middag hos Mannens kollega
hilse på familieforøkningen
dansk hyggekveld.
Det begynte så fint!
Koselig område dere bor i, sa vi. Da vi kom gikk vi gjennom en gård med stor lekeplass og masse busker og trær. Husene var nye og fine.
Nei, sier han. Det er så mange utlendinger her. Vi skal flytte vekk når sønnen blir gammel nok til å leke med andre barn. Ungene løper rundt i gjenger, og fedrene deres henger ved kiosken. Det er skummelt.
Jeg er ikke overrasket over at folk tenker slik. Jeg ville ikke blitt overrasket hvis det var bønder hjemme som sa det (men de overrasker meg gjerne med sin toleranse). Jeg er overrasket over at det er sosialt akseptabelt å si det blant intellektuelle som meg selv. Han skammet seg ikke over det han sa; jeg tror han antok at vi ville synes det samme.
Det er bare det at jeg kjenner noen av de mørkhudete utlendingene som bor der oppe med familiene sine; jeg har til og med bodd sammen med dem, og vet at de er eksemplariske naboer. De er vennene mine. Barna deres er like nydelige som det vi hilste på.
Hvis vi skal få bukt med integrasjonsproblemene, er innfødte nødt til å bo sammen med innvandrere. Hvis vi ikke lykkes med integrering, vil de problemene vi frykter, bare øke. Derfor er det skremmende at det er blitt ok å si at man ikke vil være med og ta ansvar.
Neste steg er at man motarbeider innvandrerfamilien som flytter inn i nabolaget fordi innvandrere fører med seg kulturkollisjoner og kriminalitet. At vi ikke vil ha innvandrerbarn på skolen til barna våre, fordi språk- og kulturproblemer tar lærerressurser vekk fra våre egne barn.
Forskjellen på «jeg vil ikke være der du er», og «du får ikke komme dit jeg er», er ikke stor.
Og hva så med middagen? Jeg spiste kameler, jeg sa ikke noe, jeg har vanskelig for å krangle med nye bekjentskaper som byr meg på middag. Men jeg lurer på: er slike holdninger like aksepterte i Norge?
kamikaze 
Nyeste kommentarer