Når vennen din blir spist av depresjon

30 09 2008

På et tidspunkt gikk halvparten av den nærmeste omgangskretsen min til behandling hos psykolog. Depresjon, angst, biopolar lidelse ble hverdagslige ord. Blant dem som ikke gikk, fantes det sikkert noen som burde ha gått, og kanskje var jeg en av dem.

Når vi hadde jentekveld følte jeg meg utenfor når de andre diskuterte psykologene sine, samtidig som jeg var glad for at jeg ikke hadde en.

Det var slitsomt. Deprimerte venner er ikke som friske venner. På gode dager lo og pratet vi, og vi var like nær hverandre som før. Men på dårlige dager tok de ikke telefonen, de ble ikke med ut likevel, de fant på dårlige unnskyldninger, og jeg var trist fordi jeg savnet vennene mine, bekymret for hva de holdt på med, og redd for at de aldri skulle komme tilbake til seg selv.

Det var tungt fordi det var så mange som var nær meg som hadde det vondt samtidig, over tid, samtidig som jeg selv gikk gjennom en stresset periode. Jeg behøvde noen å støtte meg til, men de behøvde støtte enda mer. De hadde diagnoser, piller og terapitimer. Jeg var bare sliten og lei meg.

Hva gjør du når vennen din sier at hun ikke kan komme på fest fordi tanten hennes er død, og du husker at den samme tanten allerede var død for et år siden?

Hva gjør du når vennen din skjeller deg ut både når du bryr deg (du forstår ikke hvordan han har det) og når du forsøker å ikke bry deg (hva slags venn er du som ikke bryr deg?)

Hva gjør du når venninnen din ikke dukker opp denne gangen heller, og du vet at hun sitter hjemme alene og deprimert og ikke vil treffe noen?

Hva gjør du når du blir skuffet, redd, trist og ensom på samme gang? Når du ikke kan gjøre noe som helst, samtidig som du ser at noen du bryr deg om sliter fryktelig?

Det er så lett å si la meg hjelpe deg, men hva så når hverken du eller kompisen vet hvordan?

Det har gått noen år nå. Alle har blitt bedre. Men noen har glidd vekk.

Advertisements

Handlinger

Information

10 responses

30 09 2008
rigmor

Den er vanskelig.
Noe av det første er å lære at det ikke personlig, men det er vanskelig å føle at det ikke er personlig selv om logikken tilsier det.

man kan bare gjøre det man kan. Jeg håper det går bra med DEG, jeg.

1 10 2008
Hanne

Slike ting er ikke enkle. Folk, ting og situasjoner forandrer seg, og man kan ikke gjøre annet enn prøve sitt beste.
Synd at noen glir vekk.

1 10 2008
kamikaze

rigmor: Ja, nå går det strålende. Jeg ble nok nødt til å lære noen av de tingene der, og det gikk dessverre ikke like bra i alle tilfellene. Men så vet man det…

Hanne: Velkommen hit!

2 10 2008
~SerendipityCat~

Det er fortvilende å ikke vite hvordan, det tenker jeg også på, og jeg har vært på begge sider av gjerdet her føler jeg.

Jeg tenker at nå for eksempel som jeg er syk og til stadighet må avlyse eller utsette på grunn av dårlig form, så håper jeg at folk ikke gir opp. At de ikke slutter å ringe eller invitere meg på ting selv om jeg må trekke meg unna til tider. Samtidig skal de få lov til å «skjerme» seg og ikke bli overlesset med mine problemer og tanker, så jeg forventer ikke noen «oppfølging» ut over det man legger i et vanlig vennskap kanskje? Det er greit å spørre hverandre hva man forventer også synes jeg ~ hvordan vil du at jeg helst skal svare når jeg sier slik og slik?

Man må tenke både på seg selv og vennen, og noen må man faktisk også ha litt mindre kontakt med.

4 10 2008
kamikaze

SerendipityCat: Velkommen! Det er interessant det du sier om å være på begge sider. Kanskje klarer du å være mer åpen om problemene når du har vært på den andre siden også? Det jeg følte mest, var behovet for å få lov til å være sint og skuffet, samtidig som jeg visste at jeg ikke kunne legge skylden på vennene mine slik som man kan med friske venner. Litt rom for å blåse ut, uten at noen skulle ta det personlig, hadde kanskje vært fint.

Jeg håper det går bedre med deg snart!

5 10 2008
tripsandtics

Å, dette er et vanskelig tema. Grensen tror jeg går ved skyld og forventning, som SerendipityCat også skriver. Hvis noen lar deg føle at noe som helst er din skyld og forventer at du hver gang skal ordne opp, så blir det vanskelig. Slik oppførsel har fått meg til å bli veldig kynisk og ganske selektiv til hvem jeg velger å omgås. Halvhjertede selvmord på rekke og rad er utmattende for hvem som helst. Men folk må ordne opp i egne liv, det må vi jo alle? Jeg er tilstede for dem som trenger det når det måtte være, så lenge ikke «skyld» og «forventning» er tilstede. Minner om Bjørn Eidsvågs «Eg ser»:

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg

Men – man vil gjerne være til stede, uten å bli spist opp selv i prosessen.

5 10 2008
kamikaze

tripsandtics. Velkommen til bloggen min! Det du (og Bjørn) sier er så sant og fint at jeg er målløs. Takk!

5 10 2008
~SerendipityCat~

Og av og til ~ bare for å skyte inn en liten tilleggsbemerkning ~ så er det slik at om man sliter med kronisk sykdom, som for meg er ME. Ja, da kan man få en tendens til å ikke å se lengre enn sin egen nese, for man har så mange kamper i hverdagen man må ta. Det jeg ønsker meg av mine venner da er selvfølgelig støtte, sympati, hjelp og noen å snakke med om dette. Men jeg vil OGSÅ ha påminnelsene om at DE har ting i SINE liv som er viktige!! Selv om «noen andre har det verre», betyr det ikke at venninna mi er deppa på grunn av noe som skjedde på jobb den dagen. Og det kan faktisk være en stor lettelse det, hvis hun sier at «du, jeg forstår hvordan du har det og du vet at jeg føler med deg, men klarer du å se litt utenfor deg selv også»? Det hjelper! Da skammer jeg meg litt fordi jeg er så egoistisk, og så prøver jeg å virkelig være tilstede og lyttende og støttende for henne. Og etterpå føler vi oss bedre begge to!!

Så bra at folk diskuterer disse temaene synes jeg.

Fortsatt god kveld!

6 10 2008
kamikaze

SerendipityCat: Kanskje skammer vi oss for mye på begge sider — man føler seg i hvert fall veldig slem når man sier «jeg har faktisk problemer, jeg også», og så blir det kanskje til at man ikke sier det, men sitter og er gretten for seg selv i stedet.

Takk for fine kommentarer! Jeg filer på en post til Victorias samleblogg om litt av det samme, så jeg skal ta med meg kommentarene deres når jeg skriver!

15 10 2008
Krissy

Det går an å spises opp av det ene og det andre. Prestasjonsangst er en forferdelig sak, er glad jeg avslutter etter mastergraden. 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: