Jeg hørte mitt livs kuleste musikk i en kirke i Helsinki for tre år siden, spilt av en kantorvenn med assistent. Man behøver to organister for å spille introen til dette stykket, som begynner med at man trykker samme akkord, rytmisk, hysterisk. Organisten spiller først med alle registrene, så med færre og færre til assistenten har trukket ut alle sammen og man bare hører den hostende lyden av luft som presses ut.
Det hørtes ut som om orgelet døde.
Så vokste en liten gregoriansk melodi fram, som vokste seg stor inne i hodet mitt.
Siden den gang har Arvo Pärt vært en favorittkomponist.
Arvo Pärt ble født i en liten by utenfor Tallinn i 1935, og i likhet med mange andre av idolene mine er han en pussig mann med skjegg. Da Pärt fikk utdannelsen sin, var Estland en del av Sovietunionen, og derfor isolert fra vestens moderne musikkimpulser, og han fikk dermed rom til å utvikle sin helt egen musikkstil. Pärts musikk er simplistisk, og bygger gjerne på små melodier eller akkorder som repeteres med små variasjoner, og skaper en følelse av at tiden står stille.
Pärts metoder er særs utradisjonelle — i lange perioder har han trukket seg tilbake i total stillhet, for å vente på musikken. I stedet for å studere andre moderne komponister, har han vendt seg til middelalder- og renessansemusikk. Dette høres også i musikken hans, som kombinerer nærmest gregoriansk stil med dissonante akkorder. Pärts musikk skjer like mye i stillheten mellom tonene, som i lyden selv — han kaller stilen tinntinnabulisme.
I have discovered that it is enough when a single note is beautifully played. This one note, or a silent beat, or a moment of silence, comforts me. I work with very few elements – with one voice, two voices. I build with primitive materials – with the triad, with one specific tonality. The three notes of a triad are like bells and that is why I call it tintinnabulation.
Pärts musikk ble ikke vel mottatt i Sovjetunionen, og noen av verkene hans, som Credo (1968) ble forbudt. Han tok musikken med seg og flyttet mot vest, og han bor nå i Berlin.
Pärt er perfekt i vintermørket, ikke minst hvis du har fått nok av sukkersøt julemusikk.
Videoen under er Magnificat, med Estlands filharmoniske kammerkor. Bildene har ingen ting med saken å gjøre.
PS. Den heftige orgelintroen stammer fra Annum per annum (1995)
kamikaze 
Nyeste kommentarer