Feminisme er et tema de fleste har sterke meninger om, fordi kjønnsproblematikk er noe som angår oss alle personlig. Ettersom det er såpass personlig blir endel av oss kanskje også litt i overkant hårsåre, og det er mange misforståelser ute og går mellom folk som egentlig har veldig like standpunkt. Jeg føler meg selv nesten utnevnt til forræder iblant fordi jeg ikke liker ordet feminisme, selv om jeg ellers er svært så «feministisk» av meg. Det er slitsomt, og jeg ville foretrukket å bruke energien min på å krangle med sjåvinister. Men heldigvis er det ikke bare verbal slåsskamp, jeg har også lest flere gode poster og fredelige diskusjoner som har fått meg til å tenke.
Jeg reagerer på hvordan damer jeg ser opp til, reagerer på diskusjonen. De blir matte, de sier åh nei, ikke denne diskusjonen nå igjen (Mihoe etterfølger den dog med et strålende innlegg, som veier opp og litt til), det blir litt slik, «har ikke folk forstått hvordan dette skal være enda»? Det illustrerer en av mine erfaringer, nemlig at mange aktive feminister bruker mest tid på å diskutere med folk som er nokså enige med dem selv (og ja, det gjelder nok meg selv også). Det må de selvfølgelig få lov til. Men de kan ikke vente seg at resten av verden, som ikke har vært med på den interne diskusjonen (og heller ikke har vært med på å forme den) skal være oppdatert på hva de har snakket om før, ei heller at resten av verden skal svelge rått de gamle konklusjonene.
Hvis de blir matte av tanken på å snakke med slike som meg, hvordan snakker de med dem som er fullstendig uenige i alt feminismen står for?
Ikke for det. Jeg blir også matt av tanken på morgendagens kommentarfelt og opprivende diskusjoner med folk som i grunnen er enige med meg. Men det er i morgen, det.
kamikaze 
Jeg ble matt, det er sant. Jeg orker ikke alltid starte fra begynnelsen. Og snakker vi egentlig ordentlig og ofte med de som er langt unna oss i synspunkt? Jeg tror ikke det. Men jeg skrev noe etterpå.
fr. martinsen: Takk for svar! Nei, vi gjør ikke det, men kanskje burde vi? Jo, jeg forstår mattheten, men vi blir nok nødt til å gå den veien veldig mange ganger før det monner
Jeg leser det du skrev etterpå, og selvfølgelig er jeg enig i alt annet enn det som handler om oss som ikke kaller oss feminister. 🙂 Da jeg tok et aktivt valg om ikke å bruke ordet lenger, var det noe jeg tenkte grundig igjennom. Litt av grunnen var at jeg brukte veldig mye tid på å forsvare bruken av et feminint ord for en bevegelse som arbeider for at kjønn skal være irrelevant, og jeg var mer enig med dem jeg diskuterte med enn med meg selv.
Jeg jobber med nerdegutter, myke gutter, familiefedre, og veldig få jenter av hvilke veldig veldig få vil ha noe med feminisme å gjøre, og mange av dem har problemer med kjønn på et eller annet nivå, enten det handler om familie (farsrolle og jobbrettigheter når du blir far), kjønnsroller, sex (for eksempel homofili) eller annet. Jeg kan bruke tiden min på å forsvare et ord jeg selv synes er misvisende, eller jeg kan få noe gjort (eksempelvis tiltak for å få flere jenter til å bli doktorgradsstudenter).
Jeg tror vi alle føler oss litt utskjelte her om dagen
Der oppsummerte du mange av de forvirrede tankene i hodet mitt på en kort og presis måte.
Jeg får følelsen av at noen av feministene sukker over å måtte forklare ennå en gang at forskjellen på feminister og andre mennesker er at feminister ikke er fordomsfulle basert på kjønn mens andre er det. Samtidig har jeg erfart at fordommer går begge veier, og at noen rister på hodet over eller ler av meg fordi jeg har den oppfatningen gjør ikke mine opplevelser annerledes.
Må nevne at det gjelder ikke alle, synes det har kommet mange fine innspill også, og jeg har vært mye mer enig enn uenig i det som har blitt skrevet (samtidig er jeg litt forvirret over at folk skriver ting jeg ikke kunne sagt bedre selv og samtidig ser ut til å tro at de mener det motsatte av meg). Jeg burde ventet til juleferien med den posten, det er litt småekkelt å gå rundt og vite at der er masse feiloppfattninger av mine meninger der ute som blir ihjeldiskutert mens jeg må forholde meg til den fullstappede timeplanen min.
Og så er jeg enig i at det blir litt mye krefter på å diskutere om man burde definere seg som feminist eller ikke, når det viktigste burde være å jobbe mot samme mål. Som jeg har nevnt før så definerer jeg meg ikke som pro-choice her (liker ikke helt å plassere meg i bås når det burde være nok å ha en mening, og så ser jeg det som det naturligste i verden at man mener det, og definisjoner blir mest brukt på minoriteten, ikke det som er vanligst). Og jeg kjenner ihuga pro-choicere, av typen som går i demonstrasjontog nesten ukentlig, har buttons over alt og snakker om temaet daglig. De er ikke sinna fordi jeg ikke går rundt og kaller meg pro-choice, de synes ikke det er trist, de er ikke oppgitt, de er bare fornøyd med at jeg har samme mål.
Egentlig så synes jeg at vi skal slutte å diskutere betydningen i feminisme som ord og gå og dunke Jarle Petterson i hodet, i sånn samlet tropp. For det er jo egenentlig ham vi er uenige med – i innhold og handling: http://insignificances.com/no/?p=637
Virrvarr: Det er den beste ideen jeg har hørt i dag!
Huh… Om jeg dunker eller dunkes, like fullt så… Huff, dette hadde visst passet bedre i boken din, Virrvarr, men jeg forstår ikke helt: Jeg vil jo bare det misvisende begrepet til livs. Av «feminisme» kan man bare utlede «kvinnisme». Jeg trodde vi hadde kommet lengre.
Og så er det jo ikke til å komme forbi at likestilling som passerer likestilling, blir undertrykking med motsatt fortegn. Skjønt det kanskje er det man vil oppnå?
vel vel. ting kan forandre seg. begrep forandre innhold.
1. Belief in the social, political, and economic equality of the sexes.
2. The movement organized around this belief.
aa sammenligne feminisme med et toatlitaert regime som vil snu opp ned paa undertrykking er da litt soekt? skal jeg slutte aa kalle meg menneske fordi det er MENNeske?
(og ja, det finnes feminister som lager ord som herstory, uten at jeg noedvendigvis syns det er saa innmari produktivt)
naa er det late night-ranting paa gang igjen. jeg sliter veldig med aa bestemme meg for om ord-debatter er viktige. en del av meg sier ja, den andre sier naaja? og saa staar de der og er uenige. sukk.
Hei,
Jo, vi burde alle snakke med folk vi ikke er helt enige med, og vi gjør vel det, på jobben og med slektninger og i kommentarfelt på nettartikler, men de fleste av oss syns det er mest interessant å kommunisere med de man er mest på nett med tror jeg, språklig og i meningsinnhold, med mindre man er misjonær.
Jeg skrev ikke noe om dere som ikke kaller dere feminister tror jeg?
Slett og aldeles ikke, fr.martinsen. Ikke et kvidder om oss som ikke kaller oss feminister, men å ekskludere nynorskbrukere fra debatten syns jeg kanskje var litt voldsomt.
Virrvarr: Tsk tsk, ikke pent å lure noen som er så lettlurt som meg.
Jarle P: Nå har jeg til gode å se at likestillingen passerer likestillingen, og føler ingen overhengende fare med det første. Men vi er enige om etymologien.
vaarloek: jeg er forvirret, hvilket totalitært regime?
fr. martinsen: Ok, jeg følte meg siktet på men jeg kan ha blitt paranoid. Det virker til og med som om noen tror jeg er livredd for at andre skal tro jeg har hårete ben i flate sko.
æsj… jentelus! :p
kamikaze: jeg sikta til jarle som mente feminisme var kvinnisme, diskriminering av menn. eller, det var naa slik jeg forsto det han skrev. ogsaa var jeg stuptroett og broet bloggkotymen og kommenterte flere utsagn/debatter uten aa meke hva som skulle til hvem. og naa som jeg er vaaken er jeg jammen ikke helt sikker lenger. maa slutte aa kommentere i soevne!
[…] må innrømme at jeg nok er en av dem Kamikaze reagerer på. Det er bare så ofte man orker å forklare at: Nei, det er ikke sånn at Feministene er usminka […]
vaarloek: ikkeno problem, jeg hadde samme problem, burde sett hva den var siktet til
Anders: Bare pass deg du, plutselig blir du kjeppjaget av en gjeng feminister, ikke-feminister og lusene deres 😉
Enig i det du sier her. Har forsøkt å si noe av det samme i en kommentar under Ellisiv Lindkvists post som du har linket til.
Dersom målsettingen er å få flere til å omfavne feminismen (noe som i hvert fall er ønskelig for meg), så er neppe veien å «kjefte» på åpenbare feminister, som Minneapolise, som ønsker å bruke et annet ord og kanskje sitter inne med noen stereotyper mht hvordan «man» mener at feminister skal se ut. Det er jo forsåvidt en del folk som faktisk har disse fordommene også, så Minneapolise er ikke helt off der.
Tror det er viktig at man ikke isolerer seg totalt fra virkeligheten her i Bloggebygrenda. Her er det godt å være feminist, men der ute i virkeligheten er det vanskeligere. Man kommer lengst ved å være sober og saklig. Når menn sier til meg at de misliker feminister, men er for likestilling, forsøker jeg å bygge bro over gapet ved å si at da er du egentlig enig med feministene. Når de da svarer: Nei, feminister er ute etter å ta over makten, så sier jeg: Det er egentlig bare en fordom. De aller, aller fleste feminister ønsker full likestilling, akkurat som deg. Og så fokuserer jeg mindre på: Du må kalle deg feminist! Ekte kvinner bruker alltid/bruker aldri sminke! og den type sekundære problemstillinger.
Takk Anathema! I denne debatten har jeg satt spesielt stor pris på innspillene fra deg, Iskwew, Saccarina med flere, som har vært saklige og uaggressive.
Har du en tvillingbror, forresten? da vet jeg kanskje hvem du er.
Krissy: Nei, ikke som jeg vet om i hvert fall!
Søren, da er du ikke den jeg trudde 😦