I dag har aksjonsgruppen Lausungene levert inn en rapport til statsråd Tora Aasland, der de redegjør for situasjonen for midlertidig ansatte ved universitetene i Norge, og kommer med forslag om hva som kan gjøres for å forbedre situasjonen. Gruppen består av — nettopp — midlertidig universitetsansatte, som har gått lei av å vente på at regjeringens forskningsløfter skal oppfylles.
Jeg ble glad da Tora Aasland ble minister for forskning og utdanning, men hittil har hun skuffet stort. Den lovede satsingen på post-doc- og faste stillinger har forsvunnet et eller annet sted på veien fra skrivebordet, kanskje falt den ned i søppelspannen? Jeg blir ikke mindre skuffet når jeg ser hva Aasland svarer til forskning.no:
Hva mener hun egentlig med det? At det ville være bedre å late som at vi synes det er fint å leve et år av gangen, dårlig betalt og under stort arbeidspress, ikke minst hvis vi vil ha en jobb innen akademia? Jeg kjenner ingen fast ansatte akademikere som er under 40 år. Selv de aller beste doktorandene tvinges til å søke post-doc stillinger utenlands, gjerne så langt bort som USA. Og mange av dem blir der, selv om de gjerne vil hjem.
Eller så finner de seg noe annet å gjøre. Det som er sikkert, er at de som blir på universitetet, er ikke nødvendigvis de beste forskerne, og slett ikke nødvendigvis de beste underviserne. De som blir er de mest idealistiske, det er dem som ikke kan noe annet, og det er dem som har lite annet å ta hensyn til i livet sitt. De siste årenes utvikling er til skade for forskningsmiljøene, for studentene, for vitenskapen, og på sikt også for Norge, ettersom svekket forskning i ettertid vil gi svekket teknologisk fremgang.
Så jeg sier heia Lausungene!
Rapporten finner du her.
kamikaze 
Nyeste kommentarer