog/2009/07/26/hold-politikerne-unna-skolepolitikken/

Jeg har også skrevet litt om det med et litt annet perspektiv her:

http://fenilsen.wordpress.com/2009/07/29/konkurranseskolen-fra-en-annen-vinkel/

31 07 2009
kamikaze

Hei og velkommen Fredrik!

Og takk for link til interessante poster.

Før vi snakker om hvorvidt belønnelser hjelper, er vi nødt til å bli enige om hva som er målet. Du argumenterer ut fra at belønning ikke hjelper på prestasjoner, og derfor er den unødvendig. Det kan godt tenkes at dette stemmer; Eira har også en post som handler litt om det samme, hvor hun refererer til resultater som blant annet går på at belønnelser hever prestasjonen frem til at man når målet, men at dette jevnes ut etterpå.

Det jeg er ute etter, er å skape aksept for å gjøre det bra. Kanskje veldig bra. Og jeg har ikke tro på at knapper alene kan gjøre den jobben, men jeg kjenner igjen belønning og konkurranse som virkemidler fra systemer der suksess er betydelig mer velkomment enn det er i skolen. Idrett, ja. Men også andre lands skolesystemer, som USA.

Jeg vil også understreke igjen at skolepolitikk alene ikke er nok. Læreryrkets lave status og folks generelle mistro til forskere er uttrykk for samme kunnskapsforakt som rammer dem som gjør det bra. Og selvfølgelig må tilpasset opplæring være en del av systemet.

31 07 2009
abre

Jeg er helt enig i at vi må komme kunnskapsforakten til livs, og at vi bør skape aksept for å gjøre det bra. Jeg tviler imidlertid på at vi vil få det til ved hjelp av konkurranse og belønningssystemer. Tvert om: når holdningene først er som de er, vil slike ordninger snarere gjøre vondt verre.

Positive holdinger til prestasjoner trenger ikke henge sammen med konkurranse, selv om dette opptrer sammen f.eks. i USA. I den grad det ene kan sees som en årsak til det andre, vil jeg anta at det er aksepten for prestasjoner som er grunnlaget for konkurranse som virkemiddel, og ikke omvendt.

En annen sak er at det allerede eksisterer et system for konkurranse og belønning fra og med ungdomsskolen, nemlig karakterene. De er riktignok ikke ment som dette, ihvertfall ikke primært, men elever som er opptatt av å konkurrere bruker det jo slik. Jeg synes dette er bedre enn en belønning som bekjentgjøres, siden de som demotiveres av konkurranse kan la være delta.

«Eira har også en post som handler litt om det samme, hvor hun refererer til resultater som blant annet går på at belønnelser hever prestasjonen frem til at man når målet, men at dette jevnes ut etterpå.»

Såvidt jeg forstår sier forskningsresultatene ikke bare at prestasjonene utjevnes, men at motivasjonen reduseres. Se f.eks. denne.

1 08 2009
kamikaze

Hei abre! Jeg håpet vel at du skulle komme og diskutere dette med meg 🙂

Vi er jo i hvert fall enige om målet, og det er en god start. Det mest interessante spørsmålet må jo være hvordan amerikanerne har klart å gjøre kunnskap til noe fint, og det ærlige svaret fra meg er at jeg aner ikke.

Men dette med at prestasjoner reduseres totalt sett, skurrer litt for meg. La oss bare sammenligne det prestasjonsdrevne systemet i USA med den norske modellen — i hvilken modell finner du høyest prestasjoner og motivasjon blant de beste elevene?

Jeg tolker forskningsresultatene som noe som skjer hvis premien er den primære grunnen til at man presterer noe, og man aldri får et neste mål å strekke seg mot, men slik er det jo sjelden. I USA bestod forøvrig belønningen ofte av nye utfordringer: Gode high-school-resultater betød i første omgang at man kunne gå uni-kurser på high school, og i andre omgang at man kunne komme inn på honors-studier ved et godt universitet. Honors-studier betød ekstra utfordrende kurs og direkte kontakt med forskere, gode universitetsresultater betød tilbud om undergrad forskningsprogrammer. Undergrad forskning betyr bedre utgangspunkt for forskerutdannelse. Osv, osv. Slik får man det beste av to verdener på en gang.

Som sagt, jeg skal ikke sitte her og insistere på at Høyres utformede forslag er det optimale, men det inneholder elementer som jeg ikke har lyst til å avvise som idiotiske bare fordi det kommer fra Høyre.

1 08 2009
Bjørn

Interessant diskusjon.

Du spør: «La oss bare sammenligne det prestasjonsdrevne systemet i USA med den norske modellen — i hvilken modell finner du høyest prestasjoner og motivasjon blant de beste elevene?»

Det er ikke godt å si. Det finnes sikkert noen internasjonale undersøkelser man kan lete fram. USA har ihvertfall ikke gjort det spesielt godt i de internasjonale testene i matematikk og naturfag, hvis jeg husker rett. (Men jeg har dem ikke foran meg.)

Men hvis man først skal lete etter land med gode prestasjoner, kan man jo se til Sinagpore, Taiwan osv. Da jeg diskuterte temaet med en rektor på en barneskole i Singapore en gang, var ikke «knapper og glansbilder» tema. Rektoren mente at det hele var kulturelt betinget: at både elever, foresatte og samfunnet for øvrig innså at man må prestere godt på skolen for å lykkes i samfunnet. Slik har det nemlig vært i Singapore. Slik er det ikke i Norge – i Norge er mange av de mest profilerte av de «vellykkede» fotballsparkere, musikere, BigBrother-deltakere osv.

På sett og vis mener jeg vel at det er fint at norske barn vet at det er flere veier til «lykken» enn å gjøre det godt akademisk, men det kan altså også forklare at norsk skolemotivasjon er hakket lavere enn i Singapore. Blant annet i følge denne rektoren.

Noe helt annet når det gjelder kvaliteten på skolen: Denne rektoren sa også at hun brukte mye tid i klasserommene. Der observerte hun undervisningen, og diskuterte den etterpå med lærerne. Når hadde en gjennomsnittlig norsk lærer sist en faglig diskusjon om sin undervisning med sin overordnede?

2 08 2009
abre

Problemet er vel at ytre belønning fort kan bli den primære grunnen til å prestere, selv om det ikke er det i utgangspunktet.

«i hvilken modell finner du høyest prestasjoner og motivasjon blant de beste elevene?»

Det er sikkert i USA. Foruten en kultur der prestasjoner og kunnskap verdsettes høyt, har de nivåer hele veien «til topps», med hard siling. I tillegg er altså samfunnet konkurransepreget, og det benyttes belønninger av forskjellig slag. Så kan man diskutere hvilke av disse faktorene (og hvilke andre faktorer) som medvirker til gode toppresultater, og hvilke som evt. kan ha negativ effekt.

Jeg mener altså at disse faktorene bør betraktes uavhengig av hverandre. Det går fint an å verdsette prestasjoner og respektere kunnskap uavhengig av hvorvidt man vektlegger konkurranse, og det er ihvertfall ingenting som tilsier at man dermed må operere med noe premieringssystem.

Ellers vet jeg ikke hvor bra det amerikanske skolesystemet er. Mitt inntrykk er at svake elever ligger dårligere an enn i Norge. Det hevdes f.eks. at 20% av befolkningen ikke er i stand til å plassere USA på verdenskartet, osv. Dette er anekdotisk, men det virker ihvertfall som det er store forskjeller mellom ulike deler av befolkningen. USA er et klassesamfunn i mye større grad enn Norge.

Uansett, når man skal vurdere kvaliteten til skolesystemet må man se på mer enn bare topp-prestasjonene. Dersom det er sånn at det kun er de aller beste som er bedre enn hos oss, mens resten elevene er dårligere, synes jeg ikke deres system er noe vi bør forsøke å etterligne.

Det å bli «belønnet» med nye utfordringer når man presterer er jeg selvsagt ikke imot. Det er jo å følge opp den indre motivasjonen.

1 08 2009
kamikaze

Til Bjørn (av en eller annen grunn vil ikke wordpress la meg ha tråder som er lengre enn tre svar, beklager rotet):

Du har helt rett i at asiater har en helt annen studiemotivasjon enn oss i form av at gode resultater er livsnødvendige for å få en god jobb og et godt liv. Men jeg har inntrykk av at asiatiske skoler er minst like konkurransedrevne som amerikanske. Jeg finner ikke noe dokumentasjon nå, dette er mest basert på gamle diskusjoner jeg har hatt med indiske og kinesiske venner, og hva jeg har sett av asiatiske CV’er, som gjerne er fulle av «pris for ditt og datt».

Du har også rett i at USA har gjort det dårlig på internasjonale tester i realfag, men jeg gjetter på at dette har å gjøre med hvordan de tar vare på de elevene som ikke er så gode? Alt er bestemt ikke bedre i junaitn.

Når det gjelder å satse på bedre lærerutdanning, videreutdanning av lærere og generelt bedre vilkår for å utvikle læreryrket som fag så kunne jeg ikke vært mer enig med deg.

1 08 2009
Bjørn

På skolen jeg besøkte i Singapore hadde de pokalskap ved inngangen, med alle prisene skolen hadde vunnet i ulike konkurranser. Andre steder jeg har vært i Asia har de ikke hatt det, men dette blir jo uansett bare anekdotisk.

Uansett: grunnen til at jeg reagerer på Høyres utspill er først og fremst at det er relativt perifert i forhold til det som virkelig vil gjøre skolen bedre. Det er også at slike pedagogiske virkemidler bør styres av lærerne (og som sådan ikke har så mye i et stortingsvalg å gjøre) og at det kan ha gode og dårlige virkninger avhengig av innretning og den konkrete klasse. «The devil is in the details», som det heter.

Men kanskje poenget med utspillet bare var å få hysteriske reaksjoner fra SV slik at man fikk dokumentert (igjen) at de er livredde for alle former for konkurranse? I så fall kan det jo ha fungert etter intensjonen.

1 08 2009
kamikaze

Jeg er redd du kan ha rett i det siste der, og i så fall er det jo bare trist for (og fra) begge parter. :/

2 08 2009
Bjørn

Til abre (jeg kan dessverre ikke svare direkte på kommentaren – samme problem som kamikaze nettopp nevnte):

Det er flere spesielle ting med USA, slår det meg. For eksempel at det er svinedyrt å ta høyere utdanning. Dette innebærer både at foreldrene sparer i årevis for å få råd til at barna skal ta høyere utdanning (noe som sannsynligvis setter et visst preg på barna) og at elevene vet at hvis de presterer godt, vil de ha sjanse til å få stipender. (Dette gjelder riktignok også hvis de presterer så godt i basketball etc at de blir ettertraktede av den grunn.)

I Norge har vi jo gratis høyere utdanning. Det kan naturligvis bidra til at enkelte studenter ikke tar studiene så seriøst, fordi de alltids kan starte på et annet studium hvis de ikke «får det til» på de første de prøver. Men det slo meg nå at det også kan ha virkninger nedover i systemet, ved at elevene vet at de kan komme inn på høyere utdanning nær sagt uansett innsats i grunn- og videregående skole.

Hvilket ikke betyr at jeg går inn for at utdanning skal være dyrere, bare så det er sagt…

2 08 2009
kamikaze

Til Abre: Om det amerikanske skolesystemet — Det er veldig mange ting de ikke er gode til i USA, som både du og Bjørn nevner — lik rett til utdanning og akspetabel kvalitet på utdanningen for alle andre enn toppskiktet er bare noen av dem. Dette er ting vi er tusen ganger bedre til i Norge, og jeg tror ikke noen vil etterligne disse delene av det amerikanske systemet. Men hvis vi blir enige om at det amerikanske systemet er bedre enn vårt på noen punkter, så burde vi vel forsøke å lære noe av dem på akkurat de punktene.

Min erfaring med belønning i USA er at man typisk fikk noe pent å sette i CV’n eller vise fram til muttern hjemme (for eksempel at man kom med på honors roll eller at man fikk et eller annet diplom) i kombinasjon av at man fikk nye utfordringer eller fordeler for spesielt interesserte (man fikk gå på honors-kurs, man fikk bo i honors-studentenes dormitory, man fikk stipend til utdanning eller gavekort til bokhandelen, man ble tilbudt forskningsjobb) — altså både indre og ytre motivasjon på en og samme gang. Og det var ikke mitt inntrykk at den ytre motivasjonen var dominerende — heftig var ikke premieringen.

Til Bjørn: Gode poenger, og dette er jo ikke ting jeg synes vi skal kopiere.

2 08 2009
Martin

Jeg er enig med deg 🙂 Jeg tror ikke elevene vil ha vondt av dette. Høyre snakker tross alt ikke om noe klasseskille, men simpelthen at vi skal premiere elever som står på og gjør en god jobb. Ja, hvorfor ikke..

2 08 2009
abre

Bjørn:

«elevene vet at de kan komme inn på høyere utdanning nær sagt uansett innsats i grunn- og videregående skole»

Ja, forutsatt at studiene også er åpne. En del studier opererer jo med opptakskrav.

Jeg mener at utdannelse normalt bør være gratis. For det første bør det være en rettighet å kunne utdanne seg i henhold til sine forutsetninger og interesser, uavhengig av foreldrenes økonomi. Sosial mobilitet er dessuten viktig av hensyn til demokratiet. Koblingen mellom rikdom og makt er sterk nok som den er. I tillegg er det naturligvis et gode for samfunnet at de beste faktisk slipper til.

Jeg er forsåvidt også tilhenger av åpne studier, så framt det er kapasitet. Men da blir det desto viktigere å informere nedover i systemet om hva som kreves for å komme igjennom et studium, og ikke bare komme inn.

2 08 2009
abre

Martin;

«… men simpelthen at vi skal premiere elever som står på og gjør en god jobb»

Nei, de sier at de vil premiere resultater. Det er slett ikke det samme. Dette kan kanskje se ut som flisespikking, men jeg mener det er et helt sentralt poeng.

Man ser den samme sammenblandingen i næringslivet, hvor det snakkes om resultatlønn, lønn etter innsats og lønn etter dyktighet om hverandre. Jeg tror man kan gjøre mye skade ved å innføre belønningssystemer uten å forstå eller bry seg om forskjellene mellom disse begrepene.

10 08 2009
kamikaze

Du har rett, Abre, men på et eller annet nivå så har man da også nytte av å kunne sammenligne sine egne resultater med andres, simpelthen for å vite hva man har av sjanser senere. Du skal konkurrere med andre for å komme inn på studier, skaffe jobb og avansere i jobben når du vel har fått den — da er det verdifullt å vite hvor på skalaen du ligger.

Som doktorgradsstudent har mangelen på noen å sammenligne meg med vært et stort problem, som faktisk til syvende og sist har gitt meg _lavere_ selvtillit. Det merker jeg nemlig når jeg faktisk møter noen som er sammenlignbar og innser at jeg klarer meg bra.

10 08 2009
abre

Joda. Det jeg er skeptisk til er ytre belønning (enten dette knyttes til resultater eller andre ting) og bruk av konkurranse som virkemiddel. Men selvsagt må man få tilbakemelding på egne resultater, og det er klart at det kan være viktig å sammenligne disse med andres. Jeg er tilhenger av karakterer (eller annen evaluering), etter mest mulig objektive kriterier.

3 08 2009
krissy

OOOh, dette engasjerte sånn at jeg blir nødt til å skrive noe.. 🙂
Nå er jeg dessverre ikke av samme oppfatning på en del ting.

Jeg ser nødvendigheten av å ta vare på de flinke. Jeg husker at lillebroren hadde en utmerket lærer på barneskolen, der de som var spesielt sterke faglig fikk ekstra stjernebøker å arbeide. Dette resulterte i at flere av småguttene i klassen konkurrerte på en positiv måte om å rekke over mest mulig ekstramateriale i matematikk, og jeg husker sågar at broren min en gang satt hjemme og «småfusket» for å rekke lenger enn han hadde kommet i timen ;p
Min mor har mange ganger pekt på hvor dyktig denne læreren var i å oppmuntre elevene sine.
Senere fikk han en ganske bedagelig lærer på ungdomsskolen. Det var om å gjøre å holde igjen den øverste toppkarakteren, fordi man mente at dette var det man skulle arbeide seg mot på siste trinnet. Dette demotiverte de flinkeste såpass at de sluttet å arbeide, de fikk jo samme karakter om de arbeidet ingenting enn om de jobbet ræva av seg..

Noen bedagelige år på ungdomsskolen hadde videre effekt langt utover videregående. Man kom seg gjennom videregående greit, men man hadde ikke lært å arbeide. Dette har broren min slitt med langt utover i studierekka, hvor han nå er. Han får fortsatt veldig gode karakterer, men han har s v æ r e problemer med å sette seg ned å lese, fordi dette er noe han ikke har fått med seg fra mellomtrinnet. Første halvåret på høyskole var et sjokk for ham. Det gikk ikke lenger an å lese rett før eksamen, og det at sidetallet økte drastisk med halvårseksamener betydde at man ikke lenger kunne lese alt på strak arm. Det resulterte i to mindre eksamener avlagt i første termin.. (!) A bomb :p

Dette sier jo noe: tidlig motivering er viktig! Gode arbeidsvaner er godt å ha med seg tidlig.

Men; men dette sagt så er jeg også uenig i mange ting. Jeg vet at de svakeste er de som man mest har tatt hånd om, og her er jeg fortsdatt enig sålenge skoleressurserene er små. Dette handler om de mest elementære ting som å kunne lese og skrive, og dette må alle ha med seg for å fungere i samfunnet.

Jeg tror også, til tross for demotivereing som jeg har vist til og effekten av dette, at de flinkeste i de fleste tilfeller viser seg å kunne ta seg fram uansett. De kommer der de ønsker seg i livet, fordi de har store egne ressurser. For disse er ytre motvinering fortsatt viktig, men det spiller en mindre rolle enn for de svake. Slik som du henviser til, så kan man kompensere for kunnskapstørst senere. Er man dyktig og vil ting, vil man kunne dekke de fleste behov senere når man kommer til universiteter og har tilgang til de beste læringsinstitusjonene. Har kan man ta det vidrere til nær sagt alle nivåer, man kan søke seg til utlandet. You name it..

Men så er det to andre ting jeg vil peke på:
1. Foreldre spiller, foruten lærere en utrolig viktig rolle for barns utdanning. Dette handler ikke bare om tilgang til human kapital hjemme, og hjelp til lekser. Men det spiller ikke minst en viktig rolle for å motivere barna.
Jeg har en far som arbeider som lærer i ungdomsskolen, og han viser til dette gang på gang. De barna som gir blanke i skolen, er ofte de samme som ahr foreldre som er lite akademiske og som bryr seg lite om ungene sin skolegang.

2. Jeg er litt redd for prestasjonseffekten. Særlig for de som grenser mot de flinkeste. Samfunnet fordrer mye av de unge i dag, men det er kanskje viktigst det man har av egne forventninger. For de som ikke er blant de svake, men ei heller blant supertalentene/ the «naturals», kan egenkravet om å være blant de beste kanskje oppleves osm et unødig økt press? De er vant til å være blant de flinke, men har ikke den «naturgaven» man kanskje finner hos de aller, aller dyktigste. På de med et strengt, og kanskje noe vaklende selvbilde i sine unge år tror jeg på en måte at det kan være litt destruktivt å fordre til «excellence» i en såpass sårbar alder? Og da snakker jeg kanskje på vegne av jenter, med snev av perfeksjonisme i seg, som alltid er redde for å ikke være gode nok. [Tror det er flere enn meg blant dem.] [Nå kan jeg bare snakke for meg selv], men for meg tror jeg at økt konkurransefokus kunne være til tider direkte destruktivt.
HVorfor ikke være barn så lenge man kan? Man blir fort nok voksen, og man blir fort nok møtt med krav om å yte sitt beste senere.

Takk for en utfordrende post. Og så vil jeg også legge til: Skolen trenger vel ikke ta seg av alle funksjoner. De som v i r k e l i g vil lære, og som lærer fordi de har lyst og ikke fordi de må, kan ha nok å ta seg til på fritiden. Har man en interesse for språk, kan man melde seg på språkkurs med voksne. Man kan etterlyse utenlandske venner i Norge. Man kan låne eldre søskens lærebøker.

Allerede i dag er det jo mange som kan langt mye utover det lærerne i skolen kan, fordi de lærer i fritiden. Jeg gikk for eksempel i klasse med noen som var skikkelig flinke på data. De sluttet før vgs og jeg tror disse fortsatt gjør det bra i IT- bransjen. En annen kar satt og leste leksikon fra A- til Å på fritiden, flere timer per dag. Han tror jeg senere studerte historie og journalistiskk.

Men altså: det er nok av kilder til å lære på egenhånd for de som vil. Tenk på hva internettet tilbyr av kunnskap på alle mulige områder. Wow! 😀

10 08 2009
kamikaze

Howdy, Krissy, og beklager at jeg svarer så sent på den utmerkede kommentaren din! Det skjer ting over here, skjønner du 😀

First things first. Du er simpelthen _nødt_ til å skaffe deg en blogg. Come on! Du _er_ engasjert, selv om du ikke liker å innrømme det, og du skriver mer enn de fleste bloggere.

Sånn, da var det avgjort — over til å kverulere 😉

Den konkurransen du beskriver mellom lillebroren din og kompisene, det er akkurat _den_ konkurransen jeg vil ha tak i. Den som gjør at man sitter og jobber litt ekstra om kvelden bare så man vet hvordan man løser den vanskeligste oppgaven før hun som skal inn på medisin. Den som gjør at man nekter å la selvsikre guttekolleger dominere på konferanse. Eller den som gjør at du for alt i livet vil ha et halvt poeng mer enn sidemannen på matteprøve. Eller får meg til å gå tidlig på jobb om vinteren for å komme før officematen min. Kall meg streber, men den konkurransen er faktisk både nyttig og moro så lenge det er på et vennskapelig ertende nivå.

Men jeg er ikke helt enig i det du sier om at de flinkeste klarer seg uansett. Denne svenske undersøkelsen viser blant annet at 9 av 10 begavede barn har det vondt på skolen, og at problemene fortsetter helt gjennom universitetet. Jeg kunne godt tenkt meg å se litt mer substansiøs forskning på mental helse over tid hos begavede barn — jeg er redd for at mange av de flinkeste snarere pådrar seg senskader som er vanskelige å fri seg fra.

Det er sant som du sier at man kan kompensere på fritiden, men hvor går man hen hvis man bor på landet og synes at fysikk er festlig? Man kan mekke bomber i garasjen, det er sant, men i hvert fall som jente så har jeg aldri blitt oppfordret til å drive med noe sånt, og jeg ville ikke ha hatt den fjerneste anelse om hvordan. Og så skal man ha litt ekstra mot og interesse, da, for å gå ut av sitt eget miljø for å drive med en hobby. Jeg hadde kanskje ikke gjort det, selv om jeg hadde muligheten, før enn på videregåendenivå — og der hadde vi jo allerede muligheten til å ta ekstra fag som privatist.

Det du sier i punkt 1 der stemmer med egne erfaring og forskning jeg har sett, og det kan hende at du også har mye rett i nummer 2. Foruten at jeg ikke tror så sterkt på det der med naturgaver. Jeg tror ikke jeg har noen naturgaver, og jeg har klart meg rimelig bra hele veien, for eksempel.

Forøvrig veldig trist det du sier under her om demotiverte elever. Men kanskje finanskrisen hjelper!

11 08 2009
krissy

Hehehe, ble litt satt ut her 😀 Men takk, det er jo kjekt å bli lagt merke til. (Og spesielt av noen så ENGASJERENDE, morsomme og spennende personer som deg, får jeg si!!)

Hadde jeg følt at jeg hadde noe viktig å formidle, samtidig som det ble levende nok på papiret, så skulle jeg nok alltid vurdere å skrive! Men det pleier som regel å være på et av disse punktene at det skorter, Beklageligvis, må jeg si!! 😦 Sorry, sorry.


Ad dette med tilgjengelitghet: ja, det er kanskje verre på bygda.. Har ikke tenkt på det, siden jeg selv alltid har bodd i by. Men fjernundervisning på nett? Kanskje kunne det være noe? I hvert fall som plaster på såret…

2. Interessant den artikkelen du viser til om begavede barn. Jeg tror nok at det kan stemme, og da bør man så absolutt bli mer bevisst på disse prosentene – selv om jeg ikke sitter med samme opplevelser fra eget klasserom.
[Jeg har sett at det har vært mye lettere å henge ut noen i «gapestokk» som er svake faglig.]
Men det er nyttig hva du her setter fokus på!

I en kommentar (var det hos abre?) skrev jeg at jeg var på elevutveksling i Tyskland i 1997. Der inndelte man klassene etter hvilket nivå man var på i de ulike fagene. Dette tror jeg fungerte helt fint, og man får ganske sikkert mer av den konkurransen du etterlyser.
For bare to år siden prøvde man en tilsvarende ordning på skolen min far jobber på, men ble senere erklært ugyldig i forhold til reglementet (hvor dumt det enn høres ut, når man først igangsattte det!) Så det er helt klart potensiale på endringer.
Flere lærere og mindre klasser kunne nok bidratt til bedre tilrettelegging (og dermed stimulans!) for den enkelte, selvom man ganske sikkert kan se langt etter noe sånt … Grmpf!

But tell me, tell me; HVordan går det med jobbsøking??! Aner jeg at noe spennende er innen rekkevidde? ;D

3 08 2009
krissy

Det ble noen skriveleifer inni her. Men når det gjelder statiske «buttons»- tviler på at det funker for de late. Min far blir nok en gang eksempel her. De siste årenes kull har dratt seg kraftig ned der han jobber. Avsluttende skoleeksamen i 10. trinn er ikke lenger en skrekk. They simply do not care!

Verste eksempelet fra i vår var en som kom, helt uforberedt, til muntlig eksamen. «He couldn?T care less»!. Min far var aldeles forskrekket over den totalt fraværende interessen.

Det skal altså mer til en engasjerte lærere. Tro meg, det er mange slitere i skolen som virkelig ønsker å dra elevene med seg og lære dem mye. Men sålenge det står på elevene -og de ikke gidder- og så er spørsmålet for disse heller H V OR DAN man skal kunne motivere dem når det tydeligvis verken kommer innenfra eller fra ytre press.

3 08 2009
Beate

Jeg har forsøkt å tenke mer på hvordan den ene klassen jeg gikk i ble så bra – faglig sett. For den var enormt bra! Jeg vet ikke hva snittet lå på da vi gikk ut 9-ende, men det var høyt, tpoppkarakterene var det mange av oss som dro med oss, og det med rette.

Det eneste jeg kan si sikkert er jo at det ikke handlet om belønning i form av knapper og glansbilder, eller at de flinke ble fremhevet. (Det ble de derimot i på et par av de dårlige skolene jeg gikk på.)

Det kom rett og slett av av lærere som var faglig dyktige og forventet store ting av oss, og som la opp til spennende samtaler, utfordrninger og noe vi kunne strekke oss etter. Alle. Det skjedde aldri at de flinke ble holdt frem i klassen slik jeg var vant til fra de dårlie klassene. Det skjedde alltid i form av kommentarer i margen på prøver og rettledning to go to. Dvs, noen norskstiler ble lest høyt, men da med en sånn inderlig leseglede fra lærerens side at det var det som var det store. Jeg hadde skrevet noe som noen faktisk satte pris på å lese, og det var spennende.

Jeg tror det er mange grunner til at ungdom nå er så skoleleie at de ikke gidder mer. Men jeg tror det handler om helt, helt andre grunner enn at de har manglende knapper som venter på dem, slike ting tror jeg bare vil gjøre det hele verre.

Jeg innbiller meg at det har langt mer med mer eksistensielle kriser å gjøre enn pedagogikken på skolen. Kanskje mer med en overpedagogisert og institusjonalisert tilværelse fra man sendes i barnehagen som 1-åringer?

3 08 2009
kamikaze

Takk for veldig gode og gjennomtenkte innspill folkens! Jeg skal svare på alle sammen, det lover jeg, men jeg trenger litt tid — inntil jeg kommer så langt vil jeg bare si at jeg er fullstendig henrykt over at dere er her 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: