Doktorgradsstudenter er i stor grad utsatt for psykiske lidelser som angst og depresjon, noe som blant annet er dokumentert gjennom undersøkelser ved amerikanske eliteuniversiteter. Tast inn «survive grad school» i google, og du får masse treff som handler om akkurat det — hvordan overleve doktorgradsstudiene uten å bli syk.
Det er jo veldig trist at det skal være sånn.
Samtidig har jeg ingen problemer med å skjønne at dette kan være et problem. Rart det ikke finnes mer statistikk eller forskning på området, men det er vel sant som du skriver; Det er litt (alt for) for tabu. Psykiske lidelser er jo kraftig «frowned upon» i de aller fleste samfunn. Desverre.
anders: Ja, ikke sant? Det finnes en del brutale «slipp dem i vannet og se om de kan svømme»-folk der ute, og min erfaring er at alle vet hvor problemene finnes, men hierarkiet på universitetet er litt slik at har man vel blitt fast ansatt, skal man omtrent bli tatt i forskningsjuks før det får konsekvenser.
Og når du endelig har disputert, får du det som min studievenninne fra Algerie kalte for «le mal de l’après-thèse» – postdoktoral depresjon. Du ser på dr.-gradsavhandlingen, og sier til deg selv: «så meget – for så lite?»
Erlend : he he 🙂
Erlend: Jeg tror jeg aner snerten av den allerede på forhånd