Dusa hos Kvinnekongen

Det finnes rollemodeller for mattejenter også, og Kvinnekongen har kronet mitt store idol, Dusa McDuff. Løp og les!

Og stort takk til Kvinnekongen!

Er du arrogant nok til å bli god i matematikk?

Hva er det som gjør at noen blir gode i matematikk mens andre sliter noe innmari? Er det fordi noen rett og slett ikke fatter logikk? Er det latskap?

En del matematikere påstår at matematikk er 10% talent og 90% hardt arbeid, men jeg er ikke enig. Talent er bra, men jeg tror mange har mer av det enn de selv er klar over. Jeg var ikke best i matte i klassen, men de som var bedre enn meg begynte aldri på universitetet.

Arbeid er viktig det, selv om en riktig god matematiker gjerne kan være litt lat, slik at de tenker til de finner frem til en enkel løsning heller enn å ta ivrig fatt på et fryktelig komplisert regnestykke som ingen andre kommer til å orke å forstå.

Men det viktigste, hvis du vil bli god i matte, er at du er arrogant nok. At du tror på deg selv, og ikke minst på løsningen du har regnet ut. Det er mange, både i skolen og på universitetet som regner rett på matteeksamen, men så visker det ut igjen og regner feil i stedet, fordi de ikke tror på sin egen løsning.

Dette er viktig lenge før prøven. Når du skal forstå ny matte, er du nødt til å følge din egen logikk, og den er ikke nødvendigvis den samme som lærerens. Det kan til og med hende at læreren forteller deg at du tenker feil, hvis h*n ikke skjønner din måte å resonnere på. Det er her du skal være arrogant nok til å insistere for deg selv på at det er du som har rett.

Nå er en av farene med denne strategien at du faktisk tar feil, og du skal ikke være så selvgod at du nekter å innse egne svakheter. Men du skal være arrogant nok til at du ikke godtar at du har gjort feil før du selv har forstått hvor feilen er. Slik lærer du deg noe av den.

Så min formel for en god matematiker er 10% talent, 45% hardt arbeid og 45% arroganse.

Reklame

Jenter og matematikk

Jeg har ikke hatt en kvinnelig mattelærer siden femte klasse. Jeg kan telle på fingrene antall kvinnelige profesjonelle matematikere jeg har sett forelese. Min mangel på rollemodeller er så dominerende at når jeg drømmer om meg selv som gammel professor, ser jeg en liten mann med kulemage og fippskjegg som ligner litt på Trotskij.

Jeg sitter med en fersk rapport om kvinner og menn i matematikk i hendene. Rapporten er basert på statistikk, intervjuer og spørreundersøkelser fra instituttet for matematikk og statistikk ved universitetet i Helsinki. Det er spennende og litt skummel lesning. Skummel fordi den kanskje spår fremtiden min.

Skoleåret 2006-2007 var 50% av de nye matematikkstudentene kvinner. Litt over 40% av dem som fikk en mastergrad, var kvinner. Ca 20% av dem som fikk en doktorgrad var kvinner. Omkring 15% av lektorene var kvinner. Ikke en eneste professor var kvinne.

Spesielt ved overgangene student-doktorand og doktorand-postdoktor/fast ansatt faller mange jenter bort.

Blant dem som fullførte mastergrad i matematikk, svarte 59% av mennene at de hadde lyst til å ta en doktorgrad. Samme tall for kvinner var 33%. Flere grunner til dette nevnes: Mangel på interesse — 100% av guttene som studerer matematikk har vært interesserte i matematikk siden skolen, mens samme tall for jenter er 68%. Noen mener at mannlige studenter i større grad oppfostres til å tenke på forskning og doktorgrad, mens mange forelesere antar at jentene allikevel bare skal bli lærere, og ignorerer dem i større grad enn guttene. Andre jenter nevner dårlig selvtillit og mangel på oppmuntring som grunn til at de ikke velger å gå videre.

Jeg sitter og nikker mens jeg leser, for jeg kjenner meg igjen. Jeg var ikke ekstra interessert i matematikk i skolen, men jeg visste at jeg ville bli forsker, og landet til slutt på matematikk fordi det var gøy, og jeg var god til det. Men jeg hadde ekstremt store vanskeligheter med å innse det at jeg var god som student. Jeg fikk toppkarakterer, men følte meg dum og bortkommen sammen med de høylydte og selvsikre gutta. Foreleserne ignorerte meg for det meste, og ingen av dem oppmuntret meg til å komme å diskutere hovedoppgave med dem — slik de gjorde med de mannlige studiekameratene mine. Det var først da jeg datet den smarteste (og mest høylydte) gutten i klassen og innså at vi var like gode, at jeg begynte å tro på meg selv.

Blant doktorandene svarte 71% av de kvinnelige at de ikke følte at de tilhørte et faglig nettverk. Samme tall for mannlige doktorander var 49%. Samtidig svarte 50% av jentene at de får for dårlig veiledning, mens bare 24% av mennene svarte det samme.

Jeg er så heldig at jeg ikke kjenner meg igjen i dette. Men jeg kjenner mange som ikke sier det samme. Når det gjelder å komme seg inn i faglig miljø, tror jeg vi hemmes sterkt av kjønnsroller. Jenter stikker ut, og har vanskeligere for å passe inn i utgangspunktet. Samtidig skal vi ikke ta så mye plass, og det er vanskelig å arbeide seg til kontakt med folk uten å synes.

Jeg gidder ikke å oppføre meg som en dame mer, og jeg tror det er en styrke. Jeg snakker med dem jeg har lyst til å snakke med til de snakker tilbake, jeg drikker øl og bader bastu, og jeg stiller de spørsmålene jeg vil — og det har ikke hatt noen andre negative konsekvenser enn at det er færre som legger an på meg enn før. Det er kanskje like greit.

Hva så når doktorgraden er ferdig?

Den skumleste delen av rapporten for min egen del er den som handler om hva som skjer når doktorgraden er ferdig. Mange hopper av lasset her, og finner seg en karriere i næringslivet i stedet.

Et av de største problemene i nordisk akademia er at det ikke fins universitetsstillinger til dem som blir ferdig utdannede doktorer. Ikke faste, og ikke løse. Tradisjonelt skal en ferdig doktor ut i verden og arbeide et par år her, et par år der, som postdoktor, for å skaffe bekjentskaper, få nye impulser og så komme beriket hjem. Men det er alt annet enn lett å overtale en partner i begynnelsen av egen karriere til å slippe alt og bli med ut på tur uten å vite om eller når man kan komme hjem igjen. Scenarioet er avskrekkende, og passer spesielt dårlig til lyden av en 30-årig kvinnes tikkende biologiske klokke.

Jeg skjønner dem godt, jeg, som velger bort den veien for fast jobb og god lønn.

Professorer er menn

Både menn og kvinner ble intervjuet for undersøkelsen. På spørsmålene «Hvorfor er det så få kvinner som fullfører en doktorgrad når halvparten av førsteårstuderende er kvinner?» og «Hvorfor er det så få kvinnelige professorer i Finland» har en mannlig matematiker helt enkelt svart:

Fordi professorer er menn.

Rapporten drøfter hva han egentlig mener med det — mener han at problemet er mangel på kvinnelige rollemodeller? Mener han at mannlige professorer velger å ansette mannlige professorer? Eller mener han at man skal være mann for å være professor?

Jeg synes han har fanget problemet.

Kilde: K. Severi Hämäri: Naiset ja miehet matemaattisissa tieteissä, 2008.

anal fuck

Min favorittprofessor var en gammel ærverdig mann med velfrisert skjegg, grå dress og slips (i motsetning til andre matematiske genier, visste han å kle på seg). Han begynte alltid forelesningen med å henge dressjakka pent på en stol så den ikke skulle bli krittete, og fortelle en historie på utsøkt oxfordengelsk om personen som hadde funnet opp den matematikken vi skulle lære.

Jeg hadde ham som foreleser i kompleks analyse, hvilket skulle vise seg å bli et problem. Han forkortet nemlig konsekvent «analytic function» til «anal fcn», hvilket på morgener med tømmermenn og tunnelsyn ofte ledet til lesing av typen «integral…mumle mumle…möbius mapping..mumle…ANAL FUCK??!! åhneinei, analytisk funksjon, just det, mumle mumle…»

Edit: Det er altså ikke bare kamikaze som innrømmer skitne tanker om dagen!