Jeg burde ha skjønt at dette var en dårlig ide.
Alle veiledere kjenner følelsen: Det har gått en hel uke siden sist du snakket med studenten din, men du har ikke lest så mye i avhandlingen hennes som du burde ha gjort.
Kanskje har du forsøkt, grått og kjempet uten å komme videre. Kanskje var det ekstra mye spennende å lese på internett den uken. Kanskje har du sneket deg avsted på en ekstra lang weekend-kjærlighetstur med kona. Eller kanskje har du sittet en hel uke og stavet deg gjennom studentens avhandling, bare for å innse ti minutter før møtetid at a) det var foregående students arbeide du kikket på, b) katten har spist den, sammen med alle de fine kommentarene dine, eller c) avhandlingen er skrevet på finsk.
Gode råd er dyre, hvordan overlever du møtet med studenten?
Strategi 1: Si at du er midt oppe i et stort flott teorem, alt ser veldig lovende ut og studenten kan like gjerne komme tilbake noen dager senere når du har lest ferdig for å diskutere den store suksessen. (Ikke å anbefale, da denne metoden krever at studenten faktisk har bevist et stort flott teorem og at du greier å finne det i løpet av et par dager.)
Strategi 2: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål relatert til forskningsproblemet, og still det til studenten. Bruk hele timen på å stille oppfølgende spørsmål slik at dere ikke får tid til å snakke om hva du har lest. (Ikke å anbefale, da du risikerer at studenten får panikkanfall og a) skjeller deg ut for ikke å ha nevnt dette før, b) tisser i buksene på kontoret ditt (ikke på teppet, da!) eller c) oppdager store feil ved avhandlingen og ikke blir ferdig)
Strategi 3: Finn et stort, vanskelig eksistensielt spørsmål som studenten din har løst, og still det til studenten. Nå kan du lene deg tilbake i en time; du behøver ikke stille oppfølgende spørsmål engang.
Lykke til!
kamikaze 
Strategi 4: Sørge for at du til enhver tid er så virkelighetsfjern at studenten ikke reagerer særlig når du snakker helt på siden av tema og ikke kommer til poenget i løpet av veiledningstimen 😉
Sukk. Kunne ønske jeg hadde en veileder, jeg. Han professoren på vårens emne om ledelsesteorier mener at man ikke skal ha veiledning. Han har bare godkjent (så vidt) temaet vi ønsker å ta opp i eksamensesseyet vårt. Og så er det taust fra hans kant. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. På det emnet jeg hadde i høst var det litt i overkant veiledning. En gylden middelvei hadde vært så fint. Nå er jo jeg voksne dama og har mange knagger å henge det teoretiske på. Jeg skal nok klare meg. Men bare måten han spyttet ut ordet veiledning på, var litt skremmende.
Tante Grønn: Uff, den har jeg heldigvis sluppet unna!
vibeke: Ja, dessverre finnes det noen slike omkring 😦 Som du sier klarer du deg sikkert fint, det hjelper å ha litt bakgrunn i slike situasjoner, men gøy er det jo ikke. Jeg har gode erfaringer med å finne en annen mentor i tillegg, eventuelt en medstuderende, for å diskutere faglige problemstillinger. Og kanskje beklage seg litt over en kopp sterk kaffe!
Du les for mykje PHDcomics, Kaze 😉
(Eller berre verker det sånn?)
Mads:Velkommen Mads!
Det er umulig å lese for mye PhDcomics, simpelthen umulig. De fanger universitetslivet alt for godt. Jeg er bare lei meg for at jeg ikke fant på det først.