drypp drypp

2 05 2009

Jeg gjorde det igjen. Jeg forvillet meg inn i en diskusjon rundt jenter og matematikk, med et par kontorkamerater som jeg ikke har lyst til å krangle med, selv om de sier ting som gir meg lyst til å hyle høyt.

Det er ikke fordi de ser ned på jenter som matematikere. Men fordi de benekter – og benekter – og benekter – at det er problematisk for en jente å være matematiker – og gjentar – og gjentar – og gjentar – at de problemene jeg opplever, kanskje bare finnes inne i hodet mitt.

For hvordan svarer man på sånt? De tar ikke helt feil. Mangel på faglig selvtillit er et stort problem for kvinner i realfag.

Men jeg føler meg aldri så liten som når folk nekter å se at forskjellsbehandling skjer, om enn ubevisst i de fleste tilfeller. Jeg blir aldri så frustrert som når folk jeg respekterer og liker,

nekter å se,

og skylder på meg i stedet.

jeg har blitt fortalt – ved flere anledninger — sånn vennlig over en øl på konferansemiddagen – av andre unge matematikere (italienere og engelskmenn, riktignok) — at kvinner biologisk sett har dårligere forutsetninger for å løse matematiske problemer enn menn

drypp drypp

jeg har blitt forklart av kolleger — som var på min side — at oppfatningen i (den engelske) universitetsverdenen er at kvinner ikke kan fokusere hardt nok på et emne til å være matematikere

drypp drypp

og at kvinner kan glemme å kombinere barn med matematisk karriere, så man gjør dem egentlig en tjeneste ved å ikke gi dem jobb

drypp drypp

jeg har hatt en foreleser som, under en forelesning om molekylers symmetri, fortalte at jenter, av biologiske grunner, har problemer med å forstå tredimensjonelle symmetrier

drypp drypp

jeg har hatt en nær kollega som konsekvent – over halvannet år – stirret på brystene mine når jeg diskuterte matematikk med ham

drypp drypp

samme kollega pleide å beklage seg – til meg – om skandinaviske jenters ukvinnelighet

drypp drypp

jeg har opplevd – på sommerskole – å bli ignorert av professorer som konsekvent snakket til den mannlige makkeren min, ikke meg (sånt blir tydelig når man er vant til å være den som snakkes til der hjemme. makkeren elsket sommerskolen.)

drypp drypp

jeg har opplevd at menn antar at (faglig suverene) kvinnelige ansatte er ansatt fordi de er kvinner, uten å ane hva de er gode for

drypp drypp

jeg har opplevd at alle de mannlige kollegene mine får tilbud som jeg ikke får

drypp drypp

jeg har opplevd, på et uformelt sommerjobbintervju, at professoren utbrøt “oi, er du en jente” da jeg presenterte meg. jeg hørte ikke mer fra ham

drypp drypp

jeg har opplevd universitetslærere som sitter i kantinen og setter karakter på de kvinnelige elevenes utseende

drypp drypp

jeg har sett tall på jenters manglende vitenskapelige selvfølelse

drypp drypp

jeg har blitt fortalt av mannlige matematikere at det er fryktelig vanskelig å finne post doc plass, hvorfor blir jeg ikke lærer i stedet?

drypp drypp

de mannlige doktorandene blir oppmuntret til å fortsette

drypp drypp

jeg har hørt menn si at det ikke finnes forskjellsbehandling, og jeg har aldri følt meg mer trampet på.

drypp.

En dag blir glasset fullt.

Advertisements

Handlinger

Information

25 responses

2 05 2009
Erlend

Heldigvis hadde jeg en kvinnelig professor i algebra som gikk langt utenpå de fleste av «gutta» når det gjaldt å produsere internasjonalt anerkjent forskning og i det å bygge opp et bærekraftig forskningsmiljø rundt seg.

For noen dager siden hørte jeg at hun skulle gi Emmy Noether-forelesningen (antakelig i plenum) på ICM i Hyderabad i 2010.

En rollemodell – kanskje for kvinner, men ikke minst for menn 😉

2 05 2009
kamikaze

Erlend, jeg har forsøkt å google meg frem til hvem et er uten hell — selv om det jo ikke er så mange kandidater å velge mellom. Men jeg mistenker at det er den samme NN som folk alltid nevner når jeg forteller hvor jeg kommer fra; de sier Aaaah! Abel! NN!

Og det er jo veldig gøy.

Update: Så har jeg googlet meg frem til hvem det var og det var ikke henne jeg tenkte på. Ser man det! Det fins flere kvinnelige guruer i Norge 😀

2 05 2009
Erlend

Det er forsåvidt ingen grunn til ikke å nevne navn: Idun Reiten, prof. ved NTNU.

At jeg har hatt henne som lærer, har i alle fall gjort meg immun mot alt dette «kvinner-kan-ikke-matematikk»-vrøvlet.

Hvem tenkte du på? Ragni Piene?

2 05 2009
kamikaze

Erlend: Japp! Så var det ikke mange å velge i, likevel 😛

2 05 2009
Lothiane

Det er egentlig rart glasset ikke er fullt for lengst. For noen holdninger! Har jo aldri selv vært i et slikt miljø og har stort sett bare jobbet i typiske «kvinneyrker». Men slike holdninger møter man på overalt, egentlig.

Jeg lurer på hva som skjer når glasset ditt virkelig blir for fullt og renner over..?

2 05 2009
kamikaze

Lothiane: Glasset er ikke fullt fordi tross alt tilhører slike opplevelser sjeldenhetene. De verste historiene har også kommet nettopp i møte med engelskmenn og italienere (men litt foruroligende ettersom england er et av landene jeg søker jobb i nå).

Hva skjer når glasset blir fullt? Tja, jeg skriver en bloggpost og en litt bedre avhandling, bare fordi jeg er så sint, kanskje? Men en gang kalte jeg en kollega for et sexistisk svin (det var han puppestirreren, etter at han kom med noen kommentarer som handlet om meg personlig). Det var kanskje ikke så lurt, men i ettertid føltes det likevel veldig riktig. Og det var vel tross alt vennligere å skjelle ham ut enn å klage til instituttleder.

De aller, aller fleste mattegutter diskriminerer ikke. Men jeg blir allikevel lei meg og frustrert når de nekter å tro at det finnes noen som gjør det, ikke minst høyere opp i hierarkiet. Når de svarer at «det må da ha vært en dårlig vits».

2 05 2009
anders

Når glasset renner over så får du si fra så man får samlet en matematisk armé som kan gjøre opprør. :p Vil jo ikke at du skal bli kamikazepilot heller.
Det er for tåpelig at folk har sånne holdninger ennå (det har vel alltid vært tåpelig også, men det er _hvertfall_ tåpelig i dag.)
Jeg har aldri forstått hvordan noen kan ha slike oppfatninger som du nevner.

2 05 2009
kamikaze

anders: Jeg blir i hvert fall veldig glad av å høre slike uttalelser fra unge mannlige kolleger 🙂

2 05 2009
Isobel

Uff og fysj! En skulle tro at vi var kommet lengre enn dette, men dengang ei. Jeg kjenner igjen flere punkter her. Jeg er i en divisjon av realfagene hvor vi for en stund siden har tippet godt over på kvinnelig flertall på laveregrad og masternivå. Likevel er det fortsatt langt flest menn på toppen. Vi får se hvordan det blir i framtiden. Jeg har uansett hørt en av disse mennene på toppen uttale (gjentatte ganger) at grunnen til at det blir fler og fler kvinner er fordi forskning er i ferd med å bli et lavstatusyrke.

Uansett, det er voldsomt provoserende at man møter sånne holdninger. Det gjør ihvertfall meg klar for å jobbe ekstra hardt og gjøre det ekstra bra. Bare for å være et levende eksempel på at de tar feil!

2 05 2009
kamikaze

Isobel: Ja, som jeg sa så beskriver jo ikke dette bildet en typisk hverdag akkurat, men nå som da kommer det sånne små drypp drypp som er slitsomme i lengden. Og det er sikkert det samme i andre disipliner, det er jo hårreisende det han professoren sa! Men for all del, kanskje også sant.

Alltid når noen påstår at det kvinner ikke diskrimineres, eller at vi diskrimeneres positivt heller enn negativt, pleier jeg å spørre — jamen hvorfor finnes det ingen, da? Og svaret er alltid at det er fordi vi velger annerledes. Men hvorfor gjør vi det? Jeg får aldri noe godt svar.

Men akkurat som deg, flyr det en liten djevel i meg som sier at da skal jeg i hvert fall klare meg. Så det kan jo hende at dette har en funksjon, også :/

3 05 2009
krissy

Where you stand, depends on where you sit 😀

men drypp- drypp- kamikaze. dette innlegget her er håpløst å kommentere på, fordi du lukker for all mulig dialog og nyanseringer? 🙂

3 05 2009
kamikaze

Oida, det var klar beskjed fra en fast leser.

Nå skrev jeg innlegget først og fremst som det hylet jeg ikke kunne bare skrike ut, ikke for å gi et rolig og reflektert innlegg i en debatt. Jeg skriver jo en personlig mattedameblogg, og dette var et personlig frustrasjonsinnlegg.

Men jeg kan forsøke å være litt mer avbalansert her nå.

-Forskningsområdet mitt er ikke så veldig sterkt representert i skandinavia, så når jeg reiser på konferanser, omgås jeg for det meste med folk fra England, Middelhavslandene og Syd-amerika. De har et annet syn på kjønnsroller enn oss, og selv om det er flere jenter i matematikk i alle disse landene enn i Danmark, så møter jeg slike holdninger som jeg har beskrevet — folk som føler for å fortelle meg at de aldri (!) har har undervist en jente som var like god som gutta, osv. Det er vanskelig, fordi det er ydmykende, og fordi det er ren synsing «jamen jeg har ikke opplevd….» — hvordan svarer jeg på det? Et par ganger har jeg ramset opp CV’en min, alternativt brukt første mulighet til å påpeke at vedkommene har gjort en matematisk feil. Da får jeg respekt — men bare jeg.

Og i tillegg til at dette er et problem i møte med folk fra andre land, får det meg jo til å lure på om en del skandinaver egentlig har samme holdninger. Spesielt engelskmenn og skandinaver er jo ikke så veldig forskjellige. Og til tider får jeg jo signaler om det. Halvparten av eksemplene mine fra posten er da også fra Skandinavia.

-Av en eller annen grunn finnes det nesten ikke jenter i matematikk her. Akkurat nå har vi ikke en eneste kvinnelig professor, lektor, adjunkt eller post doc i ren matematikk. Det finnes to doktorgradsstudenter, pluss meg som er gjest. Men en av dem, og jeg, forsvinner i sommer. Da er det _en_ igjen, hvis det ikke kommer noen nye! I en sånn situasjon sitter en fyr og påstår at jenter får fordeler i en ansettelsessituasjon — men hvis det er sant, hvor er jentene da?

-Mange sier at problemene ligger i jentenes valg, ikke i et diskriminerende system. Jeg påstår at problemet ligger begge steder. Og når det gjelder å påvirke jenters valg, så er vi selvfølgelig nødt til å bevisstgjøre jentene — men vi er også nødt til å arbeide med holdningsendringer i folk og samfunn generelt; de valgene vi tar kommer jo på ingen måte bare fra vår egen hjerne.

Kan du kommentere på dette da? 😉 Jeg vet at vi gjerne er litt uenige om dette, Krissy, men hva mener du egentlig?

3 05 2009
krissy

Neeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeei. Jeg hadde skrevet en laang kommentar, og så ble føyk den vekk før jeg rakk å kopiere den. JEG hyler!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

vel, en annen gang kanskje. Men jeg vet du har bedre ting å gjøre, uansett 🙂

3 05 2009
~SerendipityCat~

Vel, selv om jeg ikke er i matematikk-feltet likevel, kjenner jeg meg _meget_ godt igjen… Jeg tror dessverre at man ikke kommer unna disse dryppene, og det kan være så utrolig frustrerende til tider! Før eller senere sniker det seg inn en sterk mistanke om at verden ikke var så rettferdig og skjønn likevel. Da blir jeg forbanna!!! Lei og trist innimellom ja, men først og fremst forbanna.

Stor respekt til deg som tar disse kampene og fortsetter med det du liker å holde på med!

🙂

7 05 2009
kamikaze

Beklager at jeg svarer sent! Jeg tygger langsomt om dagen.

Men respekt tilbake, du gjør jo åpenbart det samme!

3 05 2009
vaarloek

hear hear!

6 05 2009
krissy

Neida, mye av det du skriver her er jo nettopp det du sier- ”bullshit”. Men:

1. Hvorfor ansettes menn over kvinner?
Dette er jo ikke bare et problem man bare har i akademia, men er et problem også generelt. Og hvorfor? Det har vel med at kvinner i etableringsfasen (slik man gjerne er når man er kommet på høyere nivå), gjør kabalen vanskeligere å gå opp for arbeidsgivere på sikt når det gjelder permisjoner etc.
{For tiden er nesten samtlige av de kvinnelige stipendiatene ved instituttet jeg studerte, enten i permisjon eller på vei ut i barsel. Og det tenker jeg at instituttlederen er særlig glad for! *]

Kan det være at menn er flinkere å bruke sine kontakter? Er de flinkere å by seg fram? (Eller er det bare stereotypi, dette også?)..

2. Fysisk sett er menn uansett overlegne kvinner. (Dette er tydelig allerede fra barneskolen av, der gutter har helt andre testkrav når det gjelder spurt, spenst, høyde og kondisjonsløp. Og det er både rimelig og rettferdig.) Men når det gjelder intellektuelt er det jo selvsagt intet som skulle skille. Selvom gutter og jenter ofte gjør forskjellige valg, og har ulike interesser, så er det likevel noe som er felles.
For hva spiller en rolle for valg? Arv og miljø selvsagt. Det har betydning hvilke evner vi har fått, og venner og familie kan være med å påvirke den retningen vi tar. Jeg nevnte tidligere den ”sosiale” arven, og at barn som har foreldre med statusyrker (lege, advokat, professor) lettere søker seg i samme retning selv. Dette kan være som en følge av at de velger det som virker kjent for dem, eller de kan oppleve større ytre forventninger fra omgivelsene om høyere utdanning. Tilsvarende har barn av arbeiderklassen lettere endt opp med industriarbeidsplasser. [Dette kan riktignok være noe jevnet ut, blant annet gjennom like muligheter gjennom lånekassen, men jeg tror nok også at forventningen – og støtten – hjemmefra kan være en viktig faktor for å fullføre høyere grads studier.]

Når det så gjelder kvotering av kvinner på ulike samfunnsarenaer, så er nok dette er særnorsk fenomen. Men her må man igjen skille mellom særkvoter, som betyr at kvinner foretrekkes uavhengig av kvalifikasjoner. Og på den andre siden forskjellsbehandling hvor kvinner foretrekkes såfremt disse står likt med mannlige søkere. Ved sistnevnte kvotering vil argumentet om at kvinner er ”dårligere enn” sine mannlige kollegaer utgå av seg selv, og dette er også eneste fornuftige kvotering etter mitt skjønn. Det kan da ikke ha noe for seg å ”tvinge” kvinner til å sitte i styrer, eller å bedrive vitenskap, eller hva det nå enn skulle være? – Snarere tvert imot, for som du sier, gagner det i hvert fall ikke ryktet til de som sitter der fra før!

Så kan det også stilles spørsmål om flere kvinner, for eksempel i styrer, egentlig har så mye betydning der de uansett er i mindretall i forhold til menn? Vil ikke disse også ta til seg mannlige styrenormer? Dette er det ikke forsket nok på, men i litteratur jeg har vært borti for en stund siden, så ble dette gitt som en av mulige hypoteser.

3. Man har tidligere eksempler på forsøk om holdningsendring. Ett av disse var en kampanje (rundt 2000) ved NTNU som gjaldt å få flere kvinnelige studenter til å søke IT – studier. Ekstra reklamen viste seg faktisk å gi resultater, og det utslag i økt søkerandel samme høst. [– Jeg har selv et søskenbarn som begynte på IT dette året, som en direkte følge av økt oppmerksomhet rundt faget.] Men det viste seg også at da kampanjen var over, og IT-bransjen var i en nedadgående spiral, så gikk det drastisk ned med jenteandelen igjen. En kampanje må derfor drives kontinuerlig framover, fordi resultatet ikke er gitt en gang for alle.

Det er også påfallende allerede fra videregående skole hvordan jenter og gutter velger ulikt når det gjelder realfag. Er det noe å gjøre med dette? Jeg husker at 2 og 3 MX (matte) på min skole ble tatt av nesten bare gutter. Det samme gjaldt for kjemi og fysikk. Til gjengjeld var biologikurs og 2 og 3 MY (matte), som retter seg mot økonomiske studier og samfunn, mest valgt av jenter. Det sistnevnte er på jo en måte lyspunkter, selvom disse klassene var relativt små.
Det viktige er uansett at jenter får troen på at de er like flinke som gutter til å klare realfag, og at de ikke velger ”myke” fagretninger som språk og psykologi på grunn av manglende selvtillit.

3. Jeg fornekter ikke at diskriminering av kvinner kan skje ulike steder. Men er det sikkert at dine kollegaer ikke ”tror på det sier”? Kanskje ser de forskjellsbehandling, men de avstår fra diskusjonen, fordi de er redde for å bli satt i samme bås som menn med andre verdier?

4. Jeg tror dessuten at det er mer enn faglige interesser som har betydning for valg. Og her tenker jeg at status og penger spiller en viss rolle, og spesielt for menn. ”Kvinnejobber”, som er arbeid som er lønnet ved at det er gjort utenfor hjemmet, er ansett å ha både lavere betaling og anseelse.
Mens læreryrket er nedgradert, og nå nesten dominert av kvinner, så er det jo interessant at legestanden fortsatt har den status de alltid har hatt- til tross for jenters inntreden. Omsorg og menneskelige relasjoner er kanskje ikke det som er *minst* forbundet med kvinner, men det viser også at sålenge inntaktskravet for utdanningen er basert på meritter, så vil man beholde respekten for de som praktiserer yrket.

*[Det tar mao lengre tid før man kan innkassere penger for ferdig avlagte studieforløp, samtidig som man vanskelig kan ta inn nye kandidater så lenge de gamle fortsatt ligger inne i systemet].

Sorry- kommentaren ble altfor lang.. ;-p

6 05 2009
kamikaze

Takk for langt svar Krissy (lange svar er da ikke negativt, jeg vil gjerne ha en god debatt her i bloggen!) Og det er ikke sikkert at vi er _så_ uenige når alt kommer til alt, heller.

1. Jeg er enig med deg at kvinners begrensninger når det gjelder tidspunkt for etableringsfasen er et stort problem, både når det gjelder opinion i forhold til kvinner og jobb, og for kvinnene selv.

Måten du skriver om dette på, illustrerer litt av opinionsproblemet; du skriver «kvinner […] gjør kabalen vanskeligere å gå opp». Som veldig lett tolkes som «kvinner skaper problemer for instituttet». Alternativt kunne man jo si at måten karriereveien er lagt opp på, skaper problemer for kvinner (og i stigende grad for menn, etter som de forventes — og ønsker — å ta en mer aktiv del i familieliv med tilhørende ansvar).

Hvis man vil være enda mer pragmatisk, kan man si at måten karriereveien er lagt opp på, skaper problemer for den som vil ha en familie. Det er flere menn enn kvinner (i antall) som faller vekk på grunn av at den akademiske karrieren ikke lar seg forene med et stabilt familieliv (i matematikk, på doktorgrads- og høyere nivå).

Du sier at menn er flinkere til å by seg fram og bruke kontakter, og dette er noe jeg hører — og godt kan tro på, også, selv om jeg ikke har sett noe annet enn synsing (men synsing er jo ikke alltid feil. Jeg kan godt tro på denne.) Men det er neppe hele forklaringen, det har i hvert fall ikke vært tilfelle i de hendelsene jeg har hentydet til, der en del av mennene som har blitt oppmuntret har sagt rimelig klart fra — på forhånd– om at dette var ikke interessant, og andre av dem har vært så asosiale at de ikke har sagt noe til noen i det hele tatt.

Jeg tror også at i en vitenskap der kvinner er i kraftig mindretall, vil det være vanskeligere for kvinner enn for menn å skaffe kontakter. For kontaktskaping er sosialt, og kjønn spiller en rolle sosialt. Internasjonalt kanskje enda mer enn innad i Norge. (Jeg har tall som bekrefter at nettverk er et større problem for kvinnelige doktorgradsstudenter enn mannlige i matematikk.)

2. Her er jeg nok ikke helt enig med deg, selv om jeg heller ikke er helt sikker på hva du mener. Men jeg begynner med noen faktaprotester.

Kvotering er på ingen måte et særnorsk fenomen, muligens foruten i styrerom. I USA har de for eksempel drevet med kvotering på universitetene i lang tid — ikke bare kvotering av kvinner, men også av andre minoriteter. Jeg vet ikke når de begynte med det, men det var vanlig da jeg studerte der for 9 år siden. Jeg har forstått det slik at i USA oppgir man heller ikke kjønn og rase når man søker jobb, og det synes jeg er en ganske ålreit ordning. I det hele tatt tror jeg man hadde hatt mye å vinne på å trekke flere paralleller mellom etnisk og kjønnsbasert diskriminering.

Du sier at argumentet om at kvinner er «dårligere enn» sine mannlige kollegaer utgår av seg selv når man ikke kvoterer inn kvinner med lavere kvalifikasjoner, men dette er motsatt av hva jeg opplever. De færreste gidder å sjekke hvordan kvoteringen egentlig skjer, og synser i vei, gjerne uten egentlig å vite om det skjer noen kvotering overhodet. Og det er jo ikke alltid at den ryktet handler om, er den som får høre ryktet først 😉

Når du snakker om kvinner i styrer, så setter jeg kaffen i halsen av flere årsaker. For det første så tror jeg ikke helt på dette om kvinnelige og mannlige styrenormer. La oss anta at det finnes mer eller mindre overensstemmende enighet om hva som er «kvinnelige» og «mannlige» egenskaper. Jeg tror ikke de kvinnene som havner i styrer er de mest gjennomførte representantene for kvinneligheten. Jeg tror at de som kommer lengst i slike situasjoner gjerne har en del egenskaper som ofte tenkes på som «mannlige», helt enkelt fordi man ikke kommer frem uten.

_Men_ jeg tror allikevel at kvinner i styrer vil forandre en del. Mange av dem vil ha et litt annet syn på familie, og mange av dem vil være opptatt av likestilling på en annen måte enn de fleste menn, simpelthen fordi de har følt behovet på kroppen. Dessuten er et styre som speiler den generelle (i hvert fall i bedriften) kjønnsfordelingen mer troverdig i den forstand at de skal ivareta alles interesser. I tillegg kommer effekten av forbilder for den yngre generasjonen, og av å se at «det er mulig» — som jeg tror mange undervurderer.

3. Her er vi helt enige. Jeg var heldig selv; på videregående var vi nesten bare jenter som valgte realfag. Jeg tror jeg hadde følt meg mer underlegen og utsatt i en veldig guttedominert klasse. Selvtillit er uendelig viktig for å klare seg faglig. Det er veldokumentert både at selvtillit påvirker faglige resultater, og at kvinner har lavere faglig selvtillit en menn.

4. Dette blir spekulasjon. Jeg kan ikke anta at alle som sier at de er uenige med meg, egentlig er enige med meg, men ikke tør å si det fordi det ville gi meg en sjanse til å sette dem i bås.

Forøvrig heller jeg mye mer til å kritisere dem som er uenige med meg, enn dem som er enige med meg 😉

5. Det er interessant og oppløftende det du sier om legeyrket og status. Jeg forsøkte å finne på et moteksempel men fant i stedet et til som støtter din påstand (jus). Og det er jo flott! Og ja, jeg tror du har helt rett i at faglige interesser ikke er det eneste som betyr noe; dessuten er de færreste interessert i utelukkende en ting, og da velger mange noe som gir et stabilt liv med god økonomi. Ikke rart.

6 05 2009
vaarloek

i forhold til dette med legeyrket: jeg er litt spent på å se hvordan lønnsnivået blir der i fremtida. er det lenge sia kvinnene tok dominans i jussen?

6 05 2009
kamikaze

Ifølge dette virker det som om jentene tok over» på jus en gang mellom 90 og 97, mens det skjedde på medisin en gang mellom 85 of 90.

6 05 2009
krissy

Okay, we`re even then! 🙂

1. Du sier at det er flere menn enn kvinner (i antall) som faller vekk fordi den akademiske karrieren ikke lar seg forene med et ”stabilt” familieliv.
Et riktigere bilde får vi selvsagt av å måle i prosent, som du har vært inne på tidligere er det jo ikke så *altfor* mange kvinnelige stipendiater innenfor ditt fagfelt (matematikk).

Og – så smiler jeg litt av omformuleringene dine når det gjelder kvinner og arbeid. Og jeg er jo enig, sett fra arbeidstakers ståsted.
Men jeg skjønner samtidig frustrasjonen som arbeidsgivere har enkelte steder, når det blir mye flytting og uro i arbeidsstokken. Jeg kjenner ei som jobber som farmasøyt på apotek, og i løpet av de tre siste årene de har hatt en kvinnelig leder, har bestyreren allerede rukket å ta ut sin andre permisjon. Resultatet av dette er at man stadig må ut og utlyse vikarstillinger, og med den ekstra oppfølging og opplæring som da kreves. Dette blir ekstra stress for de ansatte som hele tiden er der, samtidig som man av og til har hatt problemer med å skaffe nytt personell fordi det ikke er så fristende å søke på stillinger som kun er for en avgrenset periode.
[Kall det er problem, eller et ikke- problem, det er kjas å høre på i hvertfall! ;]
Så kan man jo si at de som har akademiske jobber kanskje har en fordel, fordi de arbeider mer på egen hånd. Derfor vil en permittering kun gå utover deres egen framdrift i arbeidet. Enkelte har kanskje også mulighet til å jobbe litt hjemmefra.
Nå mener jeg altså at også kvinner bør få kunne gjøre karriere, og som du sier så er jo fedre blitt flinkere til å ta del hjemme. Denne utviklingen er bra, men jeg tror at man fortsatt har et stykke igjen før kvinner og menn er helt likeverdige på begge arenaer. Det at kvinner oftest har dårligst lønn, gjør dessuten at de stiller svakere når det gjelder hvem som skal være hjemme med barnet (henviser til (Elin) Kvande som har skrevet masse om dette temaet!)

Når det gjelder menn som blir tilbudt attraktive jobber, også i akademia, så minner dette om ”gutteklubben grei”. I så måte er det interessant at flere kvinner i styrer og posisjoner på universiteter kan snu denne trenden, til at flere kvinnelige kandidater kommer med som aktuelle søkere?
Og så er det litt artig dette man legger i ”kvinnelige” og ”mannlige” attributter. Man kan gjerne le litt av det, men samtidig vil nok flere kunne erkjenne en viss gjenkjennelsesfaktor? 😀 [Jeg hadde for eks ikke våget å bruke kontaktnett på en strategisk måte, og ikke hadde jeg gjort meg synlig og ropt ”velg meg, velg meg!”]. Hva gjør du?

2. Kvotering, ikke et særnorsk fenomen? Hm. Det er kanskje bare i politikken at Norge står som et eksempel på god integrering av kvinner på høyt samfunnsplan, da. Men det du henviser til i USA var veldig overraskende på meg, spesielt siden det på en måte er kjent som ”merittenes land”.
Derimot, det at man ikke oppgir kjønn og rase ved jobbsøking – et navn vil jo si det meste? Jeg vet ikke *hvor* mange ganger vi har hørt i norske medier om diskriminering av arbeidssøkere med utenlandsk klingende etternavn. (Dette kan også være personer som er født og oppvokst her, og som føler seg som nordmenn, men som er annengenerasjon innvandrere.)
Når det gjelder å trekke paralleller mellom etnisk- og kjønnsdiskriminering, så kan man sikkert finne fellespunkter. Men det er også mye som er ulikt, og ikke minst er etnisk bakgrunn mye knyttet til lavere samfunnssjikt i eksilland. Kjønn beveger seg på tvers av bakgrunn og andre skillelinjer.

3. Når det gjelder kvinner og menns interesser i styrer, så tenker jeg at menn- med deres større delaktighet i hjemmet- også kan bringe med seg erfaringer fra ulike sfærer. Og så tenker jeg at styrer, for eksempel i næringslivet, også styres av rasjonelle normer som de som tar beslutningene må ta hensyn til (og uavhengig av bakgrunn! – og det er vel det jeg legger i ”styrenormer”).

Snarere burde man se *opp* til jenter som slår igjen på et mannsdominert felt. Og det at de kanskje har passert noen ekstra hindre, skulle jo heller tale for at de i *særlig* grad har fortjent sin plass!

7 05 2009
kamikaze

1. Jeg fremhever at det er flere menn enn kvinner som forsvinner, først og fremst for å fremheve hvor stort et problem dette kan bli for universitetene. Det er ikke nødvendigvis de beste hodene som blir, når det er så vanskelig å kombinere den akademiske karrieren med en familie. Og på matematikk vil det merkes uendelig mye sterkere når gutta begynner å droppe ut av samme årsaker.

Jeg vet ikke om du smiler av omformuleringene mine for å unngå dem, men du må jo være enig i at det blir feil å legge all skyld på kvinnene for at de får barn, og for at dette får konsekvenser for arbeidslivet. Jeg tror ikke jenter går gravide i 9 måneder og plopper ut en baby som de skal ta vare på i 20 år, bare for å irritere arbeidsgiverne sine.

Du har rett i at barsel har mindre omkostninger for medarbeidere i akademia. Men det er svært vanskelig å komme tilbake etterpå, både fordi hjernen glemmer, og fordi du gjerne ikke har en fast jobb å komme tilbake til, og konkurransen om de midlertidige stillingene er hard. Så man kan si at universitetene har potensiale for å være veldig gode arbeidsgivere for folk med familie, men det mangler faste jobber. Det mangler veldig mange av dem.

Jeg er redd for at det du sier om Gutteklubben Grei stemmer litt bedre enn hva jeg liker, men jeg har også inntrykk av at mange kvinner i høye posisjoner motvirker trenden. Jeg tror ikke jeg har sett en eneste kvinnelig professor som kun har kvinnelige studenter, men de fleste har fler enn mannlige kollegaer, og jeg vil tro at det har både med oppmuntring å gjøre, og at det kanskje er lettere for en del jenter å få kontakt med en kvinnelig professor.

Hvorfor hadde du ikke våget å bruke kontaktnett aktivt? Det er jo ikke slik at jeg camperer utenfor huset til noen og nekter å gå før de gir meg jobb, men jeg har da sendt noen mailer og stilt noen spørsmål til folk jeg kjenner (og også til noen jeg ikke kjenner). La gå, da jeg begynte å søke jobb var jeg temmelig forsiktig av meg, men etter hvert som finanskrisen har hindret meg (og alle andre jeg kjenner som blir ferdige nå) i å få noe, har jeg blitt betydelig mer fandenivoldsk og skamløs. Og den kontaktstrategien har nettopp gitt meg et intervju 🙂 Hvis du mistenker at du er for jente-forsiktig av deg, så få en mann til å lese søknaden din. Det har i hvert fall funket for meg.

2. Jeg tror at de søknadene i USA var anonyme. Jeg vet ikke om det bare gjelder visse jobber (statlige?) eller om det bare var noe man kunne velge – jeg finner ikke noe om det nå. Og selv om kjønnsdiskriminering og etnisk/rasistisk diskriminering har ulike årsaker, kan det jo være at en del av de samme tiltakene virker.

8 05 2009
krissy

Jeg er sikkert farget av at jeg ikke er så *spesielt* glad i barn, og i hvert fall ikke hvem-som-helst-sine, så da kjenner jeg meg mer igjen i arbeidsgiveres frustasjoner. 😀 Sorry!

Du kan jo lese hva frøken M. har skrevet om forholdet mellom de med barn, og
de uten, blant annet på arbeidsplassen:

http://frokenmakelos.com/2007/05/20/folk-med-barn-og-folk-uten-barn/

Ønsker deg en fin helg!

12 05 2009
Svensen

Hei Kamikaze, kan rett og slett ikke unngå å komme med en forsinket kommentar. Jeg er en sporadisk leser av bloggen din, som jeg liker veldig godt. Er selv yngre forsker i et helt annet felt (samfunnsvitenskap, holder på med doktorgrad, har forsket i 5 år til sammen inkl doktorgrad). Dine drypp drypp kan jeg kjenne meg igjen i, men har nok opplevd dem selv i langt mindre grad enn det du har. Jeg håper det har med større kvinneandel innenfor fagfeltet å gjøre, selv om min subdisiplin ligger etter mange andre deler av samfunnsvitenskapene.
På min arbeidsplass er kjønn et ikke-tema, med positivt fortegn. De fleste ser fordelene med en kvinneandel som har steget veldig raskt fra nesten ingen til ca 30% på få år. Arbeidsmiljø, perspektiv på forskningen (ekstra viktig i samfunnsvitenskap), politisk gjennomslag og gjennomslag i forbindelse med finansiering, generell kvalitet i forskning, undervisning og formidling… kvinnelige medarbeidere ser ut til å tilføre noe som kommer i tillegg til mennenes kompetanse, og ikke minst, en bedre balanse mellom kjønnene får frem den beste samlede kvaliteten. Og det er mye morsommere for alle – jeg husker «før» og foretrekker «etter»! Veien hit har vært lang, ikke i tid, men endringen var virkelig stor.

Jeg tror kanskje noe av nøkkelen til å forstå hvorfor kvinner oppfattes som annerledes, er at vi ofte er yngre (når det er få fra før), oppfører oss annerledes pga alder og en helt annen erfaring enn menn med å være annerledes i utdannelse, på arbeidsplasser osv, og dermed tilnærmer oss f.eks ledelse og faglig utvikling på en litt annen måte. Vi stiller andre spørsmål, ikke fordi hjernen vår fungerer annerledes, men fordi vi er oppvokst med et annet ståsted. Og vår blotte tilstedeværelse (så lenge vi kommuniserer og deltar) hjelper mennene til å vide ut sine egne rammer og komme frem med en enda bedre versjon av seg selv. Hadde det vært en kvinnedominert arbeidsplass, tror jeg effekten hadde vært den samme av å ansette flere menn.

Men hvorfor kjenner jeg meg da igjen i det du skriver? Jo, nettopp i møte med særlig den britiske akademiske kulturen, som jeg opplever — i tillegg til andre, mer positive ting — som snever, bakstreversk, kjønnsdiskriminerende og uheldig for alle med familie, kanskje særlig for mennene. Samfunnet i Storbritannia, der jeg har studert mer enn en gang, ser ut til å fremme en slik kultur i akademia.
En del av det du skriver er da heller ikke så langt unna norsk akademia, og jeg tror de som er kanskje 10-15 år eldre enn oss vil kunne skrive under på det i enda større grad. Det finnes alltid noen sånne erfaringer, og også jeg har opplevd et par av de tingene som du beskriver, og hørt om langt flere. Det er trist når det skjer, veldig, veldig dumt for forskningen, og jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut om det var en del av min hverdag på min arbeidsplass.

Beklager lang og ustrukturert kommentar.

13 05 2009
kamikaze

Velkommen Svensen! Kommentaren din fortjener et ordentlig svar; jeg sitter fast i avhandlingsmyra akkurat nå men jeg kommer snart sterkere tilbake!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: