Feminisme er et tema de fleste har sterke meninger om, fordi kjønnsproblematikk er noe som angår oss alle personlig. Ettersom det er såpass personlig blir endel av oss kanskje også litt i overkant hårsåre, og det er mange misforståelser ute og går mellom folk som egentlig har veldig like standpunkt. Jeg føler meg selv nesten utnevnt til forræder iblant fordi jeg ikke liker ordet feminisme, selv om jeg ellers er svært så «feministisk» av meg. Det er slitsomt, og jeg ville foretrukket å bruke energien min på å krangle med sjåvinister. Men heldigvis er det ikke bare verbal slåsskamp, jeg har også lest flere gode poster og fredelige diskusjoner som har fått meg til å tenke.
Jeg reagerer på hvordan damer jeg ser opp til, reagerer på diskusjonen. De blir matte, de sier åh nei, ikke denne diskusjonen nå igjen (Mihoe etterfølger den dog med et strålende innlegg, som veier opp og litt til), det blir litt slik, «har ikke folk forstått hvordan dette skal være enda»? Det illustrerer en av mine erfaringer, nemlig at mange aktive feminister bruker mest tid på å diskutere med folk som er nokså enige med dem selv (og ja, det gjelder nok meg selv også). Det må de selvfølgelig få lov til. Men de kan ikke vente seg at resten av verden, som ikke har vært med på den interne diskusjonen (og heller ikke har vært med på å forme den) skal være oppdatert på hva de har snakket om før, ei heller at resten av verden skal svelge rått de gamle konklusjonene.
Hvis de blir matte av tanken på å snakke med slike som meg, hvordan snakker de med dem som er fullstendig uenige i alt feminismen står for?
Ikke for det. Jeg blir også matt av tanken på morgendagens kommentarfelt og opprivende diskusjoner med folk som i grunnen er enige med meg. Men det er i morgen, det.
kamikaze 
Nyeste kommentarer