Parti Kaze, del 2

13 09 2009

Det er bare å innrømme det; jeg er en lat jævel. Jeg har ikke gjort noen dyptpløyende analyse av hvilket parti jeg burde stemme på; ja, jeg har ikke engang satt meg ordentlig inn i hva de forskjellige partiene har programfestet og hva de faktisk har gjort. Stemmeseddelen min er dermed fullstendig avhengig av hva jeg selv har erfart, og hva jeg tilfeldigvis har plukket opp på min vei gjennom diverse nettaviser, blogger og andre fora. Høyst uvitenskapelig, med andre ord.

Men valget var ikke vanskelig i år.

Jeg er ikke fornøyd med den rødgrønne regjeringen — på en del områder har de sviktet stort, for eksempel i forhold til forskning og miljø. Samtidig har de gjort ting som gjør meg stolt av å være norsk, som den nye ekteskapsloven. De har gjort likestilling til en aktuell sak. I studietiden måtte jeg lese svenske aviser og eksilabonnere på Fett for å finne interessant feministisk stoff — nå finner jeg mye av det samme i dagbla’ og aftenpoften. Og de har håndtert finanskrisen på en slik måte at Norge er av de land i verden som har klart seg best.

Det er ikke til å kimse av. De kan godt få sitte litt lenger.

Men jeg liker ikke Arbeiderpartiet. Litt av forklaringen er kanskje at jeg har vokst opp i en AP-familie, der man ikke kunne spise kake uten å få ørene tutet fulle av AP-propagenda. Men like mye av forklaringen ligger i at AP fremstår som arrogante, antiakademiske og i det siste nesten populistiske, med idealismen utgått på dato for lenge siden. Programmessig ligger AP svært nær det jeg mener, men de kompromisser vekk mange av de sakene jeg bryr meg om, politikerne selv fremstår som pompøse, og sakene med Gerd-Liv Valla og Karita Bekkemellem gir inntrykk av et parti der man ligger tynt an når man vel er falt i unåde.

Dermed falt valget på SV — igjen. Jeg er i godt selskap. Og jeg tenker at de får en sjanse til, selv om forskningspolitikken de siste fire årene står til dobbelt stryk. Det kan jo hende at det var de andre partienes skyld.

Kanskje får vi se.

Reklamer