Ikke Gud

16 06 2009

Antichrist er mer enn noe en interessant film. Ja, den er oversvømt av pervers vold, og jeg er ikke sikker på at hensikten bak volden er nobel. Den skaper en viss stemning i filmen, men den har også skaffet filmen en oppmerksomhet som denne typen filmer ellers kan sikle langt og klissete etter.

En irriterende bivirkning er at det alle diskuterte da filmen kom ut, var volden. Folk besvimte og forlot kinosalen. Filmkritikkene rant over av karakteristikker av Von Trier som en syk, syk mann som hater kvinner. Jeg boblet over av spørsmål som «hva vil han egentlig si?» men det var det ikke så mange som virkelig diskuterte.

Zoom out

Antichrist handler om et par som mister barnet sitt. Filmen åpner med en nærmest poetisk sekvens, som ville vært klisjeaktig hvis det ikke var for de intime detaljene og motivet, at paret elsker intenst mens deres lille sønn klatrer opp til det åpne vinduet, faller ut og slåes i hjel mot asfalten.

Hun reagerer med bunnløs fortvilelse, skyldfølelse, selvhat. Han reagerer kaldt, rolig og tilsynelatende logisk. Det var ikke din feil.

Han er terapeut, og bestemmer seg for å behandle konen selv. De reiser ut til hytta i skogen, der hun brukte lang tid sammen med sønnen for å skrive, innen ulykken skjedde.

Hun går fra å være handlingslammet og redd, til å bli vekslende rasende og fortvilet, og voldelig mot mannen. Han fortsetter behandlingen, tilsynelatende tolerant overfor hennes vold mot ham, uten å stille spørsmål ved hvordan hun gikk fra hjelpeløs til voldelig.

Han finner indikasjoner på at hun var syk allerede innen ulykken. Hun har blitt besatt av sine studier av vold mot kvinner og kvinnenes inneboende ondskap, og hun har mishandlet sønnen.

Ikke engang dette får ham til å reagere. Ikke engang når hun forsøker å drepe ham, tar han affære. Det kommer senere, tilsynelatende uten annen grunn enn at hun konstaterer at en av dem skal dø.

Kjønnsperspektiv

Antichrist har blitt karakterisert som kvinnehatende, og Von Trier blir beskyldt for å ha et sykt eller forhistorisk syn på kvinner. De fleste fortolkninger av filmen konkluderer med at hun er inkarnasjonen av en naturlig, ulogisk, kvinnelig ondskap. At kvinner er følelser, følelser er ondskap, ondskap er kvinnelig.

Det ser ikke jeg.

Hennes reaksjon er den logiske. Hun har mistet et barn, hun sørger, hun hater, hun raser. Hun amputerer sin egen klitoris, og forsøker å kastrere ham, ikke av ondskap, men fordi deres seksualitet ble sønnens død. Hun angriper ham, som burde bære halve skylden, men ikke vil gjøre det. Det var ikke din feil impliserer også det var ikke min feil.

Hans reaksjon er den kalde. Han føler ikke skyld, han synes knapt å føle sorg. Han har vært fraværende også tidligere, så fraværende at han ikke har merket at konen var syk, og at dette gikk ut over barnet. Hvordan blir konklusjonen så at hun er den onde?

Forholdet dem i mellom følger i utgangspunktet et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Han er velutdannet, velbetalt, forsørger, allvitende. Hun er ikke ferdig utdannet – det føltes ikke viktig i lengden. Hun stiller spørsmål ved seg selv, ved ham, ved skyld, ved årsaker. Han svarer. Og likevel er den hun som tenker, hun som har ideer, hun som gir de riktige svarene i form av spørsmålene. Hans tilsynelatende svar er punkteringer. Etter hvert som filmen fremskrider, forandrer maktforholdet seg. Hun blir den handlende part, han flykter.

At dette skal være dårlig feminisme, har jeg vanskelig for å se. Men så er det vel heller ikke feminister som har reagert.

Ondskap?

Jeg mistenker at hun er modellert på Von Trier selv. Han laget filmen som terapi for sin egen depresjon, og jeg kjenner igjen stemningen av depresjon i filmen. Jeg kjenner den litt for godt.

For meg handler ikke filmen om ondskap, men om sykdom, i hvert fall i hennes tilfelle. Hvis noen er ond, er det ham, som ikke synes å føle noe som helst.

Antichrist er ikke en film du ser uten å føle noe, og for meg satte den i gang tanker som ikke vil slutte å spinne. Den er ikke en klassisk skrekkfilm som skremmer deg og gir deg herlig ståpels på ryggen. Men den er interessant.

Advertisements

Handlinger

Information

11 responses

16 06 2009
vaarloek

hm. nå ble jeg litt nysgjerrig.

17 06 2009
kamikaze

Ja, gå og se filmen og kom og diskuter den med meg! Jeg brenner etter å høre hva andre mener om den 🙂

17 06 2009
Strekker

Åååh, dette vil jeg kommentere litt ordentlig en gang jeg ikke sitter på en nettcafé med dunk-dunk i bakgrunnen. Men jeg er i utgangspunktet enig! Enig i at mye av kritikken bommer (etter min mening), og enig i at filmen ikke er kvinnehatersk. Er det noen som skremmer meg i den filmen, er det mannen!

(En pirkedetalj som ikke er helt uviktig: han er i k k e psykiater. Han sier jo selv i filmen at han ikke er lege, og en psykiater er jo medisiner m/psykiatrispesialisering. Vi vet faktisk ikke hva slags kompetanse han har – er han psykolog? selvlært? har han helgekurs i urtete og eksponeringsterapi? Dét var noe av det jeg syns gjorde hans krav om å behandle kona ekstra ekkelt.)

17 06 2009
kamikaze

Ja, kom tilbake og kommenter mer! 🙂 Og whoops, det med psykiateren var jeg ikke obs på, jeg har ikke styr på titler innen psykiatrien. Blir det bedre hvis jeg endrer ham til terapeut? Jeg tenkte nok på ham som en psykolog (? rett tittel nå? psykiatriutdannet, ikke lege) men du har rett, det sier filmen faktisk ingenting om at han er.

1 07 2009
Martin

Skjønner ikke at det kalles en grøsser når den ikke er overnaturlig…
anyway, filmen virker interresant. Muligens skal jeg se den nå =D (jeg bør vel forte meg for den går vel ut snart?..)

4 07 2009
kamikaze

Man kan vel grøsse av naturlige årsaker? Men løp og se! Og kom tilbake og fortell meg hva du syntes om den 🙂

16 07 2009
Strekker

Jeg kom visst ikke tilbake, sommeren tok meg. Men her er noen interessante betraktninger (uten at jeg stiller meg udelt bak dem).

20 07 2009
kamikaze

Interessant, takk for link!

28 07 2009
Strekker

Det som er interessant, er hvor utrolig forskjellige tolkninger jeg har lest av denne filmen. Flere peker på at den er kvinnefiendtlig. Din tekst var den første som pirket i noe av det jeg selv tenkte da min høyere halvdel og jeg kom ut fra kinoen i Aalborg i sommer: filmen handler mer om måter å forholde seg til følelser på, enn den handler om spesifikt kvinnelige/mannlige egenskaper.

Jeg forsøker ikke å være kranglete, men jeg må virkelig ta meg sammen for å se det kvinnefiendtlige ved filmen. Det jeg ser når jeg ikke tar meg sammen, er en film om et par som kommuniserer dårlig:

Hun har tydelig vært deprimert siden året før (kanskje periodevis manisk, når man ser arbeidsrommet hennes på loftet?), han har ikke merket det. Hun opplever sterk sorg etter at barnet dør, han prøver å temme sorgen hennes. Kanskje for å slippe å kjenne på sin egen? Han oppdager at hun kanskje har vanskjøttet sønnen (satt skoene på gal fot, kanskje over en lengre periode), og tolker det som mulig ondskap. Mens jeg umiddelbart kjenner igjen den sløvhet og virkelighetsglippen man kan oppleve under en depresjon, og som gjør en ute av stand til å ta vare på seg selv eller andre.

Selv om filmen har sterke symbolske trekk, forstår jeg den ikke som en utlegning om grunnleggende kjønnsforskjeller (der kvinner kommer uheldig ut). Mer som en skildring av kommunikasjonssvikt og overdrevet tro på rasjonalitet som forløsende, kanskje? Og jeg tror, som deg, at om noe er selvbiografisk her, så er det depresjonserfaringen – ikke kvinnehatet.

Men jeg vil gjerne ha andre synspunkter, det er virkelig påfallende hvordan kritikken har delt seg i to leire rundt misogyni-spørsmålet.

4 09 2009
me

Min tolkning er:

Mannen tar rollen som psykologen for å flykte fra følelsene.
Han er rasjonell og tror han har fullstendig kontroll over føleseslivet.
Kvinnen får rollen som pasienten.
Så lenge han klarer å opprettholde denne fasaden klarer han å holde følelsene sine på avstand.
Han sier tidlig at «pasienten må han ikke ha sex med», han vil så gjerne holde på dette spillet, men han klarer det ikke helt.
Ute i skogen blir kvinnen plutselig bedre, hun føler seg faktisk bra.
Mannens rolle som psykologen rakner…det er da alt begynner.
Reven snakker…kvinnen blir ond…galskapen er i gang.
Mannen legger skylden på kvinnen, hun er ond.
Alt i filmen er slik det ser ut til frem til kvinnen sier hun er bra, legg merke til det.
Resten er mannens galskap. følelsene han likevel ikke klarte å kontrollere, men som fant sin egen vei ut.
Tenk, hvordan fant han skiftenøkkelen under gulvet.
Ikke fortell meg at kråka viste veien, det er jo galskap.

6 09 2009
kamikaze

Hei og velkommen me!

Og takk for tankene, det er interessant å høre hva andre mener! Jeg er enig med deg i mye, men vet ikke om jeg egentlig synes at mannen er rasjonell? Han fremstår som det, men han er det bare i forhold til et sett forutsetninger som ikke nødvendigvis er sanne (e.g. kvinnen er syk av sorg (og bare det), hun er overmedisinert, etc) Kanskje er rollen til «galskapen» (som reven) å peke nese til denne «rasjonaliteten»? Jeg forstod aldri poenget med den.

Forresten fikk jeg et veldig interessant tips av Strekker: Den myke terror i Morgenbladet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: