Jeg har hørt professorer og andre voksne forskere klage over elendige studenter som simpelthen med hyl og skrik må slepes gjennom master- eller doktorgraden. I’ve got news for you suckers. Problemet har en invers.
Jeg er så heldig å ha to veiledere. Heldig, fordi hvis det hadde blitt med den første, hadde det nok også blitt med mastergraden. Forskjellen er at det er jeg som står for slepinga her i gården.
Jeg trodde jobben var overstått når avhandlingen var ferdig, men nei. Det er utrolig hvor mye skade en veileder kan gjøre gjennom alt det han ikke gjør.
Men jeg fortsetter mantraet mitt, og denne gangen er det faktisk sant.
Snart er jeg doktor.
Snart er jeg doktor.
Snart er jeg doktor.
Snart er jeg doktor.
Til jul er jeg doktor.
kamikaze 
Ohoi – å bli heeelt ferdig til jul er deg veldig vel unt! Men at studentene må slepes…? Tror de folk hadde giddet å holde på med sånt om de ikke hadde noen form for egenmotivasjon, at det er bare deres fortjeneste at folk går videre og fremover i den akademiske verdenen…?! Kjenner jeg blir litt hissig, så kanskje lurt å la den ballen ligge 🙂
Selv hadde jeg to veiledere og det funka … egentlig ikke i lengden, selv om personkjemien var bra. Synd. Men ferdig skal jeg bli, det tar bare litt lengre tid. Og den tida har jeg heldigvis. Du har min hele og fulle beundring og respekt, Kaze!!
Oho, var ikke meningen å gjøre deg hissig! Men jeg har faktisk støtt på to typer slike studenter; det er nok synd i begge to, men hvor jeg kanskje også kan forstå veileders frustrasjon.
Den ene typen er dem som så gjerne, gjerne vil men ikke har forutsetningene; som kommer inn på forskerutdannelsen fordi de har gode karakterer og sterkt engasjement, men som ikke klarer å produsere egne resultater. Og som kanskje på et eller annet tidspunkt går på en skikkelig depresjon fordi de ikke når opp. Grunnen til manglende resultater kan ligge hos veileder, men den kan jo også være at man har rodd ut på dypere vann enn man kan håndtere. Jeg har vært veldig redd for å være en av disse.
Den andre typen er dem som er skrekkelig gode, men som bare ikke gidder å skrive doktoravhandling og artikler fordi det er drepende kjedelig; som får utvidet og utvidet stipendet sitt for alle vet at de _kan_ prestere og de er gode undervisere. Dem kan man da godt irritere seg litt over.
Men jeg håper du får styr på veilederene dine! Selvfølgelig blir du ferdig hvis du vil det!
Snille, gode kazedama, det var ikke DU som gjorde meg hissig, men argumentasjonen til den professoren. Bare for å ha det klart, sort of. Jeg har litt skrekk for den ene typen du nevner, jeg også, men det tror jeg er noe man må leve med til man har de tre bokstavene i boks. Fra mitt ‘kull’ var det også en tredje kategori, minst, og det var de som rett og slett mista motivasjonen og lysten det krever å gå gjennom og fullføre hele greia. De er flinke nok og vet det, men it takes too much og de velger å hoppe av. Mange av dem hadde halve eller 2/3 i boks og alt, men de bare var ikke motiverte for sluttspurten. Jeg var redd for å bli en av dem også, men tror ikke det er tilfellet, all things considered.
Og så blir jeg veldig motivert av deg 😀
Elisabeth: Jo, den kategorien tenkte jeg ikke på, selv om jeg kjenner et par slike også. Men nei, du trenger ikke bli en av dem!
OI, gratulerer så mye!! 😀 Ikke verst å få det gjort så kjapt, på et av de tregeste universitetetene for lesing-av-doktorgrader, du har mast på dem skjønner jeg? 😉
Kaze, Kaze,
Guuud, hvor hun har måtte mase,
For å komme i mål med sin doktorgrad, og onk`li mattedame bli.
Men hun får dem på gli–
disse professorene i tykke brilleglass.
De må vike plass…
SCHÅÅÅL!
😀
Du er søt, Krissy 🙂 Takk for dikt!
Ja, jeg har mast på dem. Men det avgjørende var faktisk (dessverre) at han ene veilederen ble sykmeldt og jeg fikk en effektiv stand-in. Plutselig vasser jeg ikke i sirup lenger!
Fantastisk! Og gratulerer på forhånd! Dette gir håp 🙂
Dette kommer til å gå bra, Kaze! Er du kommet så langt, går resten også.
Jeg har forresten god kjennskap til enda en type doktorgradsstudent som det er min store skrekk å bli. Dette er kanskje en utdøende rase også i Norge ettersom vilkårene og gjennomstrømningen endrer seg:
Stipendiaten (ofte sponset av et forskningsinstitutt), som får pålagt så mye ekstraarbeid i tillegg til doktorgraden – etter et par år, at det blir stadig mindre tid til forskning og doktorgradsarbeidet drar ut over flere år… mange år… det kommer barn… barna blir større… avhandlingen blir mindre og mindre aktuell eller ‘i tiden’… studenten kommer med bøker om andre emner… alle blir lei av hele prosessen… etter et velfortjent sabbatsår el.l. kommer det kanskje, kanskje ikke, en ferdig avhandling. O skrekk! Fordelen er at for manges del sitter man i en ganske trygg jobb (kanskje ikke fast) når avhandlingen er levert, ulempen er at prosessen blir så utdradd at ingen egentlig har noen glede av det hele, samlet sett. Selvfølgelig er det bedre at man blir ferdig en gang enn at man aldri blir ferdig, men for en bruk av menneskelige ressurser! For en belastning for den enkelte! Og forskningen blir ikke bedre, den blir bare forsinket. Om personkjemi med veileder ikke stemmer, er det bare å gang forsinkelsen med to.
Dette er min skrekk. Jeg er to år inne i et løp stipulert til seks år, jeg har barn og undervisningsplikt og mye glede av å forske, jeg har en erfaren veileder jeg kommer godt overens med og mange gode støttespillere. Jeg har også veldig, veldig stor respekt for alle som har klart å bli ferdig med doktorgraden. Lykke til med å komme over målstreken, Kamikaze!
slikejenter og Svensen; takk søte jenter for søte kommentarer! 🙂