Rasismebegrepet — kast eller gjenbruk?

Rasismebegrepet er blitt utvannet, har vi fått høre en stund. Påstanden kommer oftest fra folk som er blitt kalt rasister, som mener at siden de blir kalt rasister har ordet blitt misbrukt. For vanlige mennesker er jo ikke rasister; det er bare skinheads og muligens en og annen FrP’er som fortjener den merkelappen.

Diskusjonen er atter aktuell sett i lys av den oppblomstrede diskusjonen rundt ambulansesaken, senest i etterkant av Ali Farahs kronikk i Ny Tid. Etter å ha lest en VG-nett-style diskusjon borte hos «Gud» ble vaarloek så opprørt at hun ikke kunne ti stille, og nå er jeg altså selv blitt bitt av samme loppa.

Utseendet er en del av førsteinntrykket man får av et menneske, og det gjelder også den delen av utseendet som forteller om etnisitet. Den første gangen jeg så en festende japaner ble jeg overrasket, for i mitt hode satt de hjemme og pugget lekser hele natta. Det er bare ett eksempel; vi kan nok finne fler, alle sammen. Men vi er nødt til å være på vakt overfor hvordan vi forholder oss til det førsteinntrykket, spesielt i profesjonelle situasjoner, som var tilfelle i Farah-saken.

En del synes å mene at hvis man baserer fordommene sine på kultur og statistikk i stedet for på biologiske raseteorier, kan oppfatningene ikke lenger klassifiseres som rasisme. Eksempel: Somaliske innvandrere er mer kvinneundertrykkende og kriminelle, og går oftere på sosialen, enn etniske nordmenn. Altså har jeg rett når jeg sier at somaliere er kriminelle, konebankende døgenikter. Men så lenge saken går ut på å tillegge folk av en bestemt etnisitet egenskaper de fleste av dem ikke har, og diskriminere dem deretter, så er det revnende likegyldig om argumentasjonen handler om biologi. Det er rasisme.

Blir rasistiske holdninger mindre feil fordi mange uttrykker dem høyt? Et av argumentene mot bruken av ordet «rasisme» er at det brukes om personer som ikke fremstår som spesielt ekstreme, og uttrykket rasisme burde reserveres for grove overtramp. Men den jevne nordmanns hverdagsrasisme kan få store konsekvenser, den også. Jeg mener det er den viktigste sannheten som har kommet fram i ambulansesaken, men den er blitt viet overraskende lite oppmerksomhet. For jeg tror ikke at de to ambulansesjåførene stakk hodene sammen og hvisket

-Du, vi driter i det, det er bare en svarting, og jeg har ikke fått formiddagskaffen min enda.

–Ja, jeg så en kaffebar nedpå hjørnet der, vi stikker!

Jeg tror ikke de bevisst rakk å tenke rasistiske tanker, men synet av en blodig somalier midt i en stor gjeng «alternative» mennesker av diverse etnisiteter fikk dem til å trekke konklusjoner som var fatalt feil. Men ærlig talt, hvor mange av dere nordmenn hadde ikke trukket samme konklusjoner? Jeg har forlengst gitt opp å tro at dere (eller jeg selv, for den del) er fordomsfrie. Jeg vil gå litt lenger; jeg mistenker at en del av årsaken til at presset mot ambulansesjåførene ble så sterkt, var at mange kjente seg littegrann igjen i situasjonen, og følte behov for å markere avstand gjennom å markere avsky.

Samtidig som ordet «rasisme» blir forsøkt fratatt sin gyldighet, er politisk korrekthet blitt harry — at man ikke bør si det man mener dersom det strider mot vedtatte sannheter som «innvandrere er like gode som nordmenn» eller «kvinner er like gode som menn». Hvis man ikke sier det man mener fordi andre synes det er urimelig, er man feig, og for virkelig å markere sitt mot, tramper man heller ekstra hardt på tærne til den man kritiserer — for virkelig å understreke at man våget å mene noe annet.

Men hvor modig er det egentlig å trakassere svake grupperinger? Der politisk korrekthet er normen, blir man nødt til å uttrykke seg velgjennomtenkt og respektfullt når man skal kritisere — jeg har vanskelig for å se hvorfor dette er en ulempe.

Reklame