Naive, røde, feminister?

Da jeg gjesteblogget hos Minneapolise, kom et spørsmål fra Martin som jeg lovet å svare på, og tiden er inne og vel så det.

«På samme tid er det en del ting jeg stiller spørsmålstegn ved når det gjelder røde feminister. […,] jeg undrer meg SPESIELT over at de kan kritisere kvinneundertrykkingen i muslimske land, men på samme tid være stokk naiv i forhold til vår egen innvandrings- og ingegreringspolitikk.»

Selv om posten kommentaren kom på handlet om hvorvidt jeg vil kalle meg feminist, så tilhører jeg definitivt gruppen Martin sikter til, og spørsmålet er interessant, til tross for at jeg setter liten pris på å bli kalt stokk naiv.

Jeg kunne gått inn på at det er flere problemer knyttet til innvandring enn likestilling — for eksempel vold, som for det meste rammer menn — og at jeg finner det høyst merkelig at kvinner som likevel støtter innvandring, er stokk naive, mens innvandringsvennlige menn ikke får noen tilsvarende merkelapp. Den diskusjonen tar vi senere; i dag vil jeg snakke om likestilling og innvandring.

Følgende er for meg åpenbare og udiskutable sannheter:

• Kvinneundertrykking er slavehold, og vi har en moralsk og juridisk plikt til å gjøre hva vi kan for å bli kvitt den. Jeg kommer til å engasjere meg i saken så lenge jeg lever.
• Vi har en moralsk og juridisk plikt til å ta imot mennesker som er i fare.

Problemene oppstår når disse opptrer i konflikt med hverandre. Det Martin peker på, er at de aller fleste utlendinger vi slipper inn, kommer til å ha et kvinnesyn jeg setter svært liten pris på.

Jeg tror de aller fleste kvinner, røde feminister inkludert, er fullstendig klar over problemet.

Jeg er livredd for at innvandring skal få konsekvenser for likestillingen. Men i motsetning til Martin, tror jeg ikke at problemet utelukkende ligger i muslimske land, og jeg tror virkelig ikke ikke at løsningen er å stenge grensa og demonisere de utlendingene som allerede er her.

Norge er et av de aller mest likestilte landene i verden, slått av Sverige men ikke åpenbart slått av noen andre. Vi har noe å tape i møte med nesten alle land, og det er ikke bare muslimske kulturer som frontkolliderer med vår. Ta for eksempel Italia, der likestilling er et fremmedord og rettsystemets holdning til seksuelle forbrytelser fullstendig bisarr. Der er det ikke Islam som holder tilbake, men katolisismen — kristendommen.

Den viktigste grunnen til at innvandringsfiendtlighet ikke er løsningen, er likevel den at vi er en del av en større verden. Likestilling i Norge er ikke mye verdt hvis vi ikke klarer å spre trenden. Vi må kjempe for kvinner som har det verre enn oss, både for deres skyld og vår, både der og her.

Vi er lite troverdige hvis vi nekter å slippe inn undertrykte kvinnelige innvandrere fordi mennene deres undertrykker dem, samtidig som vi ojer oss over hvor synd det er på de samme kvinnene.

Vi har tidenes mulighet til å påvirke de innvandrerne som kommer til oss, men i stedet for å gå over til naboen og ta en prat, roper vi etter at staten skal komme og integrere utlendingene. Som om staten alene kan gjøre det. Du og jeg kan gjøre en liten bit av jobben i dag. Hvorfor gjør vi det ikke?

Reklame