Hei, jeg heter kamikaze, og jeg er hekta på sukker.
Mamma forsøkte å skjerme meg så godt hun bare kunne, men omkring toårsalderen var det gjort. Onkel kom med en smilrull, og kamikaze fikk en sjokoladebit før muttern gjemte godisen høyere enn kamikaze noensinne hadde nådd.
Men det var før sjokoladen. Det kunne vært en tidsregning, før og etter den første sjokoladebiten.
Ti minutter etter sjokoladen hadde kamikaze fullført sin første klatretur (jeg var aldri særlig god til å klatre, og den typiske turen endte gjerne med pustevansker på ryggen i ei maurtue. Men denne første klatreturen gikk særdeles fint, sikkert fordi jeg hadde et klart mål for øye) og smattet i seg hele smilrullen.
1-13 år etter sjokoladen var kamikazes sukkerinntak for det meste begrenset til en rød plastskål med godis hver lørdagskveld.
6 år etter sjokoladen: kamikaze dro på ferie med bestemor i ei uke og kom hjem med hengevom og en liters isboks fylt med godteri. Ble satt på mitt livs første slankekur.
14 år etter sjokoladen begynte kamikaze på videregående, og det var kiosk ved bussholdeplassen hjem. +10 kg på et halvt år og mitt livs andre og siste slankekur.
17-(n-3) år etter sjokoladen (der n er kamikazes nåværende alder) spiste kamikaze like mye sukker som de fleste andre, det vil si en god del, alltid akkompagnert av dårlig samvittighet og dyre løfter om å la være neste gang. Hver ettermiddag satt jeg og ristet for meg selv og tenkte «kakeee! kaaaakeee!» eller nynnet «sjokosjokolade, hvor er min sjokolade?» til jeg ga etter for tvangstankene og sprang ned til kantinen etter påfyll.
(n-3) år etter sjokoladen: kamikaze innrømmer overfor seg selv at hun har et avhengighetsproblem, og lager strenge regler for sitt eget sukkerinntak: kake og godis to ganger i uka, ellers vanker det 20 minutter stepmaskin (og det fins ikke noen annen mosjonsform som er så drepende kjedelig som stepmaskinen, så det kunne ikke bli mer effektivt).
Problemet er bare det at folk blir provoserte når jeg ikke vil ha kake. I begynnelsen gikk det fint; de fleste regnet nok med jeg skulle sprekke etter et par uker. Men i lengden blir folk faktisk sure hvis man ikke spiser kake med dem.
Jeg kan selv huske at jeg tidligere ble lei meg hvis jeg hadde bakt kake og folk ikke ville smake, og jeg mumlet gjerne noe om kosthysterikere for meg selv. Men nå når jeg har faste regler, ser jeg hvor ofte folk byr på kake (seriøst, jeg blir tilbudt kake annenhver dag), og så ofte vil jeg ikke spise sukker. Da er jeg på kjøret igjen om ei uke. I tillegg vil jeg jo også spise litt av favorittgodteriet mitt, så da takker jeg helst nei til kaken, samtidig som jeg simulerer sukkerabstinenser og tar i ekstra. Jeg hadde blitt en strålende epilepsi-stuntdame i Dr House.
Så kjære deg som byr på kake. Jeg er sikker på at kaken er god. Jeg er sikker på at du har lagt ned masse energi i å lage den. Jeg har veldig lyst på den kakebiten. Jeg føler faktisk en sterk trang til å rappe hele kakefatet mens ingen ser, låse meg inn på bøttekottet og gomle kake til kjevene løsner. Derfor sier jeg nei takk.
kamikaze 
Nyeste kommentarer