Oppvekkende rollespill

6 11 2008

For mange år siden trente jeg feministisk selvforsvar, og en viktig del av treningen var rollespill, der vi ikke jobbet med fysisk vold, men med kroppsspråk og reaksjoner. Typisk ville en av oss spille en potensiell overgriper — Slibrige Sven — som på ulike måter og i ulike situasjoner forsøkte å igle seg innpå og kanskje tafse på et offer, som ble spilt av en annen av oss. Vi testet flere scenarioer — et hvor offeret forsøkte å være usynlig og unngå den slibrige fyren gjennom å kikke vekk og ignorere ham — samt ulike måter å aktivt avvise fyren på, for eksempel gjennom å rolig be ham om å gå sin vei, skjelle ham ut etter noter, eller rope på hjelp.

Det mest interessante med denne treningen, var egentlig ikke å spille offeret — det var ubehagelig, men ikke spesielt overraskende — men å spille overgriper, og kjenne på hvordan man reagerte på offerets oppførsel.

Jeg må innrømme at jeg ble provosert når offeret svarte unnvikende og kikket vekk, og jeg ble mer provosert desto mer jeg forsøkte å oppnå kontakt uten resultat. Jeg følte dessuten at jeg hadde et overtak, og at det var meg som styrte situasjonen. Det var veldig sjokkerende å kjenne på provokasjonen — og skremmende, ettersom det er slik jeg selv pleier å håndtere situasjoner med innpåslitne typer.

Hvis offeret derimot svarte med et kontant nei, med å lage bråk eller med å skjelle meg ut, ble jeg satt ut og skammet meg. Jeg fikk en bestemt følelse av å ha gått over streken, og det føltes simpelthen best å trekke seg tilbake.

Slik reagerte altså jeg, som aldri har slått noen andre enn lillesøsteren min, og ikke engang det de siste 10 åra, minst. Jeg som er sjenert og sjelden føler for å skade noen andre. Det er ikke dermed sant at en potensiell overgriper reagerer på samme måte. Men det er mulig.

Jeg tenker dessuten at lærdommen kan brukes på andre situasjoner i livet, der man ikke akkurat er i fare, men behøver å sette seg i respekt. Enten det gjelder å si nei når sjefen vil lasse deg ned med rutinearbeid, å bli kvitt innpåslitne Hare Krishna-pengeinnsamlere eller å svare til eldre familiemedlemmer som ser deg som en rugemaskin og venter utålmodig på resultater.

Advertisements

Handlinger

Information

9 responses

6 11 2008
~SerendipityCat~

Godt sagt!! Jeg er nok slik at jeg helst ikke vil lage noe «oppstyr», sånn at det er lettere (og altså mindre virksomt) å være unnvikende. Men jeg skal prøve å skjerpe meg! 🙂

6 11 2008
Erlend

Jeg ser for meg jul i stuen:

Eldre slektning (med bedende knirkestemme): Så, Kaz, skal det ikke bli noen smårollinger på meg snart? Du vet jo ikke hvor lenge du har meg…

Kaz (brølende): Tror du jeg er en rugemaskin, din lallende olding? Ta den! Og den! Og her er en til resten av gamlehjemmet!

Eldre slektning (langsomt hendøende): gniaaarrrrk….

Når dét er sagt, så er rollespill svært interessante ting. Jeg har vært med på det i forbindelse med lederutdanning, og det kan gi ganske finurlige resultater. Ikke minst kan man lære noe om seg selv.

6 11 2008
Lothiane

Interessant og litt skremmende. Jeg tror jeg ville prøvd meg med samme type avvisningsmetode, men skal ta med meg denne og heller satse på å være veldig tydelig. 🙂

7 11 2008
Tomas

Generelt sett er nok klar melding ut det beste. Det gjelder i alle de sammenhengene du ramser opp til slutt, tror jeg, og i tillegg gjelder det for oppdragere. Unger fikser det klart bedre at foreldre forteller dem helt klart hvor grensene går. 🙂

Rollespill kan brukes til veldig mye. Det er et ekstremt læresterkt uttrykk, nesten like bra som lek.

7 11 2008
kamikaze

SerendipityCat: Jeg vet! Jeg pleier å være redd for reaksjonen hvis jeg markerer sterkt avstand (i hvert fall med menn på byen) — men en klar beskjed er visst best allikevel.

Erlend: He he, heldigvis for den eldre generasjonen er det mest fattern som venter på at investeringen (=meg) skal gi avkastninger (=barnebarn), og gubben har en stygg vane med å springe opp på fjell, ned igjen og opp på et annet fjell bare slik for moro skyld, så jeg får ham ikke overmannet på andre måter enn verbalt de neste 20 åra, i hvert fall 😉

Lothiane: Ja, det er i hvert fall verdt et forsøk!

Tomas: Velkommen hit! 🙂 Jeg hadde ikke tenkt på at barneoppdragelse går mye på det samme, spesielt unger og fulle voksne har kanskje mer eller mindre samme forhold til klare beskjeder?

Jeg hadde aldri brukt rollespill før dette, men jeg må innrømme at det var veldig spennende, man fikk virkelig kjenne på sine egne reaksjoner!

9 11 2008
Synline

Når det gjelder «slibrige Sven»-typer tror jeg man godt kan være kontant og tydelig, ja. Ofte tar ikke slike Guds-gave-til-kvinnene-menn et hint, etter min erfaring.

Men når det kommer til mer voldelige varianter, tror jeg at å skygge banen er det aller beste. For her kommer dyret frem. Vi bruker de samme signalene; ser ned, trekker oss unna. Det gjelder å provosere minst mulig. Så får det heller være at iditoen tror han er kongen på haugen. Bedre det, enn å få slått inn halve fjeset.

Hvis du snakker om å bli forfulgt av en potensiell overgriper, ja da vet jeg faktisk ikke hva jeg ville satset på. *banker i bordet og håper at så aldri skjer*

😦

10 11 2008
kamikaze

Synline: Velkommen hit!

Bra poeng der, vi kan jo ikke regne med at voldelige galninger tenker på samme måte som meg og deg!

Jeg tror nok det beste er å skrike høyt og springe fort som fy, det er i hvert fall den beskjeden man pleier å få. :/

10 11 2008
~SerendipityCat~

Hehe, jeg lo så jeg fikk vondt i magen av Erlends kommentar 😀

10 11 2008
kamikaze

SerendipityCat: Det gjorde jammen jeg også 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




%d bloggers like this: