Pffft…

Som jeg skvaldret litt om i kommentarfeltet forleden dag har jeg levert avhandlingen. Weeee!

De siste par ukene har jeg vært i humørversjonen av dansk vær, og veksler gjennom å tasse rundt med et fårete glis, og å lengte etter å krølle meg opp i sofaen for å stortute. (Ok, sistnevnte kan ha å gjøre med at tre måneders oppsamling av  sjukdommer og mensverk bestemte seg for å slå inn, alt på en gang.)

Men selv om det er herlig å være ferdig, så er det ikke herlig å forlate fine kollegaer og god veileder, og det er heller ikke spesielt moro at fremtiden stadig er usikker. Nå har jeg fått noen halve løfter om drømmejobb, men jeg tør ikke å juble enda. Ikke minst fordi jeg presterte å si noe dumt. Det kommer noen spennende uker.

Men nå er dere oppdaterte 🙂 Det blir noen runder med boblevann fremover, og jeg er _veldig_ letta, ikke minst med tanke på hvor usikker jeg følte meg for et år siden — jeg lider bare av post-thesis-stress-disorder.

Og den derre Pffft’en er lyden av en ballong som blir sluppet ivei uten knute. Det er meg, det. Så får vi se hvor jeg lander hen!

Reklame