Braveheart

Mirakel skriver så fint om å være modig, og hun treffer spikeren fullstendig på hodet. Å være modig er å være redd, men gjøre det man vil likevel. Det var en fin påminnelse å få, for jeg er fullstendig harehjerte om dagen.

Jeg skal begynne i ny jobb, og det er veldig spennende og enda mer skremmende. Jeg skal arbeide i en forskningsgruppe som består av informatikere, matematikere og medisinere, som forsker på diagnostiske metoder basert på medisinske bilder. Kjempespennende! Og gud så skummelt! Tenk om de ikke liker meg, tenk om jeg ikke skjønner bæra (jeg ante ikke hvor lite jeg skjønner av medisin), tenk om jeg besvimer når noen forklarer det for meg (liker ikke blod) tenk om tenk om tenk om…

Denne uka var jeg på møte sammen med veilederen min, de nye sjefene mine og en gjeng statistikere. Og bare så det er sagt — jeg kan ikke et skvatt om statistikk (enda). Så jeg følte meg over middels dum i utgangspunktet, og nervøs for at noen skulle spørre meg hva faen jeg hadde der å gjøre, da en statistiker som holdt foredrag pekte på meg med lang pekestokk og sa «Du! Vet du hva bayesian etellerannet er?» Jeg må ha hatt svaret skrevet i panna, for hele møterommet brøt ut i fullstendig krampeskratt før jeg rakk å svare.

På grunn av den nye jobben er jeg nødt til å ringe hit og dit hele tiden, ikke minst til sjefene mine. Problemet er bare at jeg har telefonskrekk. Ikke sånn at jeg er redd for telefonen, og heller ikke for personen i andre enden, bare for å snakke med vedkommende per telefon. Aner ikke hvorfor jeg er sånn, men det er jeg. Tenk deg antiklimakset når jeg puster rolig ti ganger, taster nummeret til sjefen kjempehardt med nervøse fingre og så er det sekretæren som svarer og sier «han er i møte, ring om 10 minutter du!» Hater telefoner. Det er derfor jeg alltid går til frisøren for å bestille time heller enn å ringe.

Vi holder konferanse neste uke, og jeg skal holde foredrag foran 50 pers, og 10 av dem vet mer om emnet mitt enn meg. Uægh! Reddreddredd!

Så takk for posten din Mirakel, det er godt å se at det ikke er bare meg, og nå skal jeg jaggu ta meg sammen og være modig, jeg også 🙂

Reklame

Update

Ja!

Jeg har fått jobb 😀

En skikkelig korttids en, i god akademisk ånde, men med det jeg hadde aller, aller mest lyst til å jobbe med, så det føles nokså ok likevel, ikke minst i disse krisetider.

Skal fortelle mer senere, nå går det litt for fort i svingene til at jeg selv henger med, selv om jeg tar meg tid til å slenge med leppa innimellom.

Til da — skål, folkens, livet er nemlig ikke verst, ikke verst i det hele tatt!

Pffft…

Som jeg skvaldret litt om i kommentarfeltet forleden dag har jeg levert avhandlingen. Weeee!

De siste par ukene har jeg vært i humørversjonen av dansk vær, og veksler gjennom å tasse rundt med et fårete glis, og å lengte etter å krølle meg opp i sofaen for å stortute. (Ok, sistnevnte kan ha å gjøre med at tre måneders oppsamling av  sjukdommer og mensverk bestemte seg for å slå inn, alt på en gang.)

Men selv om det er herlig å være ferdig, så er det ikke herlig å forlate fine kollegaer og god veileder, og det er heller ikke spesielt moro at fremtiden stadig er usikker. Nå har jeg fått noen halve løfter om drømmejobb, men jeg tør ikke å juble enda. Ikke minst fordi jeg presterte å si noe dumt. Det kommer noen spennende uker.

Men nå er dere oppdaterte 🙂 Det blir noen runder med boblevann fremover, og jeg er _veldig_ letta, ikke minst med tanke på hvor usikker jeg følte meg for et år siden — jeg lider bare av post-thesis-stress-disorder.

Og den derre Pffft’en er lyden av en ballong som blir sluppet ivei uten knute. Det er meg, det. Så får vi se hvor jeg lander hen!

Verdens beste jobb

Og da var den saken avgjort.

Verdens beste yrke er matematiker!